Følelsen har forlatt kroppen

Det er veldig gøy å komme dit at man i større og større grad kan ri for primærhjelperne. Men det krever enormt mye av en.

Hvem skulle tro at det er slitsomt å slappe av? Siden kurset med Monika Müller har jeg jobbet med å ri Bobbie i større grad for primærhjelperne. Det krever at jeg ikke spenner meg, at jeg slapper av og at jeg har fullt mentalt fokus på at jeg er tilstede i nuet.

Enkelt? Nei, alldeles ikke. Faktisk ganske slitsomt! Det er ganske avslørende for min egen del hvor lett jeg lar meg forstyrre av omgivelser. Da jeg skulle ri i dag var vi litt flere enn normalt i hallen, og noen litt mer luftige enn andre. Istedetfor å blokke det ut (slik Bobbie faktisk er veldig flink til), så lot jeg meg stresse av det. Resultatet? Bobbie var i grunnen veldig fin og svarte som hun skulle, men så lenge jeg ikke er på nett, er stressa og ufokusert, så blir det ikke bra. Ingen god følelse for min egen del. Når man er to kropper som skal prøve å gjøre noe sammen så hjelper det ikke at hodet til den ene ikke er med i det heletatt. Mitt altså.

Bobbie skal ikke ha på seg at hun var videre stressa over dagens situasjon. Godt en av oss klarer å slappe av!
Takk til Maren for knips!

Men jeg er superstolt av Bobbie, som til tross for at jeg var helt ute av det, var helt rolig og avslappet selv om det var en del baluba rundt ørene på henne. Hun begynner jo å bli voksen den lille Damen. Stolt!

Så ja, å slappe av på hesteryggen og være tilstede i nuet er slitsomme saker! Om jeg begynner å føle meg litt over kanten sær? Ja. "Unnskyld, men auraen din fyller rommet litt for mye, så jeg blir litt sliten i mentaliteten min. Når var du ferdig her, sa du? Jeg kan komme tilbake da, jeg. Takk, og god trening." Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg har bikka over til en sånn "sær kunstnersjel" i noen situasjoner. Jeg får unnskylde meg med at jeg er født lat, så det å bli sliten er noe jeg synes er fryktelig unødvendig. Selv i mentaliteten. Mulig det får bli dagens frase: "Sliten i mentaliteten".

Og misforstå meg rett, jeg er ikke en av dem som trenger å ha det knyst stille rundt meg når jeg trener. Jeg trener gjerne med andre rundt meg, og musikk og leven om så skulle være. I dag blei det bare litt mye.

Heldigvis er det ikke noe i veien for at jeg prøver igjen en annen dag. Og uansett hva: Bobbie er best! Neste gang blir kanskje jeg pittelitt bedre enn i dag. Må jo bare det, når jeg har en sånn flink hest :)