Forelska

​04.02.07 I dag blei det Henriette-trening, og det var nesten så jeg gråt av glede på vei hjem fra treninga. Finere plutt skal man virkelig lete lenge etter!

Tidlig nok i stallen
I dag skulle jeg ha god tid før trening, så jeg dro opp i femtiden. Skulle ikke ri før halv syv, så jeg burde rekke over det meste da. Møkka fort over boksen til plutten. Kunne hatt på mer flis, men det var nok til at det holder seg til i morra. Bytta også vann før Ingvild og jeg gikk for å hente dyra i paddocen. Janko hadde veldig lyst på inn. Vel inne måtte jeg kle av Janko dekkenet pent og forsiktig da jeg ville riste av snøen på toppen utenfor boksen.

Henta børstene mine og fant fram tohåndssvetteskrapa mi. Skrapa Janko på halsen og nedover bogen og beina. Plutselig så det ut som om han produserte krem, for jeg fikk store hvite kremaktig ting av beina hans. Det var kjempesnålt. Jeg har jo opplevd at hester har skummet før fordi de har vært svette, men dette var bare at han var våt, og det var ekstremt mye. Det var virkelig som om han var innsmurt i krem. Snålt. Børsta iallefall over resten av Janko og henta utstyret. Såklart, når man beregner litt ekstra tid, da får man alt for god tid. Klokka var bare ti over halv seks, altså en halvtimes tid til jeg skulle ri ut. Jeg pusla rundt og vimsa den halvtimen og fikk tiden til å gå. Salte etterhvert på Janko og kledde på meg selv. Jeg er så utrolig lei av å ri i regnbukse, så i dag hadde jeg bestemt meg for å trosse været og ri bare i ridebukse samma søren hvor mye det regna. Jeg hadde også tatt på meg en tynn regnjakke med to gensre under i motsetning til de to genserne og tykk jakke og regnjakke utenpå som jeg har hatt før. For å ikke fryse tok jeg på meg sikkerhetsvesten og regna med at det ville være god nok påkledning.

O lykke
Vi var klare for å ri bortover og jeg tok med Janko ut. Det sludda/snødde, noe som egentlig var ganske greit med tanke på bekledningen min. Vi skritta oss bortover mot banen uten større problemer. Det eneste var at halvveis på veien var jeg sikker på at jeg hadde mista låra mine. De kjentes iallefall ikke. Litt kaldt ja. Regna med det ville endre seg når vi begynte å ri, og sannelig så rett jeg fikk. Vi begynte rett på i dag. Bøy og tøy i trav på serpentiner med tre buer. Janko har virkelig kommet seg og trenger nå ikke den sedvanlige ”løpe et par runder med nesa i sky” før han roer seg. I dag var det rolig tempo fra første stund, herlig! Da vi hadde serpentinert oss litt skulle vi først ri versader på den åpne delen av storvolten vi rei på. Det gikk. Såder. Jeg spenner meg og sliter med å koordinere hjelperne, men vi håper det kommer seg etterhvert. Vi skulle så ri travér, og vi fikk et skritt her og der, men både Janko og jeg synes det er vanskelig, så det blir litt knøling og stress. Også her fikk vi et skritt her og ett der. Det er ikke lett når man føler at man skal dele hesten i tre med bakparten ett sted, fremparten et annet sted og nesa på plass. Samtidig som man skal holde kontroll på sine egne armer og bein. Nei, ingen skal påstå at ridning er lett. Da vi hadde jobba litt med å få rompa dit vi ville bytta vi hånd ved en bakdelsvending som gikk såder. Så var det galoppen som stod for tur. Poenget var ikke å galoppere mye, men å få en god galopp, og å få endel fatninger. Janko hadde noen veldig gode fatninger, og i dag var han mye mer lydhør på nedgang fra galopp til trav. Det tar fortsatt sin tid, men ikke like lang tid som før. Fremgang! Vi galopperte litt på begge hender og var superfornøyde med det. Også det at han roer seg ganske greit ned etter vi har galoppert er flott. Vi hadde så en liten pause hvor vi snakka litt og Janko synes det var lite kult at han måtte stå i snøen mens Henriette stod under paraply, så da spurte han like gjerne om ikke han også kunne få stå under paraplyen, og det fikk han såklart. Så Henriette og hodet til Janko stod under paraplyen, og jeg tror han koste seg godt, for under der var det en som klødde og sa pene ord om hvor flink og snill han var. Da vi hadde prata litt og Janko hadde fått fri fra snøen en liten stund leita vi fram ny konsentrasjon og vi skulle forsøke å jobbe videre med travéren på volta. Det tok meget kort tid før vi fant ut at det bare var å glemme. Janko synes det var meget urettferdig at Pokemann fikk trene på galoppbytter mens han selv bare måtte trave. Så da skulle det traves i turbotempo med nesa i sky. Travéren blei lagt i glemmeboka og vi jobba med å roe ned. Hver bidige gang han så mye som stressa seg litt opp blei det holdt i noen sekunder før vi rei fram igjen. Vi holdt på i sikkert fem-seks minutter og må gudene vite hvor mange holdt vi hadde. Janko roa etterhvert veldig ned, og kjære gud som han gikk. Jeg klarte å virkelig rette meg opp, sitte i salen og bare sveve med han. Stabilt runde på runde, små volter, store volter. Plutten er flink! Vi bytta hånd og han var like pusekatt der. Liv Jorunn og Henriette stod bare å så på oss der vi fløyt avgårde. Vi prøvde oss ikke på noe travér selv om han roa seg. Trenger ikke putte mer inn i hodet på han enn nødvendig. Roa ned til skritt, og overgangen ned var bare perfekt. Føler virkelig at samlingen begynner å sitte nå som jeg faktisk klarer å beholde den i overgangene også. Ned til holdt er fortsatt litt trått, men satser på at den og kommer etterhvert. Janko fikk lange tøyler og masse, masse klapp og gode ord.

Sliten plutt
Jeg skritta opp til veien sammen med Liv Jorunn og hun kommenterte hvor mye han har roa seg siden jeg fikk han. Og ja, det er helt ekstremt. Og ja, det er fantastisk gøy! Plutten min er flink! Vi skritta hjemover på lange, lange tøyler. Janko var noe misfornøyd med at vi skritta litt forbi stallen for at han skulle få strekke ut lenge nok, men han godtok det. På vei opp bakken leide jeg han, og han fulgte villig med. Vel inne slapp jeg han inn i boksen og han stod med hodet ned klar for å bli tatt av hodelaget på. Jeg tok av både hodelaget og salen og jeg måtte smile, for han var tydelig sliten. Det er sjeldent jeg ser Janko stå helt stille når vi kommer hjem fra trening, men i dag gjorde han det. Han stod bare helt stille med hodet nedover og så rett og slett sliten ut. Tydelig at han virkelig gir alt på treninger. Og i dag var han utrolig flink. Jeg klødde han litt, og han bare stod og hang. Han fikk summa seg etterhvert og spurte pent etter mat, noe jeg ga han. Prøvde å gi han en melonbit, noe han putta gladelig i munnen og spytta like gladelig ut igjen. Ikke populært. Ga bitene til Lassi istedet, og hun var meget fornøyd med det. Janko fikk heller en potetbit og det blei satt større pris på.

Jeg rydda sammen rotet mitt, en haug av ting jeg skulle ha med hjem og tørke. Jakka mi, hanskene mine og hjelmen min. Burde vurdert å putta meg selv i den haugen også, for ridebuksa mi var klisj. Det andre utstyret hang jeg på plass også kosta jeg over stallen. Da det var gjort fôra jeg kraftfôr til Fix’ store glede. Hun hadde stått og humra og fulgt hvert eneste steg jeg hadde tatt siden vi kommet tilbake. Janko var også fornøyd med å få maten sin, og jeg sa natta til hestene, slukka lyset og kjørte hjemover. Føler at galoppen virkelig har løsna nå, så nå skal det virkelig jobbes! Hjemmeleksa til neste trening (når enn den blir) er å trene galopp tidlig i økta slik at jeg får jobba vekk problemet med at han blir så løpete etter vi har galoppert. Når vi har jobbet i galoppen skal jeg ta han ned i holdt hver eneste gang han stresser. Er jeg bare konsekvent med dette, og kjenner jeg Janko rett så skal det ikke ta lange tiden før det kommer seg det også. Og når det er på plass, da.. Da begynner ting virkelig å lukte bra! Jeg er så fornøyd med Jankoplutten min at jeg veit omtrent ikke hvor jeg skal gjøre av meg!