|
En barfothest-eiers hjertesukk i desember. Det kan vel nesten kalles en tradisjon nå.  19. desember 2013 på Facebook: «Det er så fantastisk å stå på en stall hvor ting bare ordnes. Med det verste barfotføret i manns minne, så får vi dumpet et lass grus i paddocken til de to barfota damene som står sammen. Nå kan de bevege seg trygt og godt i morra. Takk til de flinkeste stalleierne på Aalerud - det er aldri nei i deres munn! Jeg er heldig som kan ha Damen på en så flott og tilrettelagt stall!»  Uten brodda boots kommer vi oss ikke langt på dette føret. 15. desember 2014 her i bloggen: En barfoteiers mareritt - eller drøm Det er vel i grunnen omtrent den samme bloggen jeg kommer til å skrive igjen. For dagens tema er is. Is is is og mer is. Jeg vet vi har hatt lite koselige dager i årene som har vært tidligere, men i år har det virkelig vært ille for det har jo søren meg vart i hele desember! Jeg leste en beskrivelse i lokalavisa som kan gå inn som årets nye ord, nemlig «bløtkakehålka». Det stemmer på en prikk! Først kom snøen, så kom varmegradene og regnet. Jeg grusa deler av paddocken og var fornøyd før det kom mer regn som la seg oppå grusen. Jeg grusa, mer snø/regn/varmegrader/kuldegrader og grusen min forsvant igjen. Ny grus og samme runden igjen. Jeg er på tredje, muligens fjerde runden nå. Bobbie og Isco står i en ganske liten paddock til vanlig, men nå har de fått enda mindre paddock, da nederste delen fint kunne blitt brukt som skøytåm (skøyteversjonen av slalåm). En dag jeg ikke hadde kommet så langt som å sperre av, så kom ikke Bobbie seg opp fra bunnen av paddocken (jeg har paddock i en nedoverbakke). Jeg gruser heller godt den øverste delen enn å gruse litt i hele. Problemet denne gangen har vært at det ikke har gått mer enn noen dager fra jeg har grusa til jeg må gruse på nytt. Dermed blir det et evighetsprosjekt. Men takket være verdens beste stall, så får jeg kjørt opp grus som gjør at jeg kan strø når det er nødvendig. Det setter jeg så enormt stor pris på, og det gjør hele barfotgreiene mulig. Hadde jeg hatt hest på dette føret på store områder så tror jeg nesten jeg hadde vurdert sko. Sånn som det har vært nå har det ikke vært forsvarlig uten grus/boots med pigg.  Isco etter en stallgangstreningsøkt. Da rydder han, ansvarsfull som han er :) Bobbie har også fått gått litt i paddocken med boots, bare for å hakke opp isen litt, og gjøre den ruglete. Det har funket nesten bedre enn jeg trodde på underlaget. Må bare strø litt mat rundt på den lille flekken de har å gå på nå, så hun beveger seg litt rundt. Tanken på å få to lekne hester med broddsko inn i paddocken min har også slått meg. Man blir kreativ! Litt kreativ har jeg også måtte være i treningen av Isco, for han har dessverre ikke brodda boots. Han har med andre ord ikke vært på tur på en stund, men vi leker oss i hallen og koser oss med det. To dager har det vært litt problematisk da jeg har vært i stallen før stalleier har kommet hjem og rukket å gruse områdene vi beveger oss på. Vi har en liten strekke å gå ned til hallen, og skal Isco ned dit er vi nesten avhengig av grus. Men fordelen med en sånn liten knert: Når det ikke er strødd, så finner Isco og jeg på andre ting. Som for eksempel å trene i stallgangen. Det passer superfint å jobbe med innlæringen av traversen, også har Isco figurert som ryddegutt når vi har jobbet ferdig. En jobb han tar veldig seriøst. Spesielt når det kommer til den irrgrønne andreslåtten vi har (som mine ikke får et strå av til vanlig).  Slik ser det hovedsakelig ut for oss for tiden. Grus under speilblank hålke. Da er broddaboots gull verdt.  Slik ønsker vi oss det. Og gjerne med mer enn dette og. Mitt største ønske akkurat nå er snø til jul, men det ser ut som jeg heller får ta til takke med varmegrader. Kanskje all isen smelter vekk? Det funker det og, altså. Bare ikke dette is-infernoet. Men det går vel over dette og, og inntil da er jeg evig takknemlig for at det finnes grus og snille stalleiere!
0 Comments
Leave a Reply. |