Halsringøkt

Når du setter deg opp på hesten, og det eneste du har å kontrollere den med er en halsring og en pisk... Da føler du deg ganske avslørt.

Noen ganger får jeg et innfall av en annen verden. Hva er vel bedre enn å trene Bobbie med halsring når Kristin også skal ned med Lyra. Da veit jeg rimelig sikkert at Bobbie ikke finner på noe bøll (les: skvetter og hopper til av lyder). Dessuten skulle det ikke være krise om jeg skulle miste kontrollen og Bobbie fant det for godt å klenge på Lyra. De står jo i paddock sammen.

Så på med kapsun med tøyler, bare sånn for å være litt høflig i tilfelle BobbieBomp skulle finne på å være helt tull, så satte jeg meg opp med pisken i høyrehånd og halsringen i venstre.

Kapsunen og kapsuntøylene var bare til pynt. Halsringen var min sekundære hjelper idag. Artig å utfordre seg selv!

Av en eller annen grunn har versadene nå blitt vår "easything", mens traversene er vanskelige. Så også i halsring fikk vi til versader relativt lett på begge hender. Traversen var det verre med, men etter litt lirk og lur, så fikk vi både noen traverssteg, og en vending på begge hender.

Volter gikk hun uten problemer, og selv i trav kunne vi leke oss litt, om enn hovedsakelig med start og stopp, og volter. Men også der fikk vi til noen steg i versade og travers, for ikke å snakke om samling på høyrehånd. Hvem trenger bitt, tøyler, hodelag, når man har en slik fantastisk lite ponnitroll!

Avslørende nok var det hvor "avhengig" jeg er av tøylene, for det var bare ytterst fristende å ta halvparader når det etter min smak gikk litt fort. Men de funket dårlig på halsringen, så da var det bare å gjøre enda mer i setet, eller i "verste fall" stoppe henne opp og prøve igjen.
   
En veldig artig økt, og ikke minst både bekreftende og lærerik i form av at jeg fikk bekreftet at det vi sliter med til vanlig også kom til syne nå uten ekstra hjelpemidler som tøyler. I tillegg blir man utrolig bevisst sitt eget sete og sin egen kropp, noe også Bobbie ble. Siden jeg ikke hadde noen sekundære hjelpemidler til å forklare henne hva jeg egentlig mener, men som kroppen min kanskje ikke sier, så måtte hun bare svare på det kroppen min sa. Ikke alltid lett når jeg selv ikke helt alltid har kontroll på hva den faktisk sier.

Men vi klarte oss veldig fint (spør du meg, det er tross alt andre gang vi har prøvd oss på noe slikt), og det var både gøy, befriende og lærerikt.