Herlig ærlig

Hester snakker ikke, sier du? Det gjelder bare å høre etter. Og noen ganger er ærligheten deres ganske slående.

Noen hendelser står bare mer klar for deg enn andre. Bobbie og jeg hadde en slik hendelse her om dagen etter en økt på utebana. En rimelig luftig en, som sådan.

Jeg vet ikke helt hva som er greia, men Bobbie og utebane har jo vært et litt interessant tema. Helga etter kurset med Michelle hvor vi hadde litt luftige galoppfatninger, så hadde jeg med meg Bobbie ut på utebana, og vi var der aleine. Utebane + aleine = baluba somregel - denne gangen intet untak. Det eneste som var forskjellig var at denne gangen var jeg fast bestemt på å ikke gi meg. Det er helt greit at jeg er i ubalanse, og at jeg kan jobbe med sitsen min, men det får virkelig være måte på i hvilken grad Bobbie skal si i fra om det på. Og det er også greit at hun har mye energi, men det skal være måte på hvordan den energien får utspring.

Videoen fra kurset er bare barnemat i forhold til hva Bobbie serverte meg av hopp og sprett på utebana, og det var virkelig et guds under at jeg ikke gikk i bakken. Kun med kapsun og pute så var det rimelig interessant, men jeg holdt meg med alt hell på, og vi galopperte. Gang på gang på gang. Vi bukka og spratt og prøvde å stikke og freste rundt.

Men med (en imaginær) ro i magen ba jeg igjen og igjen om galopp, til tross for pysjpopbaluba, helt til jeg etter gud vite hvor mange fatninger, jeg fikk en tilnærmet rolig fatning på høyrehånd, uten bein i alle retninger, og uten en mental eksplosjon. Det gikk godt nok fram, ja, men akseptabelt så lenge alle beina var i bakken.

Følelsen da jeg hoppa av var for det første enorm lettelse i låra mine, som hadde fått seg en rundreise de alldeles ikke er vant med. Det var nesten så jeg skalv. Jeg var grusomt stolt over meg selv som hadde holdt meg på uten å ramle av, og jeg var glad for at Bobbie og jeg kunne avslutte økta med en grei galopp.

Det interessante kom da jeg slapp Bobbie løs, noe jeg alltid pleier å gjøre når vi er ferdig å trene. Vi pleier da å tusle litt rundt sammen, eller eventuelt gå rett til porten og opp i stallen (hvor hun vet det venter eple eller gulrot). Hun fikk en godbit, som hun tok, før hun snudde og gikk. Hun viste ingen interesse av å være sammen med meg, og gikk heller opp til hjørnet i banen som er opp mot stallen og stod der og kikka. Sniffa litt bæsj og tusla rundt på toppen av banen.

Uinteressert i meg.

Jeg gikk ned og satte meg ved porten av banen og venta. Hun har pleid å komme før. Jeg ropte på henne, meget bevisst på at hun hørte meg, men hun kom ikke umiddebart, nei. Det tok henne rundt ti minutter å gå de 80 meterne som er banens lengde. Fra toppen og ned til meg.

Nå skal det sies at jeg satt i et hjørne hun synes er litt skummelt, så hun liker ikke gå ned der aleine. Hun kom omtrent ti meter fra meg, der jeg satt og venta, før hun bråsnudde og trava opp igjen til toppen av bana. Jeg kunne ikke stoles nok på til at jeg passet på for spøkelsene i skogen.

Det endte med at jeg måtte gå opp til midten av banen for å møte henne. Da kunne hun, fortsatt etter litt tankevirksomhet, finne meg god nok til å komme til.

Bobbie kunne komme, men jeg måtte gå og møte henne.

Dagen etter var jeg litt mer forberedt. Sprangsalen var på, og cavemoren var på (sikkerhetsløsninger på høyt plan - heldigvis funker det bra). Planen var bare å få noen galoppfatninger på utebana, men det var en strek i regningen at det var to hester på banen fra før. Jeg var motivert for galopparbeid, men jeg vet at Bobbie er mye roligere når det er andre hester på banen, så det var lite sansynlig med noe baluba siden de andre var der.

I tillegg vet jeg at det at hester går fra Damen er ting som ikke blir satt pris på. Greit nok at jeg ville trene på galopp og baluba, men galopp + forlatt vet jeg kan bli ekstra baluba. Og med mine hysterisk støle lår var jeg ikke helt motivert for det. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg skulle galoppere.

Bobbie var tvers igjennom en stjerne. Hun leet ikke på et øre når de to hesten gikk. Hun fattet galopp på høyre og venstre hånd. Ikke et bukk, ingen ting kunne vippe henne av pinnen. Vi galopperte fatning på fatning på fatning. Det var nesten slik at jeg ikke ville slutte, men det gjelder å gi seg mens man er på topp.

Det er lov å geipe litt til den tobeinte når hun (for 'nte gang) innser at hester aldri lyver.

Magien skjedde da jeg slapp Bobbie da vi var ferdige. Hun fikk en godbit, som hun pleier. Med forrige dagen godt i minne tuslet jeg oppover mot porten. Bak meg hørte jeg "tass-tass-tass-tass". Med senket hode kom Bobbie tuslende med meg oppover til porten. Som den største selvfølgeligheten i verden. Hun skulle da være med til porten?

Bli med til porten, ja? Selvsagt!

Det er lite annet å gjøre enn å trekke på smilebåndet. Det er absolutt ikke gøy når Bobbie så tydelig viser at økta ikke har vært kjekk, men samtidig er det veldig deilig den evnen hester har til å leve i nuet og dagen etter var gårsdagen glemt. Vi skulle vært like flinke til det! Jeg kommer virkelig ikke over hvor heldige vi er som får jobbe med disse ytterst tilgivende dyrene. Ha bare i minnet at med denne tilgivenheten følger også et enormt ansvar fra oss mennesker om å ikke misbruke den.

Bobbie har lært seg å parkere utenfor porten på ridebana. På gode dager tør jeg lukke henne ut av banen uten grime, og hun stopper selv og venter til jeg har lukket porten. Hun får dog grima på når vi skal gå oppover til stallen (bildet er fra en økt på utebana en seinere dag). Flink trolle!

Takk til Bobbie for at du er herlig ærlig :)