Herlig skogstur i snøen

18.12.06 Snøen har kommet for fullt, så Lena og jeg planla skikkelig skogstur i snøen, og det blei det også,

Opp i stallen
Kjørte opp i stallen og halvveis oppe i bakken ga jeg opp å få opp bilen, så jeg rygga tilbake og parkerte nede ved veien. Bilen min har ikke mye den skulle ha sagt når det kommer til bratte oppoverbakker med snø. Gikk opp til stallen og traff på Lena på veien opp. Møkka over boksen til Janko og ordna vannet hans. Gikk så ut i paddocen og henta lille plutt. Han stod pent plassert og kikka på alt og ingenting. Tok han med inn og salte på. Det tok ikke lange tiden før både Lena og jeg var klar for snøtur.

Skikkelig koselig
Vi planla å ri litt lengre enn vanlig, ved å først ri stiene opp til pumpehuset, også ri ned sauebeitet, istedetfor å ri ned en bakke før. Vi rei først oppover stiene. Det vi ikke tenkte på var jo at med masse tung snø på greinene, så ligger greiner og alt litt lavere enn til vanlig. Det resulterte i endel snøhauger i hodet både på Lena og på meg. Allikevel hadde vi det kjempekoselig. Det var ingen som hadde gått veiene vi rei før oss, og både hestene og vi måtte konsentrere oss på hvor vi gikk. Etter vi hadde ridd et stykke gjennom skogen på oversiden av byggefeltet, kom vi til grusveien som er opp mot stien inn til pumpehuset.
Vi pleier alltid å trave opp den veien, og at det var snø i dag var ingen hindring. Vi trava rolig oppover, og plutselig hørte jeg et "wæææ" og en Lena og Welly kom springende forbi. Lena fikk fort roa ned Welly, og vi trava videre oppover. Det gikk bare fortere og fortere, og til slutt blei vi bare enige om at hestene måtte få galoppere. De synes det var så utrolig digg å løpe i nysnøen, og det gjorde vi også, så vi fløy opp til toppen. En skikkelig strekk på beina på slutten, før vi svingte inn på stien som er mot pumpehuset. Der var det heller ingen som hadde gått før, så vi brøyta veiene. Hestene kunne nesten ikke hatt det bedre.

Inn mot pumpehuset skritta vi. Vi skulle ned den bakken hvor vi pleier å leie, men de gangene jeg har leid der før har jeg tenkt over at det ikke har vært så utrolig bratt, så jeg tenkte jeg kunne prøve å ri ned. Gjorde det, og det var ikke noe problem. Lena gikk først og rista ned snø fra trærne, så veien var åpen for Janko og meg. Vi kom oss ned uten problemer, og Janko og jeg fikk gå litt først og brøyte vei. Janko pusta og peste der han gikk med snø til midt på pipa. Veldig god trim, og veldig fornøyd hest som gikk frem som en brøytebil.
Vi kom til et parti hvor det i utgangspunktet står tett i tett med små blad-trær på sidene, men pga. all snøen nå, så lå de nede på bakken, akkurat i Janko-hode-høyde. Han guffa bare på, og gikk rett igjennom, slik at all snøen ramla av, og jeg fikk greinene i ansiktet. Null problem å leke brøytebil for Janko nei! Over vannet til pumpehuset (vi må krysse en liten elv) var heller ikke noe problem. Bare gøy å vasse. Så bar det ned grusbakken fra pumpehuset, men istedetfor å ta ned til høyre fra veien rei vi helt ned i bunnen av bakken, for så å ri litt opp igjen. På vei nedover her fikk jeg litt inntrykk av syns-sansen til disse små dyra. Langt, langt fremme, sikkert 50 meter frem falt det en liten snøklump av treet. At jeg så det var bare flaks, fordi jeg så rett på det treet akkurat da det falt. Jankos ører spratt fram og gangen blei mer stakkato. Om det er sånn at hester legger merke til så små forandringer i naturen er det sannelig ikke rart at de ser "spøkelser" innimellom. De har jo mye bedre utvikla sanser enn hva vi har.

Vi fortsatte iallefall oppover mot sauebeitet, og trava innover der. Janko var litt stressa, men holdt det i trav. Tankegangen hans var vel noe sånt som "Mamma holder i tøylene. Da får jeg trave rolig. Hm. Mamma gir pittelitt ut på tøylene. Da kan jeg øke farten. Hm. Mamma holder i tøylene. Da får jeg trave rolig. Hm. Mamma gir pittelitt ut på tøylene. Da kan jeg øke farten." osv. Nedoverbakkene kom, og vi gjorde overgang til skritt. Skritta ned sauebeitet, og det var så utrolig idyllisk. Vi skritta ned sauebeitet, intet problem. Vi kom mot et grantre som hadde en kvist som var nedsnødd. For at jeg skulle komme meg under den uten å bli full av snø måtte jeg få rista den. Janko stoppa ikke helt på mine signaler, så han stod rett under greina. Vel, jeg hadde jo ikke noe valg da, så jeg måtte jo riste av snøen. Janko fikk nesten alt i hodet, og stod bare pent og kikka rett frem. Da jeg ikke rista mer rista han seg, og problemet var løst. Søt hest som bare står. Da vi var i bunnen der lurte Lena på om turen var lang nok, eller om vi skulle ri enda litt lengre. Vi bestemte oss for å ri enda litt lengre, og tok turen rundt hos Liv Jorunn og ned forbi Rigmor og ned Markaveien før vi vendte nesa hjemover. På vei hjem var både Lena, Welly, Janko og jeg ganske våte. Jeg var heldigvis ikke så våt gjennom dressen, men Janko var klissvåt. Jeg var også sikker på at han måtte på do, for han gikk og snuste og vimsa litt i grøftekanten. Da vi nærma oss stallen gikk han helt oppi grøftekanten hvor det var masse snø og vimsa litt rundt der. Lena så skeptisk på oss og sa at hun kanskje trodde han kom til å rulle seg. Neiida sa jeg, overbevist om at han måtte på do. Vips så lå hesten på siden i grøftekanten, og jeg stod ved sidenav. Han skulle nemlig rulle! Janko blei reint fortvila da jeg fortalte at han ikke fikk lov til det, men reiste seg pent opp igjen. Jeg slakka bare på salgjorden og leide resten av veien hjem. Morsomme hesten.

Hjemme igjen
Vi kom oss hjem uten flere rulleepisoder, og da Janko blei satt på boksen med masse tørr, rein flis, da var han så fornærma, så å rulle der var rett og slett uaktuelt. Han var klisseklasse våt, men våt hest tørker. Tilsammen hadde vi vært ute i to timer, en virkelig herlig tur. Det er akkurat slik hestehold skal være. Stevne den ene dagen, lang, herlig tur i snøen hvor hestene virkelig får brukt seg den andre dagen. Kan tro vi koser oss! Janko fikk middagen sin da vi kom inn, og var veldig fornøyd med det. I morra blir siste dagen min i stallen før jeg drar sørover til Oslo for juleferie, og Janko skal bli passa på av Camilla. Det skal bli rart det. To uker uten lille plutten min. Jeg kommer iallefall til å vite at han har det bra, og det er godt. Men, da er det deilig med en dagbok hvor jeg kan se tilbake og mimre på helt utrolig samarbeid og fremgang både på Janko og på meg på dette halvåret. Herlige lille plutten min!