20.03.07 I dag holdt vi på å bli slukt levende, fra topp til tå. Jeg var tidlig i stallen, og planen var baneridning. Planen blei for lagt på hylla på grunn av litt mye snø, men Janko og jeg fikk oss allikevel en finfin tur.
Muggpatruljen I dag var jeg oppe i stallen klokka litt over halv ti, og Janko kikka opp fra krybba da jeg kom inn. Jeg henta pussesakene og ga Janko en skikkelig ordentlig børst. Fikk av endel pels, så det så igjen litt hvitt ut rundt oss. Janko fikk pelsen sin litt mer riktig vei, og han så ut til å nyte å bli børsta litt på, for han droppa spisinga og stod bare å hang med hodet. Tok meg god tid, og kjente godt over alle beina hans etter mugg. Måtte grave rundt inni hovskjegget for å komme meg inn til potelanken hans, men jeg kom etterhvert inn til beinet, og gravde og klorte etter mulig ekkel soppting. Alle fire beina var finfine og muggfrie, og slik gleder en hestemamma. Hovskjegget til Janko må gjøre en god jobb, for med de forholdene som er i paddocen skulle man absolutt tro han skulle hatt mugg til langt over øra. Jeg salte på Janko og tok han med meg ut i snøen. Glup som jeg var tenkte jeg at neida, jeg klarer meg fint uten regnbukse og regnjakke. Det snør jo. Så jeg la ut på tur med vanlig jakke, regnbukse og en porsjon godt humør. Vurderte om jeg skulle ri bort på banen for å sjekke forholda, men etter litt tenking så fant jeg ut at jeg ikke gadd. Det ville være mye snø der, og å leke brøytemaskin i dag frista ikke. Så kom problemet med hvor jeg skulle ri på tur om jeg ikke skulle ri på banen. Vi har jo flust med turmuligheter, men det at det er så mange å velge mellom gjør at det blir vanskelig å velge. Jeg blei tilslutt enig med meg selv om at det ville funke å ri rundt vannet i dag. Jeg bestemte meg for å ri mot ridebanen og ta den veien, men før jeg kom så langt så fant jeg ut at jeg kunne ri oppover byggefeltet og ned igjen slik at jeg fikk litt variasjon, og ikke bare rundt vannet. På vei oppover mot byggefeltet er det en lang, ganske slak og rett bakke. Vi skritta på fortauet, som er adskilt fra veien med et ganske bredt gressfelt. Jeg så brøytebilen langt der oppe, og registrerte at den var på vei nedover mot oss. Jeg veit jo fra før at Janko ikke er så veldig glad i store kjøretøy, men han virka passe rolig i det brøytebilen kom nedover. Bloggomanen meg tenkte jo at jeg måtte ta bilde av Jankos møte med brøytebilen, så jeg dro opp kameraet, og hadde en hånd ytterst på de løse tøylene. Brøytebilen nærmet seg, og Janko fant ut at neinei! Dette var skummelt! Han rygga fortere og fortere bakover for å komme seg unna. Han fant etterhvert ut at å løpe baklengs funka dårlig, så han vrei seg rundt og galopperte en strekke nedover. På en eller annen måte klarte jeg å legge kameraet i lomma, samle tøylene og stoppe Janko. Jeg snudde han, og klappa han masse mens bilen kjørte forbi. Han stressa og trippa i det bilen kjørte forbi, men han holdt seg på plass. Vi roa ned og fortsatte oppover. Brøytebilen kjørte ned i bunnen av bakken før den snudde og kom igjen oppover mot oss. Jeg snudde Janko slik at han kunne se bilen komme, og han stod og kikka andre vei og brøy seg ikke så lenge bilen var et stykke unna. Den kom nærmere, og han begynte å trippe litt. I det bilen passerte oss tok han to-tre korte galoppsprang før jeg stoppa han og klappa masse. Brøytebiler er skumle må vite. Det kunne jo tross alt hende at den kom sprettende opp over brøytekanten for å sluke oss hele med bein og pels og alt mulig. Da bilen var forbi trava vi et stykke opp etter den, og det var jo ikke noe farlig. Janko var helt seg selv igjen. Tydelig at han ikke helt er komfortabel med sånne store brummende ting. Vi fortsatte turen vår, og brukte litt mer tid enn jeg trodde. Da jeg kom meg opp på toppen for så å gå ned igjen hadde jeg oversikt over vannet. Og vannet så skremmende stort ut. Litt for stort til at det frista å legge turen rundt der. Etter litt tenking fant jeg ut at jeg kunne ri opp mot Rigmor og veien fra henne og ned til Markaveien. Jeg klarte såklart å ri feil, så jeg havna nesten borti stallen hos Rigmor. Der stod Svarta og vrinska, og Janko var ikke sein med å svare. De samtalte litt frem og tilbake, og Svarta var tydeligvis misfornøyd med at Janko ikke kom bort og sa hei. Det var onde, ridende, mamma-Ragnhild-vesen som bestemte at Janko skulle snu slik at vi heller kom oss på riktig vei. Vi fant veien vi skulle på, og tusla nedover der. Det var fortsatt litt vrinsking fra Svarta, men det stilna etterhvert som vi kom oss nedover veien. Glede Det var passe idyllisk å skritte nedover, til tross for våt snø og iskalde lår. Snøtunge greiner og ikke opptråkka spor. Da vi kom oss ned på Markaveien fikk Janko lov å strekke litt på potelankene sine. Jeg fikk igjen bekrefta at Janko på ingen måte er en hest som er vanskelig å sitte på, for etter han hadde galoppert et lite stykke fant han ut at dette var jo dritkult, så han gjorde et merksnodig krumspring. Det var nok et bukk, men det blei etterfulgt av et hopp med frambeina, så jeg mistenker at vi hadde alle beina oppe fra bakken et lite sekund der. Måtte bare le, søtklumpen som synes det er gøy å herje i snøen! Jeg så ikke bæret av hvor vi løp hen, for snøen kom rett i mot meg, men jeg satsa på at Janko hadde peiling på hva han dreiv med. Vi feis avgårde et lite stykke før jeg ba han om å korte litt ned på tempoet. Han var ikke helt enig, men etter litt overbevisning fra min side roa vi ned og hadde en finfin kort galopp et lite stykke hvor jeg faktisk så hvor vi rei. Nesten. Roa ned til trav og trava et lite stykke før vi kom ut på veien. Der skritta vi et lite stykke før jeg fatta galopp igjen, bare for å sjekke om venstregaloppen kom med en gang, og det gjorde den. Uten problemer. Flink plutt! Vi galopperte opp til asfalten begynte, og derifra skritta vi hele veien hjem. Vel hjemme salte jeg av Janko og satt han ut i paddocen. Ga han restene av frokosten ute, og gjorde klart middagsmaten hans så Lena slapp det. Satt også ut Karisma sånn at Janko skulle få ha noen å kikke på når han stod ute. Selv tusla jeg inn og møkka over boksen hans. Det tok ikke lang tid. Det var deilig å få jobba litt, for jeg var klissvåt på låra etter rideturen. Fikk litt varme i meg før jeg gjorde istand maten hand. Betfiber med over to liter vann, og en desiliter olje og diverse annet grums oppi. Det så ikke akkurat ut så veldig fristende ut. Alt blei iallefall klart, og jeg kjørte hjem igjen. Slutt Jeg var ikke på skolen før halv ett, og der kom Helle bort til meg og lurte på om det gikk greit at hun slutta å ha Janko på onsdager. Jeg sa at det ikke var noe problem. Selv har jeg aldri klart å venne meg helt til at jeg ikke har han på onsdager selv, så det går nok egentlig helt greit. Veit ikke om jeg aktivt vil se meg om etter andre som skal ha han, men om det dukker opp ei, så vil jeg kanskje takke ja. Jeg får se hva det blir til. Ingvild har lovt å ta inn plutten i kveld, så han får stå uten en stund, og jeg slipper å komme opp i stallen igjen i dag. I morra får jeg finne ut litt hva jeg skal gjøre. Har utrolig lyst til å kjøre, men nå er det jo kommet så mye snø, så da tror jeg ikke det er aktuelt. Ikke har jeg vogn heller. Jeg får se, kanskje jeg tar en økt på banen. Må tenke på det.
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|