Hiver oss ut på noe nytt

Etter våre fem år som akademisk ekvipasje tok jeg med meg Bobbie på vårt første kurs for en ikke-akademisk instruktør. Å oppsummere det i form av noen ord her på toppen går ikke, så her er det bare å lese bloggen(e) :p 

Du føler at standarden blir satt når du ankommer kurset du skal være med litt utpå dagen, tusler opp på tilskuerplassen for å se litt på undervisningen, blir lagt merke til av instruktøren, som tar av seg hatten og bukker pent til deg. Man blir jo nesten litt forskrekket. Men det fikk meg til å smile, og sånn bortsett i fra noen veldig konsentrerte fjes innimellom, så var det vel smil som i hovedsak gikk igjen gjennom helga. ​

Konsentrert rytter og hest for Arne Koets.
Tusen takk til Ellen Schmedling for alle ridebildene i bloggen! :)

Bobbie fikk kompensert mye innetid med leieturer rundt på området.

Jeg følte meg som tidenes mest masete kursdeltaker i forkant av kurset. Jeg kjenner jeg er særdeles bortskjemt med de kursplassene vi har vært på til nå. Særlig det med utemuligheter. Det var det ikke på dette kurset, så jeg var spent på Bobbie som bokshest. Jeg er rask til å tenke at alle slike ting fort kan være en stressfaktor hos frøken fryd. Ikke det at å stå på boks er noe problem, men når naboer forsvinner kan det fort bli litt krise i Bobbieverden. Også får jeg jo litt vondt i hestemammahjertet av å ikke ha ponnitroll ute. Derfor ble også valget om å reise ned lørdag tatt. Men det var jeg også litt spent på, for vi har alltid reist på kurs fredag og fått en gjennomgangsøkt hvor jeg har fått en pekepin på hvilken Bobbie jeg hadde med meg på kurs. Nå ble det bare å kjøre drøye to timer ned, stå litt på boks mens jeg hørte på teori, og rett ut på ridetime på helt nytt sted. Bekymringsfaktorene for den tobeinte var med andre ord mange nok - og helt uberettiget. Selv om Bobbie alltid kommer til å være Bobbie så må jeg kanskje snart lære meg at hun begynner å bli både reisevant og litt mer voksen. Alt gikk egentlig helt smertefritt, og Bobbie taklet det "normale" kurslivet ganske så uproblematisk (selv om jeg fortsatt synes det er litt vondt i hestemammahjertet å ikke ha ponnitroll ute, så vi kompenserte med stadige rusleturer på området). ​

---

Ellen blir brukt som demo"hest" under teorien, hvor vi snakket om stilling og bøyning.

Kursholderen var nederlandske Arne Koets, som blant annet har ridd ved Fürstliche Hofreitschule i Bückeburg i Tyskland. Navnet hans kom for første gang opp for meg i forbindelse med at jeg var på besøk hos kiropraktor Ellen Schmedling, og hun anbefalte meg å ri for Arne. Jeg har sett noen bilder og video av Ellen som har ridd for han, og det har sett veldig hyggelig ut. Når en av mine instruktører, Monika Sanders, fikk ri for han med godt resultat, følte jeg at jeg kunne "tørre" og melde meg på et kurs selv. Når det ble arrangert et i oktober var jeg heldig og fikk rideplass. Så her satt jeg da, på et oppholdsrom på et ridesenter i Asker og skulle høre på teorien til Arne. Heldigvis var det mye kjent, og selv om Arne hadde noen betraktninger om akademisk og spørsmål til måten ting blir beskrevet på der, så overlater jeg glatt det til de som kan mer enn meg om den saken. Han konkluderte selv med at han antagelig burde spørre Bent selv. Jeg valgte å ikke la meg forvirre over ting som kanskje var litt annerledes, men plukket med meg en haug av godbiter å tygge på framover. Og de var det mange av. 

Jeg er så kjedelig at jeg bare skriver ned de få notatene jeg gjorde meg gjennom teoritimen uten noen videre forklaring. Det er hovedsakelig for min egen del, slik at jeg har til senere. I forhold til det Arne faktisk snakket om er dette bare en brøkdel, men det var det jeg fanget opp. ​

---

• Bevegelsen du gjør i din hofte forplanter seg gjennom hele deg - som et lyn. 
• Du kan ikke få hesten til å bruke ryggen hvis du "drar i endene" (drar foran og sparker bak). Se for deg at du holder et tau i hver ende. Det kan henge ned, og du kan få det rett, men du kan ikke få det opp. For å få det opp er du nødt til å løftet tauet fra undersiden (hestens magemuskler må løfte ryggen). 
• Vi vil løsne ryggmuskelen, og det er stor forskjell på «stretching and relaxing». Det er mye tyngre å strekke enn å slappe av.
• Hodets posisjon har lite å si med hvordan ryggmusklene arbeider. Det som er viktig er å få løftet «tauet» fra undersiden. Det vil si at det er magemusklene som skal løfte ryggen. Manken skal opp og vinkelen i bakbeina skal minskes.
• Bøyningen kan løse mange problemer. Å starte direkte med stilling kan by på problemer, for du kan fort sette hesten ut av balanse (f.eks ut over utvendig skulder).  
• «Get out of her way and let the horse do the fancy stuff. Make space for it!»
• Vær forberedt på det som kommer. 
• Tenk på at det går bølger gjennom hele hesten. Disse bølgene må formes av setet.
• Hestens skuldre med dine skuldre. 
• Å rotere kneet (altså rytterens kne) inn gjør at rytterens hofte gir hestenes hofte mulighet til å komme fram. 
• Vi trenger versaden for å ta hestens masse over bakbeina. 
• La hestens innvendige ryggmuskel få lov å trekke seg sammen, komme opp og jobbe. 
• Hvis bøyningen ikke er riktig får du trøbbel med alt annet. 
• Hvis ikke hoftene er «alligned», så vil ikke resten fungere. 
• Prøv å nå målet ditt med minst mulig energi - ri for setet istedenfor sekundærhjelpere. 
• Å ri uten tøyler får deg til å bi mer oppmerksom på hva kroppen din gjør. 
​• To hender kan gjøre mer skade enn én hånd. 

---

Vi startet arbeidet i skritt, med mye fokus på at ting skulle skje umiddelbart. «Boom!»

Jeg kjente jeg var spent på hvordan min første ridetime kom til å gå - noe jeg forsåvidt hadde grunn for. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier drømt om at vi kom til å trene på det vi trente på. Jeg synes det kan være stressende å ri for Bent, da han har en tendens til å pepre oss med oppgaver som bare må gjøres før man egentlig rekker å tenke. Det skulle vise seg å være barnemat i forhold til Arne. Starten begynte med åttetallsvolter, og skifte av hånd. Skifting av hånd fikk jeg påpekt at jeg gjorde alt for seint, så håndskiftet skulle skje i løpet av ett (!) steg. «Boom, and you change the lead.» Dette som en forberedelse til galoppbytter en gang i framtiden, for der har du ikke mer enn ett steg å forberede deg på. 

​Vi fortsatte videre med et særlig fokus på overganger mellom versader, travers og renvers. I begynnelsen slet jeg litt med å henge med, særlig på overgangene til renvers. Ikke fordi overgangen i seg selv er vanskelig, men fordi det stoppet seg helt i hodet mitt på om jeg skulle fortsette på volten jeg var på, eller om jeg skulle skifte volte eller hva jeg egentlig skulle gjøre. Den følelsen når man bare føler seg helt lost fordi man ikke klarer å se for seg øvelsen man skal gjøre. Heldigvis kom det seg etterhvert. Det var heller ikke rart jeg slet litt med å henge med i svingene, for vi snakker maks fem steg i hver øvelse. Prøv å koordinere kroppen på så kort varsel. Liksom ikke så enkelt - hilsen Ragnhilds kropp. Og dette var bare i skritt.

---

Neste oppgave ble i trav, og det ble ikke akkurat noe enklere. Her skulle vi ri serpentiner, med valgfri sidebevegelse på rettstrekkene, noe som i hovedsak ble versade eller travers, da renversen ble litt kålete å få til, med alt for mye omstilling. Eller, det vil si, i hovedsak ble det ganske lite, for hodet mitt klarte virkelig ikke henge med på både sving og koordinere rideveier, hjelpere og min egen kropp. Bobbie travet dermed ganske fornøyd fram og tilbake på en litt sjanglete serpentinbue, og gjorde et halvhjertet forsøk på å henge med på sidebevegelsene jeg ikke helt klarte å koordinere. Er jo ikke vant til å tenke så mye når jeg rir (men det bør jeg jo bli). 

Jeg trodde vi nærmet oss smertegrensa på hvor mye vi kunne og klarte, men så feil kunne jeg ta. Vi var såvidt i gang. Vi hadde jo ikke sett på galoppen enda. Galopp er noe Bobbie og jeg gjør sånn omtrent ned en langside, og kanskje innimellom prøver vi oss på en 20-metersvolte. Det er sjeldent jeg er ved å falle av hesten min når hun står stille, men da Arne ga oss den første (!) galoppøvelsen vår var jeg ikke langt fra å gå rett i bakken. «Så rir du de samme serpentinene du har ridd i trav, bare i galopp.» sa han med selvfølgelighet i stemmen. Jeg tror han så på meg at jeg var litt himmelfallen. Han fortsatte like selvfølgelig: «Just see what happends, and let it happend.» sa han. Fortsatt med et himmelfallent blikk fra sin elev. Så han modererte seg (heldigvis) litt, og ba meg om å ta ned i skritt på rettstrekkene, stille om, og fatte ny galopp. Jeg ristet bare på hodet og tenkte som Pippi: «jaja, dette har vi aldri gjort før (faktisk aldri vært i nærheten av), så det kan vi helt sikkert!», og ba Bobbie om galopp.

Heldigvis var Bobbie helt fantastisk denne timen. Hun hadde litt ekstra positiv kursenergi, uten at det boblet over, så hun svarte bare på et lite vink fra setet/sjenkler når jeg ba hun om å fatte galopp. Dermed ble disse galoppserpentinene intet problem. Vi galopperte serpentine, tok ned i skritt, fattet ny galopp og inn i ny serpentine. Da vi hadde tilbakelagt noen slangelinjer ristet jeg bare på hodet og sa til Arne at jeg egentlig ikke hadde trodd at vi var så flinke at dette var noe vi kunne gjøre. Men med en Bobbie som var litt mer med enn vanlig, så gikk det som smurt. Litt stolt av oss begge to der, ja.  

Jeg synes egentlig vi hadde fått mer enn nok å jobbe med, men Arne var visst ikke ferdig med oss helt enda. Neste øvelse ble noe han kalte et fancy, vanskelig navn som jeg aldri klarte å plukke opp, men han forklarte den til meg. Vi skulle komme galopperende ned langsiden, bruke den oppovertanken vi får i galopp inn i en direkte overgang til en halv skrittpiruett slik at vi vendte oss tilbake igjen dit vi kom fra. Så var det direkte overgang opp i galopp igjen, ned langsiden, ned i skritt før vi tok en halv piruett tilbake igjen, og opp i galopp. Jeg skal love deg at langsider på ingen måte kjennes som langsider når man skal drive med sånne ting. De kjennes mer ut som korte kortsider. Men Bobbie og jeg forsøkte, og igjen takket være hennes lille ekstra piff, så fikk vi sannelig til dette også! Litt mer knot til venstre enn til høyre, men vi fikk følelsen av øvelsen, og med så alt, alt, alt for mange nye inntrykk kunne jeg sette en superflink Bobbie tilbake i boksen, med litt ekstra høy å gomle på. Det holder alltid en Bobbie fornøyd, og var virkelig velfortjent. Jeg bare digger når hun har den lille ekstra energien uten at det bobler over.  

Er det rart jeg er litt stolt av ponnitrollet mitt? ♥

Kort oppsummert så var tankene mine etter den første timen med Arne at jeg skal huske på å gi plass under innvendig seteben slik at den innvendige ryggmuskelen kan jobbe. Samtidig skal jeg fokusere på hvor knær og hofte er plassert - særlig knær. Og skuldrene må heller ikke glemmes. De skal være med i bevegelsen hele veien. Og utover det så gikk jeg rundt og gliste resten av kvelden. 

Innesperret i egen bil! :o

Med mange nye inntrykk kunne jeg etter en avslappende kveld, krype til køys i bilen min. Jeg hadde bestemt meg for å sove i bilen og laget til min egne lille hule bak i bilen hvor jeg egentlig sov helt greit. Problemet startet da jeg våknet søndag morgen og innså at bilen er bygd slik at man ikke får opp bakdørene fra innsiden. Jeg var fanget i min egen bil og kom meg absolutt ingen plass. Det var en rimelig sær følelse. Det var ei til som sov i bilen på stallen, men selv om jeg prøvde å etterlyse henne på Facebook fikk jeg ikke respons. Heldigvis kom hun tilfeldigvis ut av bilen etter at jeg hadde sittet og tvinnet tommeltotter et godt kvarters tid, og med litt heftig banking på ruta fikk jeg oppmerksomheten hennes og ble sluppet ut av bilen. Dermed kunne Bobbie gjøres klar til dagens første av to timer. 

---

Les den andre bloggen fra kurset her: Når det får tid til å modnes
Les den siste bloggen fra kurset her: Don't think your horse down