Hormonella i balanse

Tredje og siste timen for Michelle bestemte vi oss for å ha kompaniskap av Fjelldølen i hallen. Bobbie var plutselig som hjemme.

Mye mer avslappet Bobbietroll, med en litt mer hyggelig overlinje. Alt gikk greit når hun fikk ha selskap av Dølen i hallen.

Jeg lekte litt med tanken på å ha Bobbie alene i hallen også siste timen, for den energien jeg hadde kjent på andre timen var egentlig litt morsom å leke med. Samtidig var litt av poenget å få vist Michelle hva jeg jobber med hjemme, så med litt sjonglering av timer, så fikk vi ordnet det så den store forelskelsen fikk være tilskuer på Bobbies siste time på kurset. Da senket Frøken Fryd skuldrene og var med ett den ponnien jeg pleier å ha hjemme. 

Vi fikk jobbet oss igjennom både skritt, trav og kom oss tilogmed også opp i galopp denne timen. Uten eksplosjoner og annet fuzz. Michelle var enig med meg i at Bobbie godt kan bli litt mer reagerende på sjenkel, og særlig jobbet vi med den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen. Det var ganske interessant å kjenne forskjellen på når den i en skrittpiruett hadde en innvirkning, og når den ikke hadde en innvirkning. Så er det bare å jobbe med min forståelse av når den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen skal være en utvendig vekkfrasegbøyende sjenkel og når den skal være en galoppsjenkel. Jeg skjønner jo at dette har noe med setet mitt å gjøre, jeg må bare klare å få sortert det ordentlig både teoretisk, og ikke minst få formidlet den teorien ned i kroppen min.

Mye mer avslappet stemning med ikkeeksplosiv Bobbie :)

Vi jobbet blant annet med piruettene og reaksjonen på den utvendige sjenkel.

Var det noen som var usikre på om overganger er en god ting? Vel - her er svaret =D

Vi fikk til og med kikket litt på galoppen, og her føler jeg meg absolutt på nybegynnernivå: "Stay up there."

Det som er så morsomt nå for tiden er at timene mine ikke i like stor grad som før består av tradisjonell undervisning. Det er mer veiledning, rettledning og observering av det arbeidet jeg selv gjør. Samtidig koker hodet mitt ofte over i slike sammenhenger. Jeg tenker gjennom teoritimene, jeg prøver å kjenne, prøver å analysere og tenke. Michelle tok også for seg følelsen av å kjenne hvilket bakbein som bærer/ikke bærer og sende halvparader ned i et gitt bakbein. Dette er vissnok noe Bent har fokus på. Høres bare sånn passe vanskelig ut, og var absolutt ikke noe lettere i praksis. 

Under teoritimene med Michelle snakket vi blant annet om det å ha et formål med det vi gjør, om å sitte på hesten og ha en plan. Som Michelle sa: Ri med intensjonens kraft.
Vi kan ikke bare tenke hva vi vil, for en tanke er flyktig. Men hvis vi rir med intensjonens kraft ligger det en vilje bak. Og klarer vi å vite hva vi vil gjennom å forstå hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, så blir det også mye lettere å forklare til hesten. Det er en grunn for at vi kaller det akademisk ridekunst ;) 

En annen ting som slo meg på kurset, i samsvar med teoritimene var noe jeg "alltid" har hørt, helt fra de første kursene med Bent, at det finnes tre faser i å sitte på en hest: 1. Stay up there - hold deg på, fall ikke av. 2 - Ikke sitt i veien for hesten. 3. - Begynn å ta innflytelse. Michelle har mye fokus på dette, og har mange gode tanker og illustrasjoner. Vi bør som ryttere blant annet ikke være dårligere bagasje på hestens rygg enn hva en kasse bananer er. Tenk hvordan en kasse bananer alltid følger hestens bevegelse. Der er vi mennesker litt i bakleksa, for vi ramler fort ut av balanse. Målet vårt er å hjelpe hesten til å ikke balansere i feil retning.

---

​Vår sits må være i balanse så vi ikke sitter i veien for vår egen intensjon.

Alle disse tingene som Michelle tok opp i teorien gikk så direkte inn på det jeg jobber med for tiden. For selv om Bobbie er en lat frøken på hjemmebane, så gjør det ihvertfall ikke ting enklere og mer energigivende om jeg blir sittende i veien for den energien som kommer. Så selv om ridning handler om følelse så må vi også forstå. 

Å forstå er 10 prosent. Å føle er 90 prosent. Men du kan ikke føle om du ikke forstår.

Og det er akkurat der jeg føler at jeg er. Jeg må forstå. Jeg må forstå hvordan sitsen min kan fungere enda mer detaljert slik at jeg faktisk får til det jeg ikke klarer. Problemet mitt per nå er at jeg har en frøken som sovner av sjenklene fordi de blir brukt både til sidebevegelser og til å gå fram. Jeg må få sortert ut hvordan jeg kan få min kropp til å formidle sidebevegelser på en måte og tempo og takt på en annen måte. Ikke rart Bobbie er forvirret og slapt reagerende på beskjedene mine når jeg ikke helt vet verken hva jeg gir beskjed om, eller hva jeg burde gi beskjed om.

Bobbie fikk hilse på Fjelldølen da hun var ferdig med timen. Da ble hun helt salig i blikket ♥

Ingenting slår følelsen av å få lov til å sniffe i hans mørke, lange lokker ♥ =D

​Den siste timen ble en god time ettersom Bobbie var seg selv i stor grad. Jeg fikk også gode tips og råd av Michelle, og ikke minst så fikk jeg satt igang hodet mitt i forhold til at jeg må sortere ut hva jeg egentlig gjør oppå der. Alt i alt må jeg oppsummere kurset som et interessant kurs sånn ridemessig, og Bobbie viser fortsatt at selv om hun begynner å bli voksen, så er hun fortsatt den Bobbien hun alltid har vært. Den røde welsh cob hoppetussa ;) Forskjellen fra denne gangen til tidligere er at jeg nå føler meg klar for å takle den røde welsh cob hoppetussa, og det er en kanongod følelse! Så selv om kurset på ingen måte gikk som jeg hadde trodd og planlagt, så gikk det allikevel bra. Og det er en kul følelse! 

Kule frøkenpøken ♥

En annen kul følelse er alle de positive og glade menneskene som var med på kurset. Det var en helt herlig stemning og gjeng. De er og blir noe magisk med disse Michellekursene i Hamar, og det slår liksom ikke feil. Magien gjorde også at det var oppholdsvær lørdag og søndag, og mandagen etter kurset når alle var trygt hjemme (på sommerdekka sine) dekte værgudene hele Hamar med et ordentlig tykt lag med snø. Takk og lov for at vi ikke fikk det under kurset! 

Nå er det bare å lade opp til årets Bentkurs hvor jeg mistenker vi får enda mer å tenke på, samt begynne planleggingen til det neste Michellekurset i oktober. Jeg gleder meg veldig allerede!

Kursblogg 1: Sitsjustering i ny sal
Kursblogg 2: Forelska Bobbie på kurs