Huhei, hvor det går!

Tur har liksom vært mantraet igjennom 2014, så hva er vel bedre enn å avslutte året på skikkelig vis. Med treningsguru "Svet(t)lana" i tet!

Jeg skal ikke akkurat stikke under en stol at Bobbie ikke er den som har best kondisjon her i verden. Hun er ikke mye ridd på tur, og de gangene hun er ridd på tur, så blir det ganske rolig. Det faktumet har vi endret litt på i år, og kondisen har bedret seg. Men å bli med varmblodstraver Birdie (heretter kalt Svet(t)lana), det er fortsatt en utfordring. Birdie hadde en relativt rolig tur. Bobbie var svett bak ørene, på bringa, mellom bakbeina og i topplokket. Og hun hadde en super grunn for å tigge godbiter da vi kom hjem igjen! Ja, hun fikk, for flink hadde hun vært! 

Vi rei en ny runde som jeg ikke har ridd før, men som viste seg å være helt super. Og med de snødekte veiene som er for tiden, så var det bare å sette fart. Turen ble en ordentlig jobbetur for Bobbie, for ikke bare løp vi en del, men Birdie skritter omtrent dobbelt så fort som Bobbie, og traver omtrent dobbelt så fort som Bobbie. Og med en dyp iboende angst om å bli forlatt langet Bobbie ut så godt hun bare kunne, selv i skritt. Ingen avslapping her, nei! Og med i lomma hadde jeg RunKeeper, så turen vår ble loggført så fint som bare det. 

Det morsomme med denne turen var i grunnen å se gjennomsnittsfarta vår, for det er sjeldent vi har løpt så mye. Vi hadde en galoppstrekke fra ca 6 kilometersmerket, og den holdt vi opp til den 90 graders svingen. Ellers hadde vi fire travstrekker, to litt lengre og to litt kortere. Og gjennomsnittshastigheten vår lå på 8,12 minutter per kilometer. Til sammenligning har gjennomsnittshastigheten vår på omtrent like lange turer ligget på alt fra 9,32 og helt opp til 12,01. Så det kan trygt sies at det var en tur som gikk i noe raskere tempo enn hva vi pleier. Men hey - målet er å få frøkna i bedre kondis, og hva er vel bedre enn sin egen personlige trener? 

Oversikt over tempoet vårt. Jo lavere den er, jo fortere går det.

Når vi galopperte siste strekka hang Bobbie helt i rumpa på Birdie hele veien. Og til Bobbie å være løp vi rimelig kjapt. Vet ikke om jeg har løpt så raskt over så lang strekke med Bobbie før. Da vi kom på toppen snudde Maren seg og lurte på om vi hang på, hvorpå jeg sa at vi hang i rumpa hele veien, men at Bobbie hadde galoppert ganske godt på. Maren responderte med at dette antagelig var Birdies laveste gir i galoppen. Jeg måtte le. Sånn er det når man har med seg en varmblodstraver på tur, gitt. Den litt runde welsh cob'en har ikke så mye hun skulle stille opp med om Birdie hadde giret opp litt. Takk og lov for at hun ikke gjorde det.

Men, uansett forskjell på de to, så er det en veldig grei måte å motivere Bobbie til litt fart på. Mye bedre å ha en hale å henge i, enn å måtte pushes fram av meg. Så Svetlana har gjort sitt arbeid godt! Det spørs om det ikke blir flere turer med vår egen PT. 

Her nytter det ikke å henge etter og nyte utsikten.

Så takk for turen PT Svetlana! Det gjentas (bare ikke for ofte - hilsen Bobbie).