Hun er jo så flink!

Jeg er fortsatt litt hippie, men vi prøver da å få til noe. Ordet frem har liksom begynt å få en litt annen betydning, og Bobbie utvikler travet sitt i en rasende fart. Jeg sliter bare med å henge med.

En skikkelig stalldag i dag, med masse bilder (tusen takk, Maren!), skravling og hest. Fikk en økt med Bobbie på utebana, og jeg kan så absolutt si at det kommer seg masse. Riktignok hadde vi med oss Birdie som støttehest, men den skumle skogen er stadig mindre og mindre skummel. Det gjør at jeg klarer å slappe mer av, klarer å få gjort mer fornuftig, og klarer å ri litt innimellom. Merk: Innimellom.

Jeg er fortsatt der at alt det Bobbie tilbyr både i trav og galopp er utrolig vanskelig å både forstå og bearbeide i kroppen min. Noe som gjør at til tider ser jeg ut som en filledukke på ryggen hennes. Det begynner å komme seg mot noe jeg kan være litt mer fornøyd med i skritt. Ikke i mål, men ting kommer seg. Bedre ned på innvendig seteben, og bedre frem med min utvendige skulder.    

En vending hvor både Bobbie og jeg er på vei samme retning.

I trav har jeg nå kommet dit at jeg klarer å sitte på Bobbie når hun tar i litt og faktisk traver. Jada, tok meg bare nesten tre år. Men jeg sitter som en potetsekk, jeg sitter helt i motsatt ende av bevegelsesretningen og jeg gjør altså ikke så mye annet enn å sitte på. Men jeg sitter på, og Bobbie traver så fint og flott, selv om jeg er helt på bærtur. Så da var det bare igjen for meg å innse at jeg må lære meg å ri. Det var det der med hesten og læremester ogsånn. I love it! Jeg føler bare at jeg må bli flink, og det gjerne litt brennkvikt.

Jeg er jo virkelig og totalt på bærtur, men jeg legger det ut allikevel. Det viser i alle fall at Bobbie stadig tør å ta mer og mer i i traven. Stjerneponnien med rytter'n som bare skal lære seg å ri!

I et ikke fullt så fremovertrav, så henger jeg litt mer med. Fine, fine Bobbie!

Vi galopperte litt også, og kunne faktisk både "samle" og sende frem og ned i galoppen! For hvem som helst andre enn meg, så syntes det nok ikke i det heletatt at vi gjorde det, men jeg kjente den lille "shit, tungt!" når jeg satt meg litt tilbake, og jeg kjente den lille "shit, slitsomt!" når jeg ba henne om å gå frem igjen. Men hun svarte, og vi kan faktisk tenke i den retningen. I galopp! Supergøy!

Som sagt, Bobbie kan. Jeg kan ikke helt enda, men jeg gleder meg til jeg blir bedre!

Galoppgliiis på venstrehånd!

Selv om galoppen er gøy, så var det som skjedde da vi egentlig var ferdig med økta enda morsommere. Galleriet under oppsummerer dagen.

Og bare fordi det fortener sin egen lille hedersplass. Dette bildet betyr mye. En illustrasjon på hvor langt vi har kommet både i forhold til Bobbies spøkelsestitting på utebana, og galoppen med henne. Nå tør jeg faktisk dette! Og det er en god følelse!