Hva gjør man...

...når man ramler av når man rir i det trygge ridehuset? Jo, man avslutter rideøkta med å skritte barbak over jordet i bare grima. Helt natulig.

Noen dager blir bare bedre enn andre. I går brukte jeg deler av dagen på å undervise, og da jeg kom i stallen var planen å ri. Etter stallarbeidet mente kroppen min at sofaen var mer fristende enn ridning, men med noen late dager på plakaten var det ikke noe snakk om, jeg skulle ri.

Litt lat er man jo, så utstyret blei kapsun. Puta har jeg alltid ridd i den siste tiden, men Bobbie har vært veldig rolig, så jeg droppa den. Var aleine i hallen, så mobilen fikk oppgaven med å spille litt behagelig klassisk musikk, og jeg startet treningsøkta med en veldig rolig Bobbie. Vi fikk ridd igjennom det meste av det vi skulle, men i det vi var på vei fint og travende mot porten så følte jeg meg litt som en tegneseriefigur. Du vet slike som henger igjen i lufta mens det under dem forsvinner? Bobbie var plutselig tre meter til høyre for hvor både jeg og tyngdepunktet mitt var. Det kom som lyn fra klar himmel, så før jeg fikk sukk for meg var det bare å innse at bakken var neste stopp.

Heldigvis klarte jeg, slik jeg somregel klarer, å lande på beina, med tøylene i hånda. Fordelen med å ri barbak. Bobbie skvetter heldigvis aldri langt (bank i bordet).

Så da var det bare å finne krakken igjen, kravle opp, og fortsette der vi slapp. Like rolige og avslappa som før. Selv galoppfatning på høyre og venstrehånd fikk vi til. En god økt med god musikk og god hest. Veldig glad for at jeg pushet meg selv til å ri, for jeg vet jo akkurat hvor god følelse det gir!

Fra ridehallen og opp i stallen må vi gå enten opp veien, eller over jordet. Bobbie vet jo godt at når hun kommer opp får hun eple og mat, men allikevel har hun alltid en intensjon om å gå rundt på jordet og bare kikke. Siden jeg er lite interessert i å traske rundt i dypsnøen med henne i leietau, har jeg lovet henne at hun en dag skulle få gå hvor hun ville, men med meg på ryggen. Pleier nemlig alltid å leie henne opp.

En kjapp vurdering tilsa at hvis jeg først skulle falle av på jordet, og valgene mine var å ri i kapsun eller grime, så ville jeg hatt omtrent like lite å si, så det blei grime. Grime med tøyler, og vi la ut på jordet. Bobbie litt forundret over at hun fikk bestemme både retning og hastighet (i form av holdt eller skritt vel og merke). Og Bobbie skrittet rundt på jordet, tok noen pauser, snudde, og gikk alt annet enn hva for meg var en logisk vei. Men så lenge hun selv visste hvor hun skulle, så var det greit. Og å følge den oppbrøyta stien, det var helt uaktuelt. Lille frøken fryd er bare helt herlig noen ganger. Den følelsen av å skritte rundt i snøen på jordet til godt over knærne hennes, hvor hun bestemte hvor vi skulle, også bare gikk vi der sammen. Herlig! Falt jeg av gjorde jeg heller ikke.

Rett og slett en fantastisk Bobbie-dag!