Hvem er jeg, når jeg er med deg?

Hva gjør man når man har hatt syk hest i flere måneder, jobber seg opp igjen og hesten føles bedre enn noen sinne? Man har lyst på litt mer, og litt mer, også enda litt mer.. Også møter man veggen.

Årets første Michellekurs skulle jo bli en opptur. Det kriblet i magen fordi jeg var så heldig å få ha med meg både Abbe, Isco og Bobbie på kurset. Jeg gledet meg som en unge, men det var med et lite snev av bismak.

For å forsøke og forklare en litt kort versjon. Bobbie ble syk i april 2018. Hun hadde fri fram til sånn omtrent september, og ble sakte leid litt og litt lengre for hver dag. Noen tilbakefall hadde vi, men jevnt over var bedringen positiv. Bobbie var så smått med på et kurs for Michelle i oktober, kun to timer, og kun skritt (selv om Bobbie ville vise seg fram så best hun bare kunne). Oktober ble november og desember og opptreningen fortsatte sakte men sikkert i positiv retning. Januar og februar kom, og vi begynte å snuse på alle gangarter i særdeles korte økter, og jeg hadde en Bobbie som var så positiv, så framover, så herlig myk å ri. Jeg storkoste meg. 

Når man trener hest så er det lett å bli inspirert, motivert og engasjert av andres framgang og metoder. Jeg har "alltid" hatt utfordringen med Bobbie at hun er en svært bedagelig frøken (eventuelt hel-elektrisk, hengende i nærmeste taklampe, med energi nok til å lyse opp hele ridehuset i et sekund eller fem). Da vi kom i gang igjen med treningen var Bobbie så fin og fram. Hun var motivert, hun ville gå fram, hun var på. Faktisk så på at jeg ikke klarte å holde henne da vi travet på tur. Hun welsh-travet seg avgårde med høye kneløft og spenstige steg. Bobbie var on fire. Jeg storkoste meg. 

Med så positiv og villig Bobbie fortsatte vi treningen, og jeg synes denne villigheten var herlig. Så jeg ba om litt til, og litt til, og litt til. Ikke fordi jeg synes jeg ba om mye, fordi når man ser hva andre hester rundt forbi blir bedt om å gjøre, så var spørsmålene (les: kravene) mine til Bobbie fortsatt ganske beskjedne, synes jeg. Å trave fram over diagnoalen når jeg ber om det, alle andre klarer det jo? Å holde galoppen til jeg ber om noe annet, kan det være så forbaska vanskelig? Å gå fram av seg selv uten å tolke hvert minste lille pust som stopp? Jeg innså det ikke før jeg plutselig hadde gått for langt.

Plutselig stod jeg der og innså at hver eneste økt med Bobbie var negativ. Jeg følte meg som en diktator som aldri var fornøyd nok, som egentlig aldri var fornøyd i det hele tatt. Bobbie synes kravene mine var urimelige og heller ikke hun hadde noen som helst glede av treningen. Trening var bare et daglig slit med en sur tobeint som stilte kjipe krav. Bobbie var umotivert, jeg var umotivert, og vi hadde egentlig kjørt oss helt fast. Det er unektelig litt kjedelig å stille seg selv det "ulitmate" spørsmålet innen akademisk ridekunst: "Hvem er du i øynene til din hest?" og innse at svaret er "en masete kjerring som aldri er fornøyd"... 

Så hva gjør man? Hesten kommer ikke til å forandre seg. Så da må jeg forandre måten jeg er med sammen med hesten. For det er liksom lett. Nei, vent... Det var det visst ikke. Hvordan kunne jeg helt ærlig og helt oppriktig legge vekk alle mine krav, ønsker, drømmer for min Bobbiefrøken, og tillate meg selv å bare være sammen med henne, se hva som skjer og ikke ha lyst på mer? Jeg tror det gikk en god måned med masse turridning og andre påfunn, før jeg i det heletatt klarte å finne et lite lyspunkt. "Samlet" galopp i longe. En ting Bobbie synes var pittelitt kult å gjøre. Samlet i gåseøyne fordi det kan ikke kalles en ordentlig samlet galopp, men hvem bryr seg. Jeg hadde funnet et ørlite holdepunkt, en aldri så liten ledestjerne i noe som ellers virket ganske mørkt. Så jeg grep fatt i den og begynte så smått å jobbe rundt det.

Tilbake igjen til veldig korte økter som vi hadde i begynnelsen av opptreningen. Ingen tanker om hva andre får til, hva andre gjør. At andre kan ri runde på runde i galopp, fint for dem. Bobbie kan også det, men da ødelegger jeg gnisten hennes, jeg ødelegger arbeidsviljen og motivasjonen, jeg ødelegger henne fordi jeg kommanderer henne. Og LadyDivaQueens liker ikke bli kommandert. Så da gjelder det å finne andre måter å få LadyDivaQueens til å ville jobbe. Enklere sagt enn gjort. Men det lille lyspunktet var der. Og det var omtrent så langt vi hadde kommet da Michellekurset inntraff. 

Bobbie Show

Bobbies første økt ble fra bakken. Og Damen var så til de grader i kurs-modus. Vi hadde knapt nok kommet inn døra til hallen før hun kravlet seg opp i en levade, bare fordi hun ville vise seg fram. Og resten av bakkearbeidsøkta gikk med til å la Bobbie få vise fram det hun hadde lyst til, samt å få på plass masse små detaljer i min kropp, som forhåpentligvis vil gjøre arbeidet vårt enda lettere. 

Tusen takk til Thea (og evt. andre som tok kameraet) for bilder! ♥
Hold musepekeren over for bildetekst.

Viser fram galoppen.

Vi har momenter som er ganske fine innimellom.

Powerfrøken ♥

Bobbie synes galopp i korte strekker er gøy.

Kunne trave litt også.

Bobbie har mindre og mindre store eksplosjoner. Nå kommer det bare noen små :p

Samle seg med en traverstanke.

Fram og ned.

Samlet trav.

Villig i galoppen.

Fram og opp i trav.

Tester skoleparaden.

Yndlingsøvelsen til Bobbie ☺

Helt klar for godbiten!

Flink frøken :)

• Tenk på hvor jeg plasserer meg selv i forhold til hesten i groundwork. Ofte går jeg litt på innsiden, men lek med følelsen av å gå rett foran. Da vil kraftoverførselsretningen gå mer gjennom meg, og det er lettere for meg å kjenne hvis den skulle falle utover (noe den ofte gjør når jeg går på innsiden).
• Ikke mist fram i halvparaden og ikke mist tyngdepunktet tilbake i fram. 
• Ta 1/8 halvparader for å minne hesten på at den skal ta vare på sin egen kropp og tyngdepunkt. 
• Pass på at hun ikke får hånden å gå imot. Med en gang hånden kommer går hun i lås. 
• Når utvendig skulder forsvinner er egentlig ikke problemet at hun går ut over utvendig skulder, men at hun i forkant har flyttet vekten fram og dermed kan falle ut over utvendig skulder. Forsøk å løse problemet før symptomet er der. Hvis du bare korrigerer utvendig skulder har du et evig problem. Flytt vekt tilbake med en halvparade, og oppretthold vekten tilbake med 1/8 parader så vil ikke skulderen falle ut.
• Der det er vilje er det vei. Ta utgangspunkt i det Bobbie har lyst til for å finne veien deres.

Utvendig skulder over innvendig hofte

Andre timen fikk jeg jobbe med sits, og jeg har ikke ord for hvor magisk det føltes å endelig få litt sitshjelp av Michelle igjen. Det er så alt for lenge siden jeg har fått trent ridningen min for trener, og jeg har virkelig følt behovet for å få et par ekstra øyne på meg. Jeg skal love at det hjalp! Vi gjorde ikke store, fancy ting, men jeg fikk virkelig følelsen av at jeg fikk rettet meg opp. Det problemet jeg føler jeg sitter med hele tiden er at jeg ikke får min utvendige skulder med meg fram på høyrehånd, og med litt justering av sal, min posisjon i salen og mine hofter så sa det svipp, også hadde jeg ikke noe problemer med min utvendige skulder.  

Godt å være i salen foran Michelle igjen.

Jobber både på høyre...

...og venstre hånd.

Fant igjen godfølelsen en liten stund.

Unnskyld Bobbie for at jeg klusser det til...

Tester også trav fra ryggen.

Mer godfølelse :)

Tester litt korting av rammen.

Slipp alt og ros :)

Utvendig skulder med rundt.

Konsentrerte begge to.

Holder orden på 1 stk. menneskekropp og 1 stk. hestekropp.

• Du skal opp og finne balansen i salen slik at du føler deg vektløs. Om du kjenner din egen tyngde noe sted, så sitter du skeivt. Sitter du skeivt så bremser du energi. Sitter du derimot i balanse vil du føle deg "vektløs" fordi du ikke på noen måte sitter i mot hesten.
• Å sitte skeivt/sitte i veien for hesten er som å tråkke på vannslangen/ha krøll på den eller ha en propp i enden på den. Det hjelper ikke å sprute på med mer vann (energi), hvis det er noe som blokkerer det. Sitter vi skjevt, for tungt, spenner vi imot eller holder i hånden så vil ikke hesten ha lyst til å slippe igjennom energi. Tar du bort krøllen på slangen kan du igjen få trykk (energi) igjennom den.
• Mitt sving er mest dominerende ned i innvendig hofte, men vi må ha med de andre 3/4 også: Utvendig hofte opp og tilbake. Utvendig skulder fram, og innvendig skulder tilbake. Det jeg går ned med innvendig hofte skal passe med framsvinget i utvendig skulder, samt at det jeg kjenner hun setter meg ned i innvendig hofte skal jeg gi like mye plass til på utvendig hofte. (Denne er veldig konkret for meg, men må ta den med for å huske den selv)
• Åpne opp for ditt eget sving i din egen ryggrad. Vær et speilbilde gjennom din ryggsøyle på det svinget du ønsker at hun skal gjøre i sin. Gjør du mindre enn henne så forholder du henne. Gjør du mer enn henne sitter du i veiein. Gir hun deg motstand sitter du i veien. Går hun ikke fram sitter du for lite. Hvor går energien fast? Hvor blir det snurr på slangen? Gå inn i din egen sits og løs det opp der. 
• Når du sitter på hesten har du kun et lite området under innvendig setebein hvor hele din vekt fra overkroppen skal sentreres å gå ned gjennom hesten. Vi snakker om at hesten bøyer seg rundt innvendig setebein/sjenkel. Se for deg at ditt innvendige setebein er en slalomport, og at hesten skal bøye seg rundt den slalomporten. Det er aldri noen som løper rundt og flytter slalomportene etter hvor skiløper'n kjører. Ikke flytt ditt innvendige setebein etter hvor dere går, men la det være slalomporten hesten skal bøye seg rundt. 
• Uten å ta utvendig skulder fram vil ikke tyngden din på et bøyd spor kunne balanseres korrekt over hesten (og hesten vil miste energi/sving). Finn følelsen av at utvendig skulder er over innvendig setebein/hofte, og videre ned i innvendig hæl. Det skal selvsagt ikke se slik ut visuelt, men følelsen skal være slik. 
• Når du får letthet og det fram hun er villig til å gi, så skal du hente mer fram gjennom samling. Det får du ved å gå tilbake-fram i overkroppen uten å sette deg mer i hesten. Len deg bort fra manken og mot bakbeina. Du skal ikke sitte mer i salen, du skal bare sitte litt bredere og gi plass til samlingen. Lek med tanken om å gjøre takten kjappere slik at avskubbet blir kortere. Skal jeg fram igjen skal jeg bare slappe av og i hovedsak tenke med på fram/tilbake-svinget i hoftene mine, og ikke så mye opp og ned. Hver gang du samler så åpner du for litt mer fram. Også er det bare å gjøre en million slike overganger. 

Væpnerprøven

Midt oppi alt dette mentale styret med Bobbie, og tanker om å legge vekk ambisjoner og bare være helt happy-go-lucky, så passa det jo selvsagt ufattelig dårlig at året i år er det året vi skulle oppdatere væpnerprøven vår. For å bevise at man fortsatt er aktiv innen den akademiske ridekunsten, og at man henger med på den enorme utviklingen som skjer, så må man oppdatere prøven sin hvert femte år. Jeg kan ikke forstå at det allerede er fem år siden jeg tok prøvene mine, men kalenderen sier visst så. Et slikt "press" kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt, og tankene har vippet mellom å be om utsettelse et år eller bare hoppe i det og la det stå til. Bentkurset var en måned etter Michellekurset, så jeg hadde fortsatt litt tid å bestemme meg, også ville jeg ri igjennom programmet en gang for Michelle for å se hvor i verden vi lå an. Godt å få en tommel opp fra henne om at det faktisk er mulig å gjennomføre om ikke annet. Det var dette brukte jeg min tredje time til. 

Travers ned langsiden.

På vei inn i renvers.

Diagonal travers.

Trav på kortsiden.

Travers i trav.

Diagonal travers til høyre.

Diagonal travers til venstre.

Fineste Bobbien ♥

Galoppvolten til venstre.

På vei mot avslutningen.

Takk, Bobbie ♥

Favorittplassen å bli klødd er utvilsomt rompa ♥

Michelle ga meg noen konkrete tips i forhold til gjennomføringen min av prøven, og jeg tok med meg tipsene i bakhodet. Heldigvis stemte de ganske godt med min egen følelse av hva som kunne vært bedre. Heldigvis synes hun det generelt så greit ut, så da hadde vi i hvert fall tommel opp fra Michelle hvis jeg skulle bestemme meg for å ri den for Bent. 

Kræsj...

Fjerde og siste time for Michelle (i løpet av tre dager, altså) ble timen hvor alt kræsjet. Hvertfall for min del. Planen var egentlig at Abbe skulle ha denne timen, men han var så innmari sliten etter sine tre timer de to forrige dagene, så da fikk heller Bobbie bli med. I etterpåklokskapens lys hadde det kanskje vært bedre å ta Abbe allikevel. Samtidig fikk vi virkelig satt fingeren på problemet vårt. 

Jeg startet å ri som normalt, men da vi skulle opp i trav var Bobbie den daffe, seige Bobbie som bruker en halv langside på å vurdere om hun kanskje muligens orker å gå opp i trav. Jeg blir så sint og frustrert i de situasjonene! For det første, hvorfor må alt hun skal gjøre bortsett i fra å stå stille være et ork? Hvorfor må jeg ALLTID ikke bare be om noe, men be om det på en måte som jeg føler er "stygg" (jeg må liksom alltid gå til henne for å få en respons (forsterke hjelperne mine), det holder aldri at jeg bare ber om noe)? Så gikk jeg til henne da, med klar beskjed om at "du må opp i trav!". Og da traver hun, med et aldri så lite sukk og hun gir meg følelsen av at jeg har tvunget henne til det. Hun gjør det ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Men samtidig, hvis Bobbie får velge, så hadde hun mest sannsynlig stått stille hele økta... Også blir jeg lei meg og frustrert fordi jeg føler meg som verdens verste tyrann.. Hvorfor klarer jeg å gjøre treningen med gutta så lystbetont, men ikke med Bobbie? Hvorfor må hver eneste treningsøkt med Bobbie føles ut som om det bare er jeg som har lyst til det og ikke hun? Hvorfor må hver eneste treningsøkt føles ut som om at det er jeg som bærer rundt på henne og ikke motsatt? Hvorfor er det aldri gøy å trene mer?  

Tårene kom bare trillende og jeg følte meg bare crap. Som jeg har gjort omtrent hver eneste gang de siste månedene med treningsøkter med Bobbie. Det føles ut som om jeg vil så mye mer enn henne. Og hvem er jeg som har rett til å sitte og "piske" henne rundt til å gjøre ting? Det er en ganske slitsom følelse å kjenne på at man skal være to sjeler som vil hva to kropper kan, mens realiteten bare er at man er en sjel som vil hva to kropper kan.

Ridetimen min ble omforvandlet til en halvveis terapitime istedenfor (stakkars Michelle, er ikke bare hestene og den praktiske hestetreningen hun trenger å forholde seg til). Michelle hadde heldigvis som vanlig noen kloke ord og betraktninger å komme med, men som hun sa, det hjelper ikke hva hun sier, så lenge jeg føler det annerledes. Men tankene hun delte med meg var gode å ta med seg.

​- Hun er den hun er. Innimellom har vi hester som er slik, som ikke er selvgående. Forhåpentligvis vil hun kunne gi mer når hun blir sterkere og smidigere i sin kropp, og inntil da så forsøker vi å fikse de smådetaljene som gjør at hun blir det. Jeg ser ingen ting som ikke er fair overfor hesten. Du er ikke i nærheten av å være ond med henne. Det er ikke som om hun står med ørene bakover, sparker og viser uvilje til å gå. Du har en helt vanlig ridehest som er bra på den måten at hun ikke gjør noe hun ikke skal. Men hun er ikke gratisarbeid. Som jeg ser det så synes jeg hun trives med det hun gjør. Det er bare oss selv som ikke liker den siden av oss, når vi må være den personen som pusher. Vi vil heller ha hester som sier "her får du, hva vil du ha? Vil du ha dette? Hva med dette?" Men det er ikke Bobbie. Du skal hjelpe henne med å få det beste ut av henne ved å se til at hun utnytter den positive energien hun har, selv om den i en drømmesituasjon helst skulle vært dobbelt så stor. 

Michelle dro også fram tårene mine en gang til da hun sa at alternativet hvis man føler at ambisjonene er helt på forskjellig planet, så får man gå hver sin vei og selge. Det er jo bare så uaktuelt som det kan bli. Bobbie er nok ikke en type hest jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle hatt ny, men man selger ikke sin beste venn, sin professor og sin læremester gjennom snart åtte år. Da er det bare for meg å komme meg igjennom den fasen, løse problemet og finne ut av det. Bobbie forandrer seg ikke uten at jeg forandrer meg, så jeg må bare lære meg hvordan jeg best kan jobbe med hennes mentalitet. Finne ut hvordan jeg kan være et menneske som jeg klarer å være, og som jeg trives med å være i selskap med henne. Det krever åpenbart enormt mye av meg, for jeg gikk og kjente på denne følelsen flere måneder før kurset uten å evne å gjøre noe med det. Og nå, når denne bloggen skrives, en god stund etter kurset, så har jeg fortsatt ikke klart å fjerne meg helt fra den "gamle" meg. 

Så det ble både tårer og snørr og en Bobbie som bare trekker på skuldrene og rister litt på hodet over sin halvskrullete tobeinting. Like mye terapi som ridning akkurat denne økta, men så var det vel akkurat det vi (altså, jeg...) også trengte. Det føltes litt ut som om jeg fikk et litt bedre tak i hvem jeg må være sammen med Bobbie, og for å få til å bli den personen måtte alle ambisjoner legges på hylla. Det passet jo utmerket dårlig når gjennomridningen av væpnerprøven for Bent stod en måned fram i tid. Men det er ikke alltid ting kommer når de skal, så da gjelder det bare å takle det på best mulig måte. 

Selv om min siste økt ble avsluttet med tårer i øynene istedenfor stjerner i øynene kunne jeg allikevel se tilbake på et helt magisk kurs med Michelle, med treningsøkter med alle tre superponniene mine, masse konstruktive tilbakemeldinger, og en aldri så liten personlig reise i hvem jeg er og vil være som menneske.

I kiss you, you kiss me ♥