|
«Sometimes all it takes is a tiny shift of perspective to see something familiar in a totally new light.» Skrev det sitatet på en instagrampost i går, og det er så sant. De siste par dagene har hjernen bare gått på høygir. Igjen møter jeg meg selv i døra når det kommer til treningen av Bobbie. Det er ikke til å legge skjul på at hun på hjemmebane er en heller bedagelig frøken som aller helst ikke gjør så veldig mye mer enn hun må, og gjerne litt mindre enn det. Jeg har i lengre tid følt at jeg trenger mer reaksjon på sjenkel fra henne når jeg rir, og vi har havnet i en litt kjedelig sirkel hvor ting har blitt tungt og negativt for oss begge. Samtidig synes jeg det er så gøy og motiverende å ri nå, fordi jeg har en sal som gjør ridningen så mye mer behagelig. Jeg skal ikke si enkel, for det er det ikke, men det har gjort så milevis forskjell. Jeg bare gleder meg til å ri. Samtidig med den litt sure bismaken på at jeg vet jeg må være så streng med Bobbie for at hun skal gå frem. Vanskelige greier. På mandag var planen min egentlig å longere, men jeg fikk et innfall om å ta med Iscos lange tøyler ned, for det kunne jo være morsomt å prøve og jobbe henne litt for hånd. Jeg gjør egentlig aldri det med Bobbie, men jeg jobber jo Isco en del lange tøyler, så hvorfor ikke prøve en gang igjen med frøken pøken. Vi varmet opp med litt versader og travers før vi kikket litt på traven. På venstre hånd fanget Bobbie umiddelbart opp samling i trav, og hun jobbet nesten seg selv mot piaffen. På høyre hånd fattet hun umiddelbart galopp om jeg ba om nedkorting av tempo og økt takt. Jeg måtte smile og tenkte at det er mer vanskelig å samle seg for henne på høyrehånd, så hun velger heller galoppen. Jeg lot det passere uten noe mer fuzz rundt det - jeg klarer liksom ikke være misfornøyd med fire-fem galoppsteg for hånd istedenfor samling mot piaffe.  Samme hest, samme øvelser, ulikt perspektiv :) Når jeg satte meg opp for å ri på tirsdag slo det meg. Vi hadde varmet opp og jeg skulle kikke på galoppen. Startet på venstrehånd, og ba om galopp, men Bobbie svarte med samling i trav istedenfor. Jeg fant galoppen etterhvert, men inntrykket jeg satt med var at venstregaloppen var vanskelig for henne å fatte. På høyrehånd fattet hun uten problemer. Det som ble litt interessant med denne sammenligningen var at jeg for hånd tenkte at travsamling på høyre hånd var for vanskelig, så derfor valgte hun galopp. Mens når jeg rei var inntrykket at galoppen på venstrehånd var for vanskelig, så derfor valgte hun samling. Hun har samme fysiske reaksjon fra bakken og for hånd, men min opplevelse av situasjonen, og min innfallsvinkel på problemet ble helt annerledes i de to tilfellene. Egentlig en veldig interessant greie å kjenne på! Og mens jeg har drodlet og tenkt rundt dette, så har jeg også tenkt på min oppfattelse av situasjonen under trening. Nå skal det sies at Bobbie har blitt flinkere til å svare fram. Vi har fortsatt en god vei å gå, men vi kommuniserer mye bedre. Jeg har også blitt flinkere til å sortere ut hva jeg faktisk ber om. Merkelig at hennes respons og min evne til å forstå hva jeg ber om henger sammen.... :p  Bobbie overvinner sin største frykt - å gå over elva! ♥ Jeg har i fortsettelsen av dette tenkt litt rundt det der å være fornøyd med det man har når man trener. Ikke fordi at ting ikke skal bli bedre, men fordi at man får en helt annen mental innstilling til ting når man starter med å være fornøyd. Det er bedre å være glad for det man har og se hvordan man kan forme det så smått litt i en eller annen retning, framfor å konstant gå rundt å være misfornøyd med det man har og aldri føle at ting er bra nok. Samtidig er det ikke rettferdig av meg overfor Bobbie å prøve og forandre hele personligheten hennes til noe hun ikke er. Hun er ikke en superelektrisk gangartsmaskin som spruter ut steg bare jeg kiler henne med sjenkelen. Men hun tør å overvinne sin egen frykt ved å gå over en stor bekk når jeg ber henne om det. Hun fatter galopp fra skritt og jobber intenst med å følge (den noe ukoordinerte) kroppen min når jeg prøver å forme henne i galoppen. Hun synes det er helt grusomt å gå fram, men etter repeterende trening så gjør hun det når jeg ber om det. Hun ER blitt bedre, og hun ER flink! Jeg har ingen grunn for å være misfornøyd med henne, og prøve å forme henne til noen hun selv ikke er. Så med et litt annet perspektiv så har vi de to siste gangene begge to smilt etter treningsøktene våre. Det har vært en annen følelse over dem. Vi har verken gjort så mye mer eller mindre enn hva vi gjorde forrige uke, men mitt perspektiv har endret seg litt. Fra å hele tiden ønske mer, til å se hva vi kan gjøre med det vi har. Noen ganger er det ikke mer enn en litt annen vinkel som skal til :) What screw us up most is the picture in our head of how it's supposed to be.  Smiiiiil :D
0 Comments
Leave a Reply. |
