Idyll!

06.02.07 Sola har funnet veien til Sunnmøre og det utnyttes på det aller aller beste. Janko og jeg la ut på tur i kulda og jeg kan gledelig melde at bremsene og skrittet som manglet i går har tildels blitt funnet igjen.

Det kribler
Jeg var ferdig på skolen i totiden, og hadde siden klokken åtte om morgenen håpet på at været skulle fortsette å være slik det var. En ridetur i sola hadde på ingen måte vært å forakte. Da jeg kom hjem var jeg nødt til å lese litt, så jeg satt meg ned med boka i fanget. Sola jobbet for harde livet med å titte inn vinduet og fortelle meg hvor fantastisk fint var ute. Jeg klarte å beholde konsentrasjonen i rundt femti minutter, da holdt det. Så lyst til å dra i stallen som jeg hadde i dag er det lengesiden jeg har hatt. Jeg spratt i rideklærne og forsvant til stallen så fort jeg kunne. Planen i dag var å ri i dress, så jeg tok på meg joggebukse og to gensre, pluss varme sko. Rideskoene mine uten for holder ikke når gradestokken kryper seg ned mot minus åtte, ni grader. Noe annet som ikke er særlig fornøyd med så mange minus er bilen min. I dag slapp den meg med nød og neppe inn på passasjersiden slik at jeg fikk dytta opp døra på førersiden. Brummet opp til stallen og sa tittei til en oppmerksom Janko som kom til porten for å høre om han skulle inn.

Hansi på tur
Lena kom opp og hun gikk helt i sin egen verden inn stalldøra. Jeg var på vei for å hente trillebår som da står rett ved stalldøra, og sier lett ”bø” i det hun kommer inn. Hun skvetter som om hun skulle sett spøkelser og demoner og det som verre er, og jeg holdt på å le meg skakk. Snakk om å gå i sin egen verden. Hun slapp ut Hansi så han kunne få gå litt for seg selv ute på tunet. Han er forfangen, og står for tiden inne. Men når det er folk i stallen får han lov til å gå litt rundt på tunet og kose seg for seg selv. Han er nå søt da.

Rutine
Møkka over en boks som var full av flis. Tydelig at han hadde kost seg i natt med den hele sekken med flis som jeg hadde på i går. Plutt fortjener kun det beste, så. Magen har ikke stabilisert seg noe, men det tar vel litt tid før biolaen begynner å virke så. Får bare fortsette å gi og se om jeg ser resultater. Skifta også vann og satt fôret i bløt. Når jeg skal ut å ri så trenger jeg jo en hest, og da er gjerne Janko et populært valg. Eller som han nå kan bli kalt, isbjørnen. Det var helt utrolig deilig å hente helt tørr hest i paddocen i dag, og selv om han har mista masse pels, så har han sannelig endel igjen.

Siden sola var så fint måtte vi ta noen bilder av vakre plutten. Jeg får jo virkelig ikke nok av å se på han. Skjønne vesenet!

Kledde av Janko dekkenet inne og selvsagt lyste det bare en bæsjeflekk opp fra rompa hans. Janko har virkelig dreisen på det der. Jeg børsta godt over han. Måtte benytte sjansen nå som han var helt tørr. All stiv pels blei bamsemyk og vi stod lenge og bare gnikka og kosta og hadde det fint. Ansiktet fikk også gjennomgå og det er noe som alltid blir satt pris på. Så lenge Janko selv får bestemme hvor lenge jeg skal holde på, noe han somregel får.

Litt kaldt
I går rei jeg jo tur i snøsludd og masse snø smelta jo på salen. Camilla lånte salen min litt seinere på kvelden, så regner med den blei litt våt da også. Når da gradestokken plutselig finner ut at syv, åtte minus er en fin ting synes både salen og hodelaget at det er blitt litt i det kaldeste laget. Deler av salen var faktisk frossent, og hodelaget hadde fått en noget merkelig form. Tøyde og bøyde litt på hodelaget så det mykna opp litt. Det gikk heldigvis greit. Det var ikke noe galt med salen annet enn at den så litt kald ut.

Klare for tur
Jeg droppa reflekser på Janko, satsa på at det ville være lyst frem til jeg kom hjem. Han skulle få sprade rundt uten fortøyet sitt i dag. Selv krøyp jeg inn i dressen min, pakka på meg skjerf og hjelm med ørevarmere og store tykke hansker. Siden sola faktisk har gjort sitt inntog benyttet jeg sjansen på å få bruke mine fantastiske solbriller kjøpt på shell (de blei dessverre tatt av ganske fort da sola fant ut at det å gjemme seg bak fjellet var en fin ting). Stine var i stallen i det vi skulle ri ut, så jeg fikk henne til å ta noen bilder av plutt og meg på vei ut på tur.

Finnes det noe vakrere? Hesten altså. Jeg har ikke gul hest, jeg har gullhest!

Vakkert
Når sola gjør sitt inntog i Volda må man benytte seg av sjansen til å ta bilder. Jeg har jo en forkjærlighet for å ta bilder av plutt, men innimellom blir det bilder av andre ting også.

Å la dette blikkfanget gå meg hus forbi kunne jeg bare ikke.
Men jeg måtte jo virkelig prøve å utnytte lyset litt og få tatt noen bilder av plutten også. Hoppa av han og han var som vanlig litt samarbeidsvillig og litt ikke samarbeidsvillig under fotoshooten, men noen bilder blei det da av nydelige klumpen min. Slik som dette.

Og siden jeg er på trynet forelska i plutten så må jeg bare spamme med litt flere bilder av han.

Vakre, vakre kjæresten min!

Turen
Jeg hadde plan på hvor jeg skulle ri. Tanken var å prøve meg opp mot Høgedalen (eller den lille dalen eller hvilken nå dal det er) og ned skogen. Vi begynte med å ri rundt vannet, siden veien oppover er en avstikker fra den veien. Rundt vannet var det brøyta og egentlig litt hardt, men det gikk greit å løpe litt på kantene. Vi hadde litt terping på at trav skal foregå i nogen lunde rolig tempo før vi fattet en liten galopp. Og i dag satt tingene på plass. Janko fatta galopp og vi hadde en rolig, kontrolert og herlig galopp bortover. Ikke mye haling fra min side når vi skulle trave igjen. Fatta ny galopp hvor han hadde skjønt tegninga og blei litt sterkere. Fikk allikevel roa ned igjen på en akseptabel strekke (iallefall i sammenligning med i går).
Det var til stor glede jeg så at det hadde kjørt traktor opp veien mot Høgedalen. Det gjorde at vi fikk et rimelig godt spor å ri i. I det vi tok av veien så Janko oppoverbakke og han var hellig overbevist om at jeg ba om trav. Jeg fortalte han at det bare var noe han innbilte seg. Han spurte om jeg kanskje tok feil, men jeg fortalte at jeg nok dessverre hadde rett. Vi skritta et stykke oppover før vi la om til trav. Fatta så en liten galopp og holdt det rolig. Janko synes det var litt teit at han måtte holde seg i traktorsporet, så han løp helst litt hit og dit noe som gjorde at han plutselig mista grepet litt her og der. Heldigvis fatta han hva han holdt på med etterhvert og konsentrerte seg litt mer. Vi roa ned til skritt, for han pusta. Det er rimelig bratt oppover der, og med snøføre i tillegg, så tar det på. Skritta et par minutter før vi galopperte opp til toppen med et lite avbrekk i trav hvor jeg bytta galopp på han. Greit at han iallefall er lydig på galoppsjenkel.

Vi skritta oppover og Janko fulgte nøye med fremfor seg. Hvem veit hva for slags hestebeingnagende vesner som kunne sprette frem fra skogen? Han var blitt noe svett, så jeg bestemte meg for å ta det med ro resten av turen.

Vi skritta oppover og oppover og synet som møtte oss var fantastisk. Fjellene mot Ørsta lå snødekte og badet i lyset fra solnedgangen. Det var rett og slett vakkert.
Da vi kom til toppen og nærmet oss der jeg trodde vi skulle ta av for å gå ned i skogen. Det viste seg at den ikke var brukt i vinter og når jeg kun har ridd den veien en gang før så ville jeg ikke ta sjansen på å dra Janko ut på en sti jeg ikke ante hvor endte. Janko ville heller ikke, så vi skritta litt videre bare for å forsikre meg om at jeg ikke hadde bomma på nedgangsstien. Vi fant en annen sti hvor det var gått kanskje ett menneske for fem snøfall siden. Janko fortalte at han godt kunne gå inn der, så han fikk lov til å gå litt inn. Da jeg så at snøen rakk han til under magen snudde jeg han og fortalte at det ville være galskap av oss å ri ned der nå. Han var forsåvidt enig og vi bestemte oss for å skritte samme veien vi kom opp tilbake igjen. Janko skritta i godt tempo nedover, og han ble kommandert til et lite stopp på veien for å få tatt bilde av hele Volda.

Så, slik er altså Volda en februarettermiddag. Rotevatn har fått is på toppen og fjorden kan sees helt til venstre i bildet.

Nusselige mulen
Vi skritta videre nedover og Janko strakk virkelig ut. Vel nede hadde han ingen protester på at vi fortsatte rundt vannet istedetfor å gå samme veien hjem. Jeg satt meg uten stigbøyler og bare dilla avgårde. Fant etterhvert ut at jeg begynte å fryse litt på beina, så jeg hoppa av og tusla vedsidenav han bortover veien. Det var faktisk deilig å gå litt. Janko dilta etter meg uten at jeg leide han. Stoppa når jeg stoppa, løp når jeg løp. Nusseligste lille plutten. Og det søteste på hele Janko var mulen. Når det er masse minusgrader ute, og Janko har pusta og pest masse, ja, da sier naturens lover at Janko skal ha snøskjegg. Det er jo bare rett og rimelig det.

Er ikke mann uten hår på brystet
Jeg var glad jeg hadde valgt den lange veien hjem så Janko fikk skritte ordentlig ut og fått vekk litt svette. Men før den tid kom så måtte pelsen hans vise alt hva den var god for, og sannelig blei ikke Janko en skikkelig mannemann med ordentlig hårete brystkasse. Disse naturfenomenene er artige å iaktta. Jeg fant etterhvert ut at jeg hadde gått nok og bestemte meg for å hoppe på igjen. Jeg hadde i løpet av turen gått på Janko tre ganger fra høyre side, så bestemte meg for å gå på fra venstre side nå. Det eneste problemet var at høyrebeinet mitt var innstilt på å sette seg i stigbøylen, og jeg reagerte ikke på det før jeg hadde heist meg opp og var på vei for å legge beinet over. Følte meg passe dum, så gjorde en elegant manøver med å ta foten ut av stigbøylen og slenge beinet over. Kom meg på og vi skritta videre hjemover. Lot Janko få gå helt i sin egen verden og satt bare med armene ned og fortalte han med venstre sjenkel at han skulle holde seg på høyresiden av veien. Vi tusla hele veien hjem i rolig tempo. Siste delen opp til stallen hoppa jeg av og leide.

Fornøyd Janko
Jeg tok med Janko inn, sleit litt med å få av hodelaget. Hakereima er ikke så veldig samarbeidsvillig, men med litt lirking fikk jeg løsna det. Tok også av Janko salen og slang over han ulldekkenet slik at han ikke skulle fryse. Pusla litt rundt med diverse, blant annet lagde istand kraftfôret hans før jeg ga han silo. Plutten konsentrerte seg fælt om å finne de beste stråene.

Noe dårlig sikt
Jeg henta inn Lassi fra paddocen og slapp hun inn til mat. Blei stående å snakke litt med Sofie, ei ny jente som skal ha Gaski på halvfôr noen ganger i uka. Virka som ei veldig koselig jente. Hun rei ut på tur og jeg tenkte meg hjem. Den tanken måtte jeg visst holde ganske lenge. Første problem var å komme seg inn i bilen. Jeg fikk ikke nøkkelen litt inn i låsen på førersiden, så jeg måtte over på passasjersiden å låse opp. Det gikk med nød og neppe. Gikk tilbake til førersiden for å få åpna døra. Uaktuelt. Prøvde bak på førersiden, uaktuelt. Så bak på passasjersiden og der fikk jeg etter litt haling og draing dratt opp døra. Tenkte jeg da kunne dytte opp førerdøra fra innsiden. Neida, det var bare å droppe. Så jeg satt i baksetet, satt bilen i fri og starta den så den skulle få varme seg litt. Henta isskrapa og gikk ut for å skrape frontruta som så omtrent slik ut som på bildet.

Skuffelsen var ganske stor da det gikk opp for meg at all isen var på innsiden av ruta. Jeg krabba inn i førersetet fra baksetet på bilen og tenkte jeg kunne skrape litt på innsiden. Problemet er at bilruter er lagd med en sånn fin bøy på som gjør at rette isskraper funker heller dårlig. Så da var det bare å sette seg tilbake med P4 og vente på at bilen skulle bli såpass varm at jeg kunne se. Hele seansen tok meg sikkert ti minutter, og etterhvert gadd jeg ikke vente mer, så jeg kjørte rett ned til Shell og kjøpte anti-frysespray til låsen og anti-fryse-dings til dørene. Kom meg trygt hjem og satser på at jeg får opp bilen i morra. Det er egentlig Helle-dag i morra, men hun er opptatt med revy, så jeg skal ha han selv. Får se hva vi finner på, kanskje vi drister oss ut på litt banetrening? Har så utrolig lyst til å kjøre, men jeg har ikke vogn, så det er vanskelig. Må se om jeg kan få ordna noe snart. Skal iallefall få kjørt litt når våren kommer. Men i morra? Nei, vi tar det som det kommer.