Ikke barneponni... Eller mammaponni.

Det er ikke mange andre enn meg som har ridd Bobbie, men når man får storfint besøk av mammaen sin, så tenkte jeg at hun måtte få prøve en tur. Bobbie hadde sin egen mening om akkurat det.

"Dette er ikke som å ri Janko" advarte jeg mamma om da hun børstet Bobbie når hun var på besøk hos meg på nyttårsaften. Mamma har ikke akkurat ridd så veldig mange ganger, men hun var blant annet med på en tre timers fjelltur med Janko uten problem for noen år siden. Det gikk helt fint!

Siden det var nyttårsaften, og siden turstiene våre var gjeniset hadde jeg egentlig tenkt å ta med mamma i ridehuset. Jeg veit at mamma ikke ser poenget med å ri i ridehuset, så etter litt tenking bestemte jeg meg for at vi kunne skritte en runde på jordet istedet. Det ville bli en liten følelse av tur om ikke annet.

Bobbie fikk på seg kapsun, pute og boots, og mamma fikk hjelmen min. Vi trasket avsted nedover jordet. En Bobbie med senket hode, og en mamma med stort smil.

Det startet jo så idyllisk!

Nederst ved jordet hadde vi en liten sving, hvor planen egentlig var å følge hele jordekanten oppover. Bobbie våknet litt, så jeg ba mamma styre henne inn på en volte motsatt vei. Hun hørte fint på mamma, og voltet tilbake både en og to ganger. Men så begynte det lille dametrollet å forstå tegninga, og med meg litt for langt unna gikk det ikke mange sekundene før Bobbie testet ut et par steg i trav. Jeg prøvde å rope at hun måtte få snudd Bobbie, men Damen visste nå hva hun kunne få til. Mamma har alldeles ingen forutsetning for å holde seg på i trav uten verken stigbøyler eller noe som helst, så det gikk jo som det måtte gå: Mamma mista balansen.

Bobbie protesterte fordi mamma var i ubalanse, og serverte sine nå stadig mer velkjente bomp. Heldigvis var de noe i samsvar med mammas bevegelsesretning, så det gjorde at det uungåelige fallet iallefall ble noe mindre flyvende.

Mamma hadde ikke noe annet valg enn å la seg falle, og omtrent før hun traff bakken hadde hun ropt til meg og forsikret meg om at det gikk fint. Jeg, som den veldig sympatiske datteren jeg er, responderte med å si at "Så bra! Jeg fikk bilder av det!".

Bobbie hadde en salig løpetur opp til stallen med høye kneløft og halen rett ut. Alle hestene i paddockene alarmerte Kristin og Maren om at "her skjer det noe!", så de fikk huka inn Bobbie, uten at noe skade var skjedd. 

Jeg hadde ikke ridetøy på meg, men fikk bein av Kristin og skrittet Bobbie ned til samme plassen. Frøken Fryd hadde tankene på å gjøre akkurat samme sirkustriks med meg, men jeg minte henne på at det nå var jeg som satt på ryggen hennes, og når hun skjønte det, så var det bare å gi henne lange tøyler og skritte opp igjen.

Jeg ba mamma om å hoppe opp på Bobbie igjen, og sammen skrittet vi siste rest opp i stallen. Jeg gikk bare litt nærmere denne gangen. Mamma fortalte at hun fort skjønte at det beste ville være å la seg falle av, istedetfor å bli sittende på når hun stakk, så hun hadde delvis med vile trillet av da Bobbie hadde begynt å bumpe. Smart valg! Også blei hun nesten litt stolt da Maren så igjennom bildene jeg hadde tatt, og konkluderte med at det var noen imponerende hopp hun hadde klart å holde seg på. Det skal jeg si meg enig i!

Maren tok kameraet, mens jeg gikk litt nærmere frøken fryd.

Så min konklusjon er at jeg har en supertøff mamma (!), og et lite ponnitroll atter en gang skriver under på at hun er Damen som gjør som det passer henne. Bølletroll som heldigvis blei tilgitt av mamma med noen gulrøtter og litt klø. Og mamma var skjønt enig i at dette ikke var helt som Janko. Slik er det nå en gang med røde hoppetusser.

De ble venner igjen - heldigvis!

PS: Jeg fikk lov av mamma'n min å blogge om dette, og hvilken dag passer det vel bedre å legge det ut på enn bursdagen hennes. Gratulerer med dagen tøffe-mamma! :o)