|
Vi har kommet oss på årets første kurs, og det kribler inni hele meg når jeg tenker tilbake på det. Jeg blir bare mer og mer fascinert av denne tankegangen rundt disse fantastiske pelsdottene.  Fire timer teori og tre økter med Bobbie var det som måtte til for å gi meg en skikkelig klar for å ta fatt på 2015. Det er alltid slik når vi bikker nyttår og det begynner å bli noen måneder siden sist kurs. Vi har jobbet jevnt og trutt vinteren igjennom, men vi kommer så til et punkt hvor vi lurer litt på veien videre. Slik ting har vært i det siste, så er det ikke tvil om at Bobbie vet godt hvor veien videre går. Hun tilbyr så mye spennende at jeg blir helt svimmel noen ganger. Problemet er bare at jeg ikke helt klarer å henge med i svingene, så da er det greit å få en Monika som kan bekrefte at Bobbie er den store stjernen jeg tror hun er, og gi meg noen retningslinjer å følge videre. Jeg var så heldig at jeg fikk melde meg på en uke bare før kurset, for jeg var litt bekymret for været. Det skulle jo foregå på utebane, og jeg har faktisk tenkt tilbake og tror ikke at Bobbie og jeg har trent ute en eneste gang i dårlig vær. Vi har liksom alltid hatt tilgang til hall, og vi har ikke vært redd for å bruke den, for å si det slik. Ute trener vi jo stadig, men da i fint vær. Uheldigvis var det det stikk motsatte vi fikk på kurset, men vi fikk bevist at vi er tøffere enn toget (mener vi selv i alle fall). Jeg var så luksusheldig at jeg fikk låne hengeren til Anna Lene, og kjørte ned tidlig (alt for tidlig) lørdag morgen, og var framme litt på halv ni. Bobbie fikk komme ut i en stor paddock, og så sitt snitt til å showe litt for de rundt. Været allerede på morgenen var litt usikkert, så Bobbie fikk ganske raskt på seg kjøkkenhåndkleet sitt (altså dekkenet). Etter å ha funnet henne hutrende og skjelvende i paddocken opptil flere ganger tidligere i høst, så tok jeg ingen sjanser. Det var ikke le i paddocken, så da fikk dekken duge. Og det dekkenet bodde hun i resten av kurset.  Ut på tur med sag. Bortskjemt Prinsesse Bobbie var ikke sen om å si i fra at hun synes godt hun kunne få servert noen bedre kvister enn de ferdig-opptygde som allerede lå i paddocken hennes. Og en lakei kan jo ikke gjøre annet enn å lystre sin prinsesse, så da kursarrangør tilba meg en sag og ga meg fritt leide i skogen bortenfor ridebana, så var det bare å gyve løs, da. For det første vet du at du har en bortskjemt liten ponniklump når du i det heletatt tenker på å sage ned trær til pelsdotten når du er borte på kurs. For det andre er det ganske morsomt å reise på kurs og oppleve at det å tilby hesten litt kvist er det mest naturligste i verden, så en grein eller to ofres gladelig. Bobbie var i alle fall strålende fornøyd med innsatsen (det skulle da bare mangle, spør du meg).
Siden været var litt alternativt hadde vi satt opp et telt-tak midt på ridebana. Vi var litt spente på hvordan noen av hestene ville reagere på dette, men jeg regnet med at Bobbie ville ta det ganske cool. Og der tok jeg heldigvis ikke feil.  Vi gikk like gjerne under teltet vi, når det først stod der. Helt ok, sa Bobbie. (Tusen takk til Maylen og Hilde for bilder!)  Bobbie under mitt vanlige bakkearbeid. Første økta vår valgte jeg naturlig nok å jobbe fra bakken/i longelina, og det ble en knallmorsom økt. Vi fikk først trene på en ganske ny måte å tenke på når vi jobber bakkearbeid. Tidligere har vi alltid jobbet med mye fokus på innvendig sjenkel, altså pisken fra bakken når vi jobber bakkearbeid. Faren med det er at vi ganske raskt kan komme til å sende hesten ut av balanse over utvendig bog. Derfor bruker Monika heller noe hun velger å kalle "stick to me". Istedetfor å jobbe med bøyning fra innvendig sjenkel jobber vi med at bogen til hesten skal følge meg hvor enn jeg går. Forskjellen fra mitt vanlige bakkearbeid var at pisken mye oftere fanget inn utvendig bog, og med en gang Bobbie fattet poenget, så hadde hun flere momenter hvor hun fikk en ordentlig god bøyning igjennom hele kroppen, uten at hun forsvant ut over bogen.
Tanken med "stick to me" skulle jeg ha med meg inn i longearbeidet, noe vi må trene litt mer på hjemme for å få det ordentlig til, men vi fikk i alle fall tanken presentert. Og i longen fikk Bobbie og jeg prøve oss på noe spennende og nytt.  Bobbie skulle lære seg å stoppe på bakparten. Lettlært er ordet som først slår meg. En ting jeg fikk bekreftet etter helgens kurs var at de tingene jeg har vært inne på i mitt eget hode i løpet av vinteren (heldigvis) har vært riktige. Det som var deilig med dette kurset var å få litt ord på tankene, og få dem litt mer konkrete. Jeg har jo tenkt masse på overganger den siste tiden, og på kurset var det holdt-overgangen som fikk jobbet seg. At Bobbie kan holdt, det er det ingen tvil om. Det er bare å slippe tøylene det, så står hun parkert. Er hun riktig med, så er det bare å puste litt feil, så står hun også parkert. Men det er mer et stopp, ikke et holdt. For å stoppe ved å legge vekten på bakparten, det har vi egentlig aldri trent på. Vi har nesten aldri trent på holdt i det store og det hele. Så det ble oppgaven denne timen. Monika fikk låne Bobbie og viste først hva hun mente, og vi jobbet både fra skritt, trav og galopp. Målet var at jeg skulle være overdrevet tydelig i kroppsspråket mitt. Skal vi fram, så skal vi fram, og skal vi tilbake, så skal vi tilbake.  Monika forklarer Bobbie hvordan hun kan stoppe slik at hun får bakparten enda bedre under seg. Og til tross for at dette er en av de første gangene hun prøver, så klager jeg ikke akkurat på responsen fra Bobbie. Og det sier jo seg selv. Hvis man ikke kan et ordentlig holdt på bakparten, så kan man vanskelig gi et "halvholdt", eller en halvparade. Det å innarbeide et godt holdt, det gir meg i alle fall en mye enklere vei mot en godt halvparade. Og enkle veier liker vi. Bobbie viste raskt at hun forstod prinsippet. Nå gjelder det bare at jeg klarer å utvikle språket mitt slik at vi kan klare å kommunisere oss igjennom dette også.
 Jeg er litt beskjeden i kroppsspråket mitt, men Bobbie er flink og gjør sitt aller beste. Jeg fikk igjennom denne timen tent en lyspære i forhold til det å lære hesten å stoppe ut i fra et trykk. Klarer jeg å få til det så blir veien mot samling antagelig ganske mye lettere. Jeg kjenner at dette skal bli så ufattelig spennende å utforske videre!  Helt ok å være på kurs og føle seg trygg nok til å leie til paddocken slik. Økt nummer to (i regn og vind) ville jeg ri. Takk og lov for rideskjørt! Bobbie oppførte seg som en stjerne, og fokuset lå på akkurat det samme som det gjorde i longeringen. Jeg fikk noen gode tips i forhold til hvordan Bobbie og jeg skal kommunisere et holdt på bakparten, og for første gang skal jeg starte og bruke begge sjenklene. For å stoppe ønsker jeg å få begge bakbeina under, med rundhet i overlinjen, må magemusklene trekke seg sammen, og den uavhengige undersjenkelen kommer her inn. Og gud, så vanskelig å legge til begge sjenkler, og samtidig åpne i setet for at ryggen skal få lov å runde seg. Jeg skjønte poenget, men trenger nok litt tid på å få inn teknikken, og ikke minst å klare å forklare Bobbie hva jeg egentlig ønsker. Vi skal enkelt og greit bare bli enda litt flinkere til å kommunisere. Monika tipset meg også om rygging som et moment vi kunne ta med inn i treningen. Vi har liksom ikke fokusert noe som helst på rygging etter at det ble tatt ut av væpnerprøven. Istedet har det vært skoleholdt. Så det å innføre ryggingen igjen var litt vanskelig både for Bobbie og meg, men det er absolutt et moment som kan bidra til økt forståelse for vekt på bakparten. Så vi fikk prøve oss med overganger fra skritt og trav ned i holdt, og til rygging og/eller skoleholdt. Jeg måtte bare bestemme meg hva jeg ville før jeg gjorde det. Vanskelig å forklare Bobbie hva vi skal hvis jeg ikke vet selv.  Ooog stopp! Mangler rundheten over overlinja her, men alt kan ikke være bra på de første forsøkene.  Og når vi er på AR-kurs er vi alltid superseriøse. Bobbie synes vi skravla litt for mye, så hun tok seg en hvil, og jeg jobbet med å sitte rett. Eller... Vent... Da vi var ferdige ble vi spurt om vi kunne være støttekontakt til neste hest som skulle inn på banen. Tenk - Bobbie på kurs - støttekontakt! Kuleste, besteste ponnien. Jeg løp for å hente litt mat (for å unngå at jeg måtte stå og klø Prinsessen en halvtime), og siden det regna, og var ekkelt vær, så plasserte jeg oss like gjerne begge to under teltet. Når det nå allikevel stod der, så kunne det jo brukes.  Bobbie er parkert støttekontakt, og som prinsesser verdig, så fikk hun selvsagt stå under taket som for anledningen var knytt fast til gjerdet grunnet litt mye vind.  Lørdagskvelden ble tilbrakt i kjempekoselig selskap med Maylen og Hilde. Skravling til langt på kveld, og du kan jo bare lure på hva hovedtemaet var. Jeg var så heldig at jeg fikk sove hos Maylen, så jeg slapp å reise hjem. Bobbie ble innlosjert i en koselig boks for natta. Hun har ikke stått på boks på flere måneder, men det gikk helt greit. Litt stress som forventet, men maten hadde da forsvunnet i løpet av natta. Søndagen startet med at jeg ble overfalt av husets lille pusekatt (var det Ludvik den het montro?), som intenst insisterte på å være med meg på do. Jeg prøvde å skyfle den ut døra med beinet, men det var bare å gi opp, for her skulle det koses, mente pus. Jeg er ikke så fan av do-selskap, så jeg fikk såvidt det var lempet pus ut, men pus var på ingen måte fornøyd. Bildet på siden taler sin sak. Bobbie fikk igjen komme ut med kjøkkenhåndkleet sitt og fikk gomle frokost mens vi hadde morgentimen med teori. Så var vi igjen klare for å være støttekontakt, denne gangen for ei lita kaldblodshoppe på tre år som var med på sitt aller første kurs. Hun synes verden var litt skummel, så Bobbie fikk bli med for å vise at banen var et helt ok sted å være.  Snødde bare "litt", men Bobbie var super, og vi svingte oss rundt på bana. Etterhvert ble det igjen min tur, og jeg klarte virkelig ikke bestemme meg om jeg skulle longere eller ri. Jeg tror jeg ombestemte meg minst ti ganger i løpet av formiddagen, men endte opp med å ri. Vet ikke hva det var som fikk meg til å falle på den avgjørelsen, men slik ble det bare. Det snødde kattunger, men Bobbie var en stjerne, og vi fikk fortsette arbeidet fra lørdagen. Monika fokuserte også på det å skulle svinge. Den tankegangen fra longeringen med "stick to me" skal også videreføres til ridningen. Det gir en god løft over utvendig bog, og forhindrer enkelt at hesten faller ut over utvendig skulder. Monika satt opp en sirkel med fem kjegler, og jeg fikk beskjed om å ri rundt dem i trav. Altså ikke rundt alle fem som en volte, men svinge hit, svinge dit, skifte vei. Rett og slett for å gi Bobbie en litt større mening av hvorfor vi skulle svinge. Og for å gi meg et holdepunkt. Og kjeglene var supereffektive. Vi jobbet med å svinge for utvendig tøyle, og setet, og fikk også hjelp av en pisk i hver hånd for å gi en forlenget hjelp for utvendig tøyle ved å vifte pisken i lufta ved halsen.  Ser du nøye etter ved høyre frambein står det en noe nedsnødd kjegle som vi svinger oss rundt. Barrel racing kalte Monika det. Er på vei til å bli rene westernekvipasjen, vi.  Vi snødde bare nesten vekk. Men Bobbie var flinkus maksimus! Dog, litt slapp i bakbeina sine her, og mangler litt rundhet, men fint å sammenligne med til neste bilde.  Mye mer energi opp og fram her. Har riktig nok noe med at vi er på vei opp i en galoppfatning, men hey, vi ser potensial her! Fortsatt litt for tung på bogen, men pytt! KuleBobbie! Da vi hadde fått svingt litt rundt kjegler og kjent at bogen fulgte tøylene skulle vi plusse det sammen med overganger. Holdt - skritt - holdt. Holdt - trav - holdt. Holdt - galopp - holdt. Jeg har aldri med vilje prøvd galoppfatning fra holdt, men vi prøvde, og sannelig svarte ikke frøkna helt kanon. Vi fikk galoppfatning, og noen herlige steg i galopp, før vi stoppet igjen. Det var veldig vanskelig å få inn timingen på å klemme med sjenkler og å slappe av ellers, men da har vi noe å trene på.  Smil over galoppfatningen! Vi har altså kommet en god vei siden Air Bobbie! Og det kjennes ganske så godt ut. Vi skulle også prøve høyregaloppen fra holdt, men Bobbie fattet ikke like lett der som på venstrehånd, så var jeg litt spent på grunn av underlaget, så da droppet vi bare høyregaloppen, travet litt som avslutning, og ga oss med et stort smil. Bobbie overrasket stort i snøværet, og var superflink. Jeg har fått en hel haug med gode tips og triks som skal utforskes videre framover. Å få veiledning av Monika er alltid en glede, for det er noe med Monikas tilnærming til hestene som bare er så behagelig og herlig. Det kjennes bare godt etter et kurs med Monika. Og det er sjeldent jeg får med meg så mange tanker fra et kurs. Både igjennom teorien, og igjennom praksis. Mine hovedlyspærer som ble tent igjennom kurset kan kjapt oppsummeres i en liten liste:
Også har jeg ti sider med notater fra teoritimene. De hang så innmari godt sammen med de tankene jeg selv har vært inne på den siste tiden, men alt ble liksom ryddet opp i og satt i system igjennom noen kloke ord fra Monika. Det gjør det også så mye lettere for meg å se veien framover. Jeg skal se om jeg ikke klarer å få formulert det ut på et vis etterhvert. Men alt i alt har det til tross for været vært en helt fantastisk helg, med en gjeng superkoselige mennesker som jeg gleder meg til å møte igjen! Og Bobbie - hun er veldig takknemlig for å ha fått litt mer styr på den kålormen på ryggen! Tusen takk for at vi får ta del i dine tanker og din erfaring, Monika! Den er gull verdt!  Verdens beste <3
0 Comments
Leave a Reply. |
