Isco er ordentlig skogsponni

Jeg bøyer meg i hatten og tar av meg støvet for lille Isco som plutselig en dag får beskjed om å være skogsponni. Så da er han det! 

For en tid tilbake ble det lagt ut et innlegg på Facebook om et arbeidskjøring- og tømmerkjøringskurs som skulle arrangeres av Hedmark Fjordhestlag på en av nabogårdene. Jeg tente umiddelbart på ideen, men siden Isco ikke har bogtresele, så slo jeg det raskt fra meg. Jeg skreiv en kommentar om at jeg gjerne skulle vært med, men at jeg ikke hadde sele, så det fikk bare være. Kort tid etter fikk jeg svar om at han som eier gården vi skulle være på hadde sele til shettis, så det var bare å komme.

Siden da har det kriblet i magen min, og jeg har gleda meg stort til vi skulle ut og prøve tømmerkjøring med Isco. Ekstra artig ble det da Hanne-Malén bestemte seg for å bli med med Samiro, og Anna Lene ble med som sjåfør, og fikk låne hest, så også hun skulle få prøve seg litt. Vi sendte hestene på hengeren og trilla de fem minuttene det tar bort til nabogården hos Sverre. Der ble vi møtt av både kjente og ukjente, og Isco fikk raskt på seg låneselen, som med noen justeringer passet ypperlig.

Vi startet ballet med å tømmekjøre alle hestene rundt på en liten inngjerding, bare for å sjekke hvordan de var, og at de responderte greit. Det var lagt opp til litt instruksjon, så vi fikk noen kommentarer, og det var ikke vanskelig å skjønne at det Isco og jeg trenger å trene på er rygging. Det kan han enkelt og greit ikke. Men den kommandoen tenker jeg vi skal få inn ganske kjapt med litt repetisjon hjemme. Utover det oppførte han seg eksemplarisk, og tuslet rundt på sine korte bein. 

Som en ekte tømmerhest skal man visst tåle å gå over blikkplater (har jeg aldri tenkt på før), så en blikkplate ble dratt fram, og selv om Isco ikke turte å bli tømmekjørt over blikkplata, så ble han med å gå over den når jeg gikk sammen med han. Han kunne til og med (så vidt det var) stå stille på plata en liten stund. Ganske imponerende å se den ene stødige fjordingen der som ble plassert på plata og stod som en statue mens eieren slo en trekubbe rundt beina på den. Det smalt godt, men fjordingen stod. Forbilde! 

Da alle var godkjente for en tur ut i skogen spente vi for Isco en hjemmesveisa, snerten liten vogn som vi også fikk lov å låne. Den hadde passelig plass til litt mat og diverse ymse som vi skulle bruke i gapahuken under lunsjpausen, så da fikk Isco oppdraget med å være transportponni. Jeg spurte for sikkerhetsskyld om ikke Hanne-Malén ville være med bort med Samiro, for jeg har fortsatt i bakhodet minnene av en Isco som er livredd for å forlate det trygge. Både hun og en nordlandshest slo følge med oss bort til gapahuken. 

Isco er transportponnien, og tar oppgaven sin meget seriøst.

Vel fremme ved gapahuken var det bare å stå stille og vente til lasten var av.

Da vi hadde lastet av pikkpakket var det på tide å prøve seg litt i skogen. Og en ting er at ponnien aldri har prøvd dette før, men det har jo heller ikke jeg. Og ingen skal komme her å si at "learning by doing" ikke er effektivt, for det er det. Det tok meg vel omtrent et halvt minutt i skogen før jeg klarte å kjøre oss fast, men det var bare på en stubbe, så jeg smattet litt ekstra på Isco så han la seg ekstra i selen, også dro han vogna med seg over.

Nå skal sant sies at kontra et lunnerdrag, så var den vogna jeg kjørte rundt på ikke akkurat den enkleste å manøvrere rundt trærne i skogen og over stubber og steiner, men det skulle ikke mange rundene til før jeg begynte å få en viss forståelse for hvordan jeg burde tenke. 

Isco på vei ned i skogen.
(Takk til Anna Lene for alle bildene!)

Slike stubber som er rett foran beinet mitt var om å gjøre å unngå, for de var vanskelige å få med vogna over. Men vi ble gode på å snirkle oss rundt dem, eller få dem mellom hjula, så vi bare kunne trille over.

Først og fremst var det viktig å "se opp og fram!". Som dressurrytter eller sprangrytter har du kanskje hørt det før? Her var det faktisk nødvendig. Hadde du ingen plan om hvor du skulle, så risikerte du enkelt å greit at du ikke kom deg noe sted, fordi du kjørte deg fast. Her gjaldt det å planlegge langt fram i sikksakk mellom trær. Også var det om å gjøre å beregne hvordan svingene skulle være for at vi skulle komme oss rundt trærne, og det var ikke bare én gang jeg kjørte bakhjulet på vogna fast i et tre. Heldigvis var vogna lett å flytte hekken på, så da juksa vi litt, også lempet jeg den bare på plass. 

Isco er pittelitt usikker på om hu bak der har helt peiling på hva hu gjør...

Noe som imponerte meg ganske kraftig var at ponnien som ikke kunne rygge under tømmekjøringen, plutselig i skogen tok både ett og to og tre steg bakover som den største selvfølge. Men det var det jo forsåvidt og, for det var de gangene jeg klarte å kjøre oss litt dumt til, og rygging var en nødvendighet. Jeg er sikker på at Isco forstod greia, for han bare rygget og fikk oss ut av min lusne planlegging. Han var så flink! 

Det var også viktig å passe sine egne bein der man gikk. Det var noen av trærne det var smalt nok i mellom, og å komme i klem mellom tre og vogn frista særdeles lite. Så når det plutselig ble for smalt ble gode råd dyre. Man er ikke mer høytidelig enn at man finner kreative løsninger i farta. 

Litt for tett mellom tre og vogn til at jeg har lyst å sette beina mine der, og litt for korte tømmer til at jeg kan gå bak vogna. Now what?

"Hug a tree!" Jeg tok bare tøylene fra den ene hånda, rundt treet og til den andre hånda. Det fungerte det!

Siden det tross alt lå pute på vogna, og jeg var litt redd for beina mine var det en av disse kjørekara som sa at jeg bare fikk sette meg oppi. Så mange tømmerstokker ble det jo ikke på oss, da vogna ikke hadde noe godt feste for det, og stokkene var litt i største laget. Så da tok jeg meg friheten til å gi Isco litt ekstra vekt, og satte meg oppå. Han tok det som en helt, og la seg bare litt mer i selen. 

Kan tro følelsen av å sitte bak ponnirompa rundt trærne i skogen var kul! Ikke fullt så kult var det da vi skulle prøve å kjøre over en stubbe som jeg visste vi akkurat gikk klar av siden vi hadde kjørt over den da jeg gikk ved siden av. Plutselig stod vi bom fast, og Isco stoppet. Ikke klarte han å trekke seg videre heller. Så jeg ble pent nødt til å gå ut av vogna igjen, slik at vi kom oss over stubben. Kanskje egentlig jeg burde vært den som trakk tømmer...

Lille Iscomann ble i løpet av dagen i dag en skikkelig flink skogsponni :)

Som liten møter man jo på noen utfordringer som ikke nødvendigvis alle andre møter på. Som for eksempel at kvist og kvast setter seg fast under vogna. Den var jo tross alt ikke så høy. Men med en sånn erfaren skogponni, så fikses jo det uten problemer. Selvsagt skjedde dette akkurat den runden vi ble filmet, men pytt, da fikk vi "hvordan løse småttisproblemer" på film. 

Isco fikk også være med bort til der de tok av tømmeret, sånn bare for å se, og observere, og han fulgte nøye med. 

Se og lære...

Kult å få være en del av de tøffe gutta som trekker tømmer!

Kanskje det en dag blir Isco og.

Etter fire, fem runder i skogen var det tid for lunsj både for tobeinte og firbeinte. Isco meldte seg frivillig til å være hentegutt for mat og andre nødvendigheter, så alene bar det tilbake til stallen for å finne fôr til både to og firbeint.

Jeg har fortsatt ikke ord for hvor stolt jeg er av han som bare godtar uten å lee på et øre å gå fra "flokken". Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Men til stallen gikk vi, og der måtte vi vente litt til alle som skulle ha med seg ting opp til gapahuken fikk funnet det fram. Og hva gjør vel erfarne skogsponnier når de venter? Jo, de hviler så klart. Setter ene bakbeinet i hvileposisjon, og der står man til man får beskjed om noe annet. Hva ellers, liksom? 

---

Høy til seks hester, vann og litt annet småplukk er da ikke noe problem å ta med seg for en superponni som Isco :)

Hestene ble bundet til de oppsatte bindebommene ved gapahuken, og vi tobeinte trykket oss sammen rundt bålet hvor det ventet pølser. Her ble det noen gode historier, god latter, kaffe og kake (yum!). Rett og slett en pust i bakken, mens hestene også fikk seg en velfortjent hvil. 

Koselig rundt bålet med pølser og god stemning!

Alle hestene stod pent og pyntelig og spiste maten sin, bortsett fra Isco som bestemt skulle stå på feil side av bommen. Den bestemmelsesretten kommer som en gode av at man er liten.

Og det hjalp egentlig ikke hvor godt han ble knytt fast, han dro seg løs i kampen om å få bare litt mer gress. Heldigvis stakk han ikke akkurat så langt.

Etter en hyggelig lunsj var det tid for runde to av dagen, og da stod det presisjonskjøring på jordet på programmet. Jeg følte at Isco hadde vært mer enn flink nok og gjort sitt, så hans oppgave ble å kjøre de tre minuttene fra gapahuken og tilbake til stallen med alt pikkpakk som skulle være med hjem igjen. Det gjorde han uten problem, og vel framme ved stallen ble han selt av og fikk bli med ut på jordet hvor de som ville fikk prøve seg å kjøre med større vogner. Anna Lene fikk blant annet prøve å kjøre både fjording og døl.

Hyggelig forsamling ute på jordet.

Alt i alt en utrolig hyggelig dag, både sosialt med nye hestemennesker, og for hestene sin del, som oppførte seg eksemplarisk. Ekstra morsomt er det når Anna Lene og jeg startet å mimre tilbake noen år, til da vi hentet Isco. Han var jo redd for alt. Jeg måtte bla i noen gamle blogger når jeg kom hjem, og når jeg tenker tilbake på det, så skulle man faktisk ikke tro det var samme ponnien. 

"Da Isco kom til stallen i august hadde vi noen eksplosive opplevelser med en ponni som var rimelig redd lyder bak seg. Tømmekjørte vi han på jordet og subbet med beina så blei han fryktelig stressa og prøvde å løpe avsted. Det har vi heldigvis fått vekk, og han viser ingen tegn til å være redd vogna. Det er mer det rundt som kan skremme han." (Fra bloggen Isco tar ansvar! skrevet 25. mai 2013)

"Bare det å tømmekjøre Isco opp gårdsveien var en utfordring. [...] Ikke ett rett skritt kunne han ta. Også kan du jo bare tenke deg hvordan det er å styre noe slikt. Jeg kunne ikke slippe fokus et halvt sekund, for da hadde enten Isco gått ut i grøfta eller snudd seg rundt. Det var utrolig utfordrende å henge med."

"Alt i alt så er jeg veldig usikker på denne usikkerheten hans, for jeg har tidligere tenkt at han er en ponni som er veldig flink til å eskalere sin egen frykt. [...] Det er ikke vanskelig å se på han når vi møter på skumle ting at han er genuint engestelig. Og når han først har sett noe han synes er skummelt, så er det gjerne andre ting rundt han også som blir enda skumlere. Og om jeg kremter eller blir streng for å få han til å gå frem, så farer hele ponnien sammen, stakkar. Prøvd én gang, og ikke igjen. Så det er en hårfin balansegang med hvor mye jeg kan presse han uten å knekke han, men samtidig gi han muligheten til å mestre gode opplevelser." (Fra bloggen En litt bekymret herremann skrevet 5. januar 2013)

Jeg skal love at det er en helt annen ponni jeg hadde med på skogdagen. Jeg er rett og slett superstolt over Isco og hvor kul han har blitt! 

Og da en av arrangørene av dagen spurte Isco mot slutten hvordan han synes det hadde vært, var han klar i sin tale. 

Tusen takk til Hedmark fjordhestlag for en herlig sosial og lærerik dag! Slike håper vi det blir flere av :)