Isco prøver maraton for første gang

Når det arrangeres maratontrening på stallen, hva er vel mer naturlig enn at Isco og jeg blir med? Isco begynner å leve opp til skiltet på baksiden av vogna si.

Jeg lurer på om det i Ragnhild akademiske hjørne nå må settes av et lite hjørne i hjørnet til Iscos kjørehjørne. Han fortjener nemlig litt ekstra oppmerksomhet denne lille pelsballen, for sannelig er han en flink liten tass! 

Vi har en kjøretrener på stallen som samlet sammen til maratontrening hos oss. Selv om Isco ikke er helt maratonklar, så spurte jeg om vi fikk lov å være med å kjøre dressur mellom hindringer, og velkommen var vi. Jeg møtte opp litt tidlig og hjalp med å bygge banen før vi fikk gå den og planlegge hvor vi skulle kjøre. Maria, kjøretrener, ga beskjed om at både kusk og groom burde kunne banen, men vi var skjønt enige om at her måtte jeg lære meg alt selv, for noen groom skulle ikke være med i vogna mi. Isco har mer enn nok med å trekke rundt på meg. ​

Vi var en bra gjeng som samles for å være med på kjøredag. Noen kusker, noen groomer og noen snille hjelpere.

Det første hinderet bestod av fire porter, mens det neste hinderet bestod av fem porter, og gudhjelpemeg så vanskelig det skulle være å memorere veiene. Etter å ha trasket igjennom det ene hinderet fire ganger følte jeg at jeg husket det, så da gikk jeg videre til neste hinder. Da jeg følte at det satt kikket jeg bort på hinder én og innså at jeg husket hvor jeg skulle kjøre inn, men lite annet. Det ble med andre ord litt tusling, men sakte men sikkert kunne jeg snu ryggen til og se for meg begge hinderne i hodet. 

---

Etter masse gåing og memorering gikk jeg opp for å hente Isco. Han ble flettet for anledningen, både for å få vekk man fra tøylene og selen, men også for å få litt luft på halsen. Den manen hans er bra tykk. Med selen på plass og fine fletter tuslet vi ned og varmet litt opp før det braket løs. Planen var å kjøre igjennom hinder én i trav som en gjennomkjøring, og for å sjekke at veiene jeg hadde planlagt fungerte. I og med at Isco er pittelitt mindre enn de andre hestene som var med, så hadde vi muligheter til å ta noen veier som ikke nødvendigvis var så veldig fornuftig for de andre. Noen fordeler må vi jo ha selv om vi har korte bein! 

Isco varmer opp, slik man må før man skal ut å kjøre "maraton".

Vi travet oss igjennom det første hinderet en gang og det gikk helt uten problemer. Isco var manøvrerbar som bare det, og veiene bød ikke på noen utfordringer. Etter litt høyttenking med Maria ble vi enige om at hvis jeg kjørte en annen vei enn den jeg egentlig hadde planlagt, så ville han nesten bare gå på høyresvinger, og dermed også muligens klare å fatte høyregalopp i hinderet. Som tenkt så gjort, og Isco jobbet på med innslag av galopp der han orket. Det han fortsatt mangler er litt den framovertanken, så at han får store svinger og mulighet for å jobbe seg litt framover er ingen dum idé. 

Med to gode gjennomføringer i det hinderet beveget vi oss over til hinder to. Dette var en meter smalere mellom hindringene enn hinder én, og selv med en sånn liten tass så merkes det. Jeg hadde bare i tankene at i mellom disse kjeglene skal også en varmblods kjørehest på sikkert 1,65 i mankehøyde kjøre, så hvis de kan, så skal da også vi klare det! 

Her var det litt mer svingete og kronglete, men Isco fløyt igjennom som om han aldri skulle gjort annet. Jeg tenkte at det fikk holde med trav for oss i dette hinderet, men jeg skulle ikke ha kjørt hinderet mer enn en gang før jeg kjente på litt action-savn og smattet Isco opp i galopp på andre runden. 

Huhei hvor det går!

Og mens vi snakker om galopp. Det første hinderet vi kjørte var jo ganske greit, for der var det til vår fordel så godt som bare høyresvinger. Dermed kunne vi galoppere på med godt mot. Hinder to la istedet opp til venstregalopp. Jeg har jo såvidt sett venstregaloppen i vogna tidligere, men turte egentlig ikke håpe på å finne den under maratonkjøringa. Men sannelig viste det seg at Isco først byttet galopp (!) fra høyre til venstre (!). Det var vel så langt unna vi kan komme et rent bytte som det er mulig, men poenget er uansett at han faktisk klarte å vrikke kroppen sin til å få bytta både foran og bak. I vogn - av seg selv! Det morsomme var at dette fikk jeg ikke med meg da vi kjørte, men jeg så det på film etterpå. 

Det jeg fikk med meg mens vi kjørte var at han rett etter byttet brøyt av til trav, travet litt og fattet ny galopp. Og dette ble venstregalopp. Jeg smilte der vi kjørte avgårde i venstregaloppen, og cruiset igjennom noen kjegler - i venstregalopp! Han er altså så kuuuul! 

Jeg er litt usikker på om det finnes noe annet som er så søt som Isco.

Dette er en vaskeekte lykkepille med pels!

Etter å ha kjørt hinder to to ganger spurte jeg om vi kunne få lov å avslutte med hinder én. Det fikk vi, og Maria sa til meg at dersom jeg følte at det gikk ordentlig bra, så trengte jeg ikke nødvendigvis kjøre alle portene. Jeg var jo selvsagt helt enig, det gjelder jo å gi seg mens ponnien er på sitt beste. Hvorfor er det da sånn at det er så godt som umulig å få til? 

Isco entret hinderet i galopp. Suste igjennom port en, sladdet seg igjennom port to, galopperte framover rundt til port tre og han var så fiiiiin! Jeg tenkte at "åååh, han er så fiiiin å kjøre, og han er så flink!!! Bare litt til nå, så er vi i mål", men Isco synes det ble for tungt, så han brøyt av til trav og travet veldig fint igjennom port fire og i mål. Jeg burde jo og skulle jo gitt meg etter port tre hvor han var i god galopp og hadde fin tankegang framover, men når det går så himla bra og følelsen er så gooood så er det så vanskelig å innse at "nå bør jeg gi meg". Ikke for det, jeg tror ikke Isco fikk noen traumatisk opplevelse av det hele, men det hadde bare vært prikken over i'en hvis jeg hadde klart å høre på Maria og gitt meg i det Isco var så flink og framover i galoppen. Men pytt! Ponnien var tvers igjennom superdupermegaflink og jeg tror han koste seg litt med maraton. 

Takket være utrolig snille stallvenninner (tusen takk Maren og Hanne-Malén!) fikk jeg både bilder og ikke minst film av Isco og min debut på maratontrening, så hvis noen vil se hvordan det ser ut når en liten pelsball råkker maratonbanen, så snurr film: 

---

Av Maria fikk vi mange gode tilbakemeldinger. Hun synes han var myk og smidig, og at han var løs og lett å kjøre. Ingenting gleder meg mer enn å høre det. Hun foreslo også at i og med at han er så følsom så kan det kanskje være verdt å prøve et sett med webtøyler istedenfor lærtøylene jeg har, da webtøylene er enda litt lettere og ikke gir så mye tyngde i munnen hans. Jeg vil antagelig med webtøyler også lettere kunne gi ettergift, da de sklir lettere igjennom ringene på selen. Bare litt strek i regninga at jeg ikke kan fordra webtøyler, men pytt, jeg er med på å gi det et forsøk! 

For min egen del så må jeg bare bli flinkere til å bruke blikket mitt, og det gjelder jo egentlig uansett om jeg kjører eller rir den lille eller den store. Ekstra gøy er det jo når man virkelig får merke hvor mye blikket har å si i en slik sammenheng. Svingene mine blir jo betraktelig mye bedre når jeg bare løfter blikket og ser hvor jeg skal, istedenfor å se på den fiiiineste lille ponniknerten. Og mens vi var inne på fin ponniknert - han fortjener et aldri så lite bildegalleri: 

Alltid godt med en rull!

Det skal sies at det er ikke helt det samme å kjøre shetlandsponni som det er å kjøre stor hest, men så mye som Isco gir tilbake i form av innsats og ståpåvilje gjør det hele veldig verdt det. Den utviklingen han har hatt det siste halve året er jo helt fantastisk. Å få menge oss med "storegutta" på en sånn dag var veldig artig, og Isco fikk mange positive tilbakemeldinger fra tilskuere også. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er ganske fornøyd med at han ikke var den mest svette og slitne ponnien etter treninga, og dette til tross for moskuspels i ridehall. Allikevel var det en shettis som var rimelig fornøyd med å komme ut og få rulle seg i snøen etter han fikk av seg selen. 

Forhåpentligvis blir det flere slike hyggelige kjøresammenkomster i løpet av månedene framover. Isco har lyst å trene mer på maraton, for da kommer meningen med dressuren så godt fram. 

...eneste ulempen nå er at Isco, etter han har vært på kurs med sånne store brune og sett de kjøre, har begynt å mase om at han ønsker seg sin egen maratonvogn...

---

Den flinkeste lille pelsballen i hele verden!