02.01.07 Nå i jula så har jeg jo vært på ferie og spist masse god julemat. Resultatet av det kjennes jo i bukselinninga, så da tenkte jeg det ville passe flott med en tømmekjøringstur hvor Janko kunne få trimma meg litt.
Sukk Dagen med hest begynte allerede før jeg var kommet meg ut av senga. Greit nok lå jeg lenge i senga i dag, men fem over ett ringte Stine meg og lurte på om jeg visste hvor Ingvild var. Lassi hadde, igjen, stukket av. Jeg fikk tak i Ingvild og sa i fra, og dro meg etterhvert opp i stallen. Hestene stod inne, for porten var helt ramponert. Jeg gikk inn i stallen og der blei det jo selvsagt en del prat om hva vi skulle gjøre med at Lassi hopper over ogsånn. For vi kan jo ikke ha det sånn. Noe må gjøres. Koseklø Mens vi stod og snakka om hva som kunne gjøres og muligheter vi hadde stod jeg i boksen til Janko og klødde han bare lett på manken, ryggen og halsen. Han synes tydelig det var veldig godt, for han klødde masse tilbake på både beinet mitt, og på armen min. Han klødde fortrinnsvis bare ved å gnikke overleppa si mot meg, men han prøvde også å bite litt. Det er jo utrolig koselig, men jeg må nesten si nei når han biter, for det kan fort bli ganske vondt. Selv om han ikke mener annet enn godt med det. Veldig koselig var det iallefall! Bitt Vi blei enige om noen ting litt her og der, og jeg begynte å børste over Janko. Hår, hår, hår, hår, hår. Vel. Janko blei sånn nogen lunde rein, men det er litt problematisk når han har sånn ca. fire mil lang pels under magen blant annet. Rein nok til å dra på trimtur med meg iallefall. Men før det bar ut på tur måtte hodelag og nytt bitt tilpasses. Rett før jeg dro sørover på ferie fikk jeg jo pakke fra horze med et jaktkandar som jeg skal begynne å ri med i sprang, og som kjørebitt. Jeg lånte et av Liv Jorunn ved sprangstevnet ogsånn, og det var 13,5 cm. Det lå ganske fint i munnen på Janko, så jeg var spent på hvordan det jeg har kjøpt ville ligge, da det er 12,5. Det er tydelig at Janko virkelig liker jaktkandaret som bitt. Når jeg holder det opp til munnen hans er det nesten så han gaper for å få det inn. Prøvde å legge hodelaget over ørene, men det nytta ikke. Om jeg skulle fått det bak ørene ville Janko bare stått og gapt, så det nytta ikke. Jeg tok ut bittet igjen, og slakka ned sidestykkene ett hakk. Prøvde så på nytt, og da så det mye bedre ut. Føler virkelig at det er et godt bitt til lille plutten altså. Han trives utrolig godt med det. At det var 12,5 tror jeg ikke gjorde noen ting, for det lå helt fint i munnvikene hans, akkurat i kanten. Har lagt med noen bilder, så om noen synes det ser helt forferdelig ut og mener jeg mishandler hesten så blir jeg glad for kommentarer, for jeg skal ærlig innrømme at dette med bitt kun er kunnskap jeg har lest meg til, og ikke fått prøvd ut så mye i praksis. Klare for tur Janko fikk på seg selen. Han er flink til å blåse seg opp, så jeg fikk såvidt stramma den fremste gjorden på ytterste hakk. I tillegg så drar jeg jo med et lass med pels inn i spenna når jeg strammer. Kan umulig være deilig. Prøvde å få vekk så mye pels som mulig, men fikk ikke med alt. Fikk iallefall stramma den, og den bakerste gjorden gikk litt lettere. Halereima blei også satt på plass, også var vi klare for tur. Jeg droppa regnklær i håp om at det skulle fortsette å være opphold på turen, planen var jo ikke å tømmekjøre så lenge heller. Må jo tenke litt på den stakars kroppen min også, det er jo litt begrensa hva for slags ekstremtrim den tåler etter alle disse julemiddagene. Litt skritt og trav Jeg tenkte meg rundt fotballbanen og Rimi bare, men da jeg kom ned til fotballbanen, så synes jeg det ville bli så kort, så da tusla jeg en liten tur inn mot vannet, også litt innover der før jeg snudde og gikk tilbake igjen. Janko viste tydelige tegn på at det var gøy. Øra var rett frem, men han hørte på meg når jeg snakka til han. Han gikk i et godt tempo og var positiv til å gå. Det som jeg finner litt rart er at når jeg rei han sist, så kikka han så utrolig mye bak seg, fulgte med og kikka. Nå, som jeg gikk bak og lagde masse rare lyder (skrapa foten i bakken mens jeg gikk, sparka litt slaps opp mot han osv), nei, det var da vel ikke skummelt? Hvorfor skulle det være det liksom? Ikke kikka han seg tilbake heller som i går. Snåle hesten. Det var iallefall gøy å tusle på tur, og vi jobba litt med å stoppe og starte. Stoppen går mye bedre enn før, har antagelig noe med bittet å gjøre, men Janko stoppa så godt som bare på stemmen, og reagerte med en gang jeg ”prrr’a” på han. Han stod veldig fint, og jeg kunne la han stå på lange tøyler uten at han flytta på seg. Da vi kom forbi fotballbanen prøvde vi oss også på litt trav. Han gikk i et nogenlunde rolig tempo, og gikk flott. Jeg løp jo etter, og det var ikke skummelt i det heletatt. Tok ned i skritt da vi møtte ei dame, men fortsatte å trave da vi hadde kommet forbi. Han gikk i et godt tempo. Tydelig han synes det var deilig å få strukket litt på beina, selv om det ikke blei så mye strekk. Jeg har virkelig ikke sjans å holde følge med han om han skal få strekke ordentlig på beina, så vi holdt det i rolig trav. Kom til grinda som er rundt vannet, og i dag var den åpen igjen. Skjønner ikkeno’ jeg. Gikk iallefall inn der, og gikk forbi en familie med to unger på sykkel, og en i barnevogn. Det var ikke noe problem. Da vi var forbi dem trava vi et lite stykke igjen før vi gjorde overgang til holdt. Det blei et par skrittesteg i mellom, men det var en overraskende fin overgang. Kunne være så myk på hånda, og han hørte flott på stemmen. Mens vi hadde trava så jeg et pittelite skogparti med trestammer mellom veien og vannet som så perfekt ut å kjøre masse sikksakk i mellom. Tenkte jeg kunne gjøre det når vi hadde snudd. Jobba litt med overganger mellom holdt, skritt og trav der vi gikk, og Janko blei litt mer stressa for hver gang. Har han først fått smaken på å trave, så vil han jo absolutt helst det. På ville veier Vi møtte på en hest der vi gikk, så jeg stoppa Janko og gikk fram og holdt han. Da den hadde passert prøvde vi oss på å rygge litt, og det var tydelig vanskelig og uønsket fra hans side. Det kom litt hodekast, litt sidelengs gåing og rompe litt hit og dit før han rygga et par steg. Da var jeg fornøyd. Ved tømmekjøring så skal nok rygging øves litt mer på. Vi gikk så inn mellom disse trærne og vimsa litt frem og tilbake mellom der. Tror Janko likte det, for han måtte for det første tenke hvor han gikk, og for det andre var det noe som skjedde hele tiden. Ba han om å gjøre holdt i ”skogen” vår, og fysjogfy, det var ikke mye morsomt. Først så måtte han på do, så han kunne stå stille da. Men å stå stille noe mer enn det, nei. K-j-e-d-e-l-i-g! Fikk tatt noen bilder av han der han stod i skogen, før jeg igjen måtte konse på han, og ikke kameraet. Han ville gå! Utålmodig ja. Her kan (nesten) en annen positiv effekt med bittet sees (man ser det bedre om bildet hadde vært pittelitt større). Han sikler mye mer med dette bittet enn med det tredelte. Og da mener jeg mye mer. Men selv om han er litt utålmodig så klarte han å sette opp det utrolig nusselige ansiktet. Skikkelig uskyldig baby-face med overleppa over underleppa og bekymra øyne. Hvem sier at hester ikke har personlighet og ansiktsuttrykk. Vakre lille plutt! Vi surra litt mer rundt blant trærne og Janko gikk på med god vilje. Etterhvert kom vi oss opp på veien igjen og skritta videre. Et lite stykke før porten så både Janko og jeg en nesten nedgrodd traktorvei som gikk opp til venstre. Tjah, hvorfor ikke tenkte jeg og stoppa Janko. Han måtte også her rygge et par steg for å komme seg opp på veien. Det var igjen helt forferdelig å bli bedt om å rygge, men etter noen protester kom han to-tre steg bakover, og vi fikk snudd og vendt nesa opp veien. Har aldri ridd der før, så ante ikke hvor det bar hen. Janko synes det var skikkelig kult, for han fikk bestemme veien helt selv. Jeg så jo ikke noe foran han, så han måtte nå bare gå på. Etter 20-30 meter kom vi inn i et trekratt hvor Janko bare brøyta seg gjennom. Jeg følte det litt som om jeg bare spratt etter, for Janko bare valsa avgårde. Trær, nåltrær eller ikke, kvister og greiner bare brøyt Janko seg igjennom. Å tenke over at lille meg også skulle gjennom det samme krattet, men er hakket skjørere enn han selv, næsj. Det gadd han ikke. Så jeg blei pent nødt til å bare brøyte meg frem jeg og. Janko tura avgårde oppover, helt til jeg sa tydelig ifra at ”HOI! Her stopper vi og snur!” Da var vi kommet kanskje 80-100 meter oppover, og var inni den verste juletreskogen jeg kunne tenke meg. Vi fikk snudd, og Janko hadde samme tempo, om ikke raskere nedover. Jeg hadde et par holdt så han (kanskje mest jeg selv) fikk samla tankene litt før det bar videre nedover. Janko vimsa frem og tilbake mellom grantrærne som var planta i midten mellom traktorsporene som såvidt fortsatt synes. Veldig morsomt for meg med tanke på at det hadde sludda litt, så det var noe glatt. Janko brøyta seg vei nedover, og jeg kom meg ned etter han på et eller annet vis. Fort gikk det iallefall. Da vi var nede på veien igjen småtrava Janko litt i et herlig trav. Så stolt over at han får styre både vei og verden (er sikker på det var det han tenkte). Fikk han ned i skritt igjen, og skritta et lite stykke før han fikk trave. Det travet han da gikk i var også helt fantastisk et par steg. Så rolig og balansert, jeg kunne gå etter han. Så vakker han var! Det holdt ikke så veldig lenge, så vi trava avgårde i et litt raskere tempo, og jeg måtte jogge bak. Rett etter porten går veien egentlig rett frem, men det går en vei til høyre. Det er den vi pleier å ri når vi skal ta korteste veien hjem. Det er tydelig at Janko veit dette, for hele hesten skjente inn dit og protesterte med noen byks da han fortstod at vi ikke skulle den veien. Da jeg hadde fått han forbi var alt bare greit, og han trava lykkelig videre. Kom så til asfalten og vurderte hvilken vei jeg skulle ta hjem. Tilbake til fotballbanen og rundt der, eller rundt Rimi. Endte opp med å dra rundt Rimi. Litt miljøtrening med biler ogsånn er fint, selv om det ikke er noe problem. Hadde også her noen start/stopp-overganger, og Janko er veldig flink til å stoppe, men å stå stille over lengre tid, det er kjedelig det. Så det blir nok litt trening på det ja. Opplæring på strømgjerder Vi kom oss iallefall trygt hjem, og da var det ut i paddoc sammen med Eidina. Den var heldigvis blitt fiksa. Han stod der ute en stund mens jeg møkka hos både han og Fix. Han hadde selskap av Lars (han som eier stallen) og Sonja (mora til Ingvild, ”bestemora” til Lassi) som ordnet strømgjerde rundt paddocen. Tok han inn etterhvert, og ga han mat. Da alle hestene var inne var det Lassis tur til å stå ute. Hun skulle få finne ut at det nå var strøm på gjerdet. Etter en ti minutters tid med lokking av mat og diverse fant hun det ut, og da håper vi at hun er kurert, og at vi slipper å leke mer snekkere i vinter. Det blir til at Janko står i paddoc med Lassi, og snart også LilleFix. Det er ikke stor paddoc, men det får vel gå. Må være flink å ta han med ut så han får strukket på potene sine, men jeg tenker at det ikke skal bli så veldig problem. Jeg fikk også pussa over hodelaget i dag, OG rydda i utstyret mitt, så da er jeg skikkelig fornøyd. Godt å få pussa over hodelaget iallefall. Det trengtes. Janko fikk iallefall maten sin, og var fornøyd med det. Hadde med to poteter jeg ikke vil spise hjemmefra og tenkte jeg kunne prøve å gi han det. Han er jo så sær, skal ikke ha kålrot, ikke banan. Men potet! Det falt i smak. Han fikk to hele som han gnagde i stykker på null komma niks. Så mulig det blir litt mer potet på lille plutt sånn innimellom. Vel, en ganske så fin dag i stallen. Masse små hendelser som er verdt å ta vare på. Kløing, koselig tur, generelt sett herlig hest!
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|