«Jeg er bare rytteren»

Noen får aldri hjelp av foreldrene sine og må klare den til tider krevende hobbyen helt selv. Andre får et halvt blikk en gang i ny og ne. Noen får mye hjelp, og noen så mye at det ikke lengre er plass til en selv. 

Hvem drømmer ikke om å ha støttende foreldre som møkker bokser, pusser hester, kjører til og fra stevne, betaler treninger, men hvem sin drøm er dette egentlig? Er det mor/far eller datters drøm? 

Hesten kjøpes av foreldrene, og planen er at poden skal ha det gøy, lære og utvikles. 

«I starten følte jeg et større eierskap for hesten vi kjøpte sammen. Jeg kunne endelig ha ansvaret for noe større enn meg selv, noen som ikke kunne passe på seg selv. Det var min hobby, og hesten var min beste venn. Jeg lærte mye av å få et så stort ansvar. Jeg måtte strukturere tiden min, jeg måtte huske på at jeg ikke var den eneste i verden. Jeg måtte ta ansvar for møkking, for fôr, for trening. Jeg måtte ha en plan.»

Engasjerte foreldre er fint, men ikke ta liv av gløden til poden ved å overengasjere deg.
(Foto: [email protected])

Det er ikke tvil om at hest er en helt unik mulighet til lære mange viktige ting. Orden, struktur, planlegging. Alle slike faktorer som i mange tilfeller kan være lettere å gjøre for en med litt mer livserfaring. En mamma eller en pappa. 

«Sakte men sikkert blir dette tatt fra meg, og det er ikke lengre min hobby. Det er blitt mine foreldres hobby. Det har ikke lengre noe å si om jeg drar i stallen eller ikke, foreldrene ordner alt uansett. Jeg har ikke lengre oversikt eller bestemmelsesrett over hva slags fôr hesten får, eller hva slags utstyr hesten bruker. Jeg får ikke lengre velge når jeg skal på treninger eller ikke, og hvem jeg skal på trening for. Dette bestemmer de overordnede. Hvis jeg ikke kan komme og mosjonere hesten en dag, får jeg kjeft.» 

«Det er tross alt jeg som er rytteren.»

---

Kommer du som forelder foran poden når det kommer til hesteinteressen?
(Foto: Eddy Van [email protected])

Jeg ser for meg at jeg selv lett kunne blitt en slik forelder. Jeg har holdt på med hest i årevis. Jeg vet hvordan mine hester bør ha det. Selvsagt vet jeg best. Men hva hvis poden har en annen mening om dekken? Om ridemåte? Om hvor mange godbiter hesten skal ha? Eller hvilken trener som er best? 

«Jeg føler ikke lengre ansvaret for at hesten får det den trenger, for det er ikke lengre mitt ansvar. Ei heller min hest. Jeg rir fordi jeg må. Ikke fordi jeg føler ansvaret og har lyst.» 

«Jeg er bare rytteren.»

Stallen er plassen man har sin fritid. Plassen for å slappe av og gjøre som man vil. Stallen hvor mine avgjørelser blir tatt, og hvor jeg kan puste. Hva skjer når disse tankene både er mor/far og datter sine? 

«Stallen pleide å være mitt tilfluktssted, også når jeg trengte fri fra foreldre. Nå er stallen det første stedet jeg møter på dem. Der er allerede boksen møkka, fôret ordnet og hesten pusset. Jeg skal bare ri. Stallen er ikke lengre stedet hvor jeg tar ansvar for min beste venn. Det er det allerede noen som har gjort. Stallen er ikke lengre min sunne, og trivelige hobby.» 

«Jeg er bare rytteren.»

Som forelder er det viktig og støtte opp om barnet, støtte opp om interessen, og støtte opp om hesten. Man trenger en eller to støttespillere som er der - når man trenger det. 

Denne teksten er ikke skrevet av meg alene, og avsluttes med en liten bønn, i håp om at du som hestemamma eller hestepappa ikke kveler interessen til poden helt ved å overengasjere deg. La hesten og stallen få være den fantastiske læringsarenaen den er. 

«Hvis du som hestemamma/hestepappa leser dette håper jeg at du tenker over om du gir dine hesteinteresserte barn den friheten de trenger. Ikke ta fra dem hobbyen, tilfluktsstedet, ansvaret, og bestevennen.»

Ikke la ungene bli «bare rytteren».

Det er det ingen som tjener på.

---

Hjelp og støtt, men ikke ta over interessen. La barna få ha den verdifulle «alenetiden» i stallen.
(Foto: Chris [email protected])