Jeg henger ikke med

Bobbie har blitt trent mye fra bakken den siste tiden. Det har resultert i at når jeg i dag satt meg opp, pekte hun nese av meg fordi jeg ikke klarer å henge med på utviklingen hennes.

Det er noe med den følelsen av at det er din hest som er din læremester. Sånn virkelig. Jeg har etter Bentkurset og Monikakurset fått en mye større forståelse for begrepet balanse, noe som har fått meg til å føle meg totalt i ubalanse. Derfor har jeg ikke ridd så mye, og heller jobbet med å bedre Bobbies egenbalanse. Som om ikke hun skal ha nok med å balansere seg selv, om ikke hun skal ha en ubalansert Ragnhild på ryggen. Det har tydeligvis gitt resultater.

Fra å være ponnien som bukket i galoppfatningene, som synes galopp var no' herk, som var villbasse og stakk i galoppen, så tilbyr hun den nå selv - også når jeg rir. Jeg ber om trav, hun fatter galopp. Ja, det er bare en fatning foreløpig, også stopper hun gjerne og lurer på om hun har vært flink, men hun tilbyr det. Og om jeg ber om trav, hun tilbyr galopp og jeg sier galopp, så holder hun galoppen en stund. Til jeg havner i ubalanse.

Jeg rei henne i dag for første gang på lenge i hallen med kapsun og pute. I skritt hadde vi de beste versadene langs nesten hele langsiden. Løs innertøyle, utvendig skulder over innvendig hofte, bare flyyyte! Jeg hadde kontroll på min kropp. I traven fikk jeg galopp, og de gangene jeg fikk trav, så fikk jeg med rygg, så jeg ble hevet ut av balanse = Bobbie stopper. Hun forteller meg så tydelig når jeg ikke klarer å sitte i balanse, men det var et sted i økta jeg måtte pent spørre henne om hun kunne være så vennlig og kanskje la mutter'n få gjøre litt flere feil sånn at jeg faktisk får tid til å kjenne litt hva som skjer før det stopper opp.

Greia er det at jeg knapt nok skal puste feil før Bobbie stopper. Og jeg skal love at det er ganske lett å puste feil når man ikke helt er i balanse. Og klemmer jeg meg for hardt fast med låra, eller lener meg for mye fram (eventuelt tilbake med stive hofter), så stopper hun.

Det føles som å sitte på en hest som kan en million forskjellige signaler, også kan du selv bare åtte. Skritt, trav, galopp, versade, travers, stopp, sving høyre og sving venstre. Problemet er at Bobbie kjenner på alle nyansene i mellom alle de åtte og den millionen. De kjenner ikke jeg enda. Derfor får jeg stopp i galopp. Derfor får jeg galopp i trav. Derfor får jeg passagesving i trav (som om ikke det hiver meg ut av balanse). Derfor får jeg en ponni som stopper med et hode som bøyer seg bak til sjenkelen min og sier "Jeg er flink, mutter'n. Heng med'a! (PS: Kan jeg få en godbit?)"

Det er ren og skjær luksus å få kjenne på hvor utrolig flink hesten din faktisk er. Også er det utrolig inspirerende for meg å tenke at jeg skal klare å ri på det Bobbie tilbyr - en dag. Når hun er så herlig og tilbyr så masse flott, så kan jeg jo ikke annet enn å lære meg å sitte på det. I balanse.

Jeg har vært litt hippie den siste drøye måneden, og jeg kommer nok fortsatt til å være litt hippie, men for første gang i dag kjente jeg at jeg gleder meg ordentlig til Michellekurset. Da skal jeg i allefall ha en økt med Bobbie fra bakken og i longelina for å få kikka på ting der, også har jeg bestemt meg for at jeg skal ha en økt med sitstrening, hvor Michelle longerer Bobbie og jeg får sitte på og bare kjenne. Det er akkurat hva jeg trenger nå, kjenner jeg.

Så kanskje en dag kjære Bobbie, blir jeg like flink som deg. Kanskje.