Jeg kan gå!

Det er så gøy, så virkelig gøy, når ting plutselig faller på plass. Det ene lille øyeblikket når hjernen bare føler og forstår hva kroppen gjør!

Ridning. Så lett, og samtidig så vanskelig. På tur i dag fikk jeg en sånn opplevelse som man noen ganger har, når en ting bare faller på plass.

Mitt hoftesving. Hestens ryggsving. Ned og frem, opp, tilbake. Hvor mange ganger har jeg ikke sagt det, kjent det, tenkt over det, følt på det. Både på hesteryggen og når jeg går på egne bein. Jeg har forstått bevegelsen. I det jeg løfter beinet senkes hofta mi, og i det jeg setter beinet i bakken og går steget heves hofta mi. Baklengs sykling. Jeg har kjent alt dette, både på ryggen og på bakken. Jeg har også kjent min bevegelse i beinet frem og ned i det jeg skal gi sjenkel.

Skuldersving. Tilbake og opp med utvendig skulder i det innvendig hofte faller ned. Jeg kjenner det, jeg kan det, jeg får det til. Det kjennes naturlig. Jeg gjør det samme når jeg går, for jeg er ingen passgjenger. Jeg forstår greia.

Og: Jeg har skjønt at bevegelsen min på hesteryggen er lik bevegelsen min når jeg går.

"Tenk at hestens bakbein er dine bakbein."

I dag fikk jeg føle det! I dag var første gang siden jeg startet med AR at kroppen min og hodet mitt faktisk klarte å kjenne hele sammenhengen mellom å gå på egne bein på bakken og gå når man sitter på hesteryggen. Jeg har forstått det før, men i dag følte jeg hele helheten. I dag ble følelsen av det å gå på egne bein, og det å "gå" på hesteryggen en sannhet for kroppen min. I dag følte jeg at jeg gikk når jeg rei.

Så ufattelig kult!

Jeg var på ridetur med Svarta og Bobbie i dag. En avslappende skrittetur, med Bobbie som håndhest. Og mens vi rei nedover lukket jeg øynene og bare kjente på Svartas bevegelser og mine bevegelser. Pling, sa det, og vips så var det på plass. Jeg faller fortsatt fort ut, men slapper jeg av klarer jeg nå å få med hele kroppen i gå-bevegelsen.

Det er som når du lærer å sykle. Det er ikke mulig å få til, men du øver og øver, og plutselig får du det til. Og da skjønner kroppen det. Det er blitt en sannhet for deg. Det ble det for meg i dag.

Jeg kan ikke annet enn å gjenta meg selv:

Så ufattelig kult!

(også har jeg to veldig snille hester som bare tusler avsted på tur mens jeg sitter med øynene lukket og bare kjenner)