Noen teoritimer fester seg bedre i hjertet enn andre, og etter Isco og Lones magi virket det som om også Monika ble inspirert. Det resulterte i en utrolig fornuftig, tankevekkende og bra teoritime. Å få se Isco og Lone sammen, og alt de kunne oppnå bare gjennom å være seg selv, det var ganske fantastisk. Lone og jeg er to vidt forskjellige personer, men samtidig fungerte begge to helt ypperlig for Isco sin del. Han hadde ingen problemer med å tilpasse seg og sin personlighet til et nytt menneske. Dette kan vi kjenne igjen oss selv i, for avhengig av hvem vi er med, så er også vi ulike personligheter. Vi tar på oss forskjellige roller avhengig av situasjonen. Jeg er én Ragnhild når jeg er på jobb, en annen Ragnhild når jeg er i stallen, også er jeg én Ragnhild når jeg er hjemme i sofaen. Det er ikke veldig mange av oss som har samme rolle når vi er venninne og når vi er datter. Når vi fikk se hvor fint det fungerte mellom Isco og Lone, så innså jeg at også jeg kan være litt annerledes mot Isco innimellom. Jeg kan helt fint gi han litt mer tid, jeg trenger ikke være den jeg «alltid blir» når jeg er sammen med Isco. Jeg kan være litt forskjellig til alle mine hester innimellom. Lett? Nei. Spennende? Ja! Monika snakket så fint rundt dette, for ofte så blir man mye i sitt eget hode, og man går i det samme sporet med den samme hesten hele tiden. Hva med å prøve å gjøre ting litt annerledes innimellom? Det er ikke mye man trenger å endre, men man har hele tiden et valg. Hva kan jeg gjøre med hesten min? Uavhengig av hvilket nivå du er på er det alltids noe du kan gjøre litt annerledes enn du pleier. Vi tok for oss de fleste mulighetene du har, og lista ble faktisk ikke så lang. Du kan variere mellom: Fortere – langsommere Framben inn eller ut Bakbein inn eller ut Bøyning mer eller mindre Formgivning Takt Schwung Ridebaneveier Overganger Spørsmålet du skal stille deg selv er rett og slett: Kan jeg teste ut andre måter å undervise denne hesten? Videre gikk Monika inn på hvordan vi faktisk lærer inn hesten noe nytt. Dette deles inn i tre ulike faser, hvor alle er like viktige. Innlæringsfasen/utviklingsprosess: Her lærer vi hesten noe helt nytt, eller så gjør vi mer avanserte versjoner av det vi allerede har lært. Etableringsfase: Her jobber vi med overganger inn og ut av ting. Gi hesten en sjanse til å tenke, og utvid grensen før du roser. Hvis rosingen blir for etablert på et gitt tidspunkt vil det bli vanskelig å komme ut av det. Komfortfasen: Ta deg tid til å nyte det du faktisk har lært. Nyt det dere kan. For en periode, så la det du har lært være bra nok akkurat som det er. Når man trener hesten sin kan man være i ulike faser på ulike ting. Man kan for eksempel være i komfortfasen på overgangen skritt/holdt, også kan man være i innlæringsfasen på traversen. Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat disse tre fasene føler jeg kommer til å bli en viktig brikke i den daglige treningen min framover. Og ikke minst den siste, hvor man faktisk får lov å si at «det du gjør nå er bra nok!» uten å hele tiden skulle ønske, kreve og drømme om mer. Tenk så deilig å bare få lov å føle seg flink. Spør deg selv hvilken fase du er i, og gir du hesten tid til å faktisk tenke? Vi ønsker ikke fjernstyrte biler som bare responderer mekanisk på hvert minste lille vink. Vi ønsker at også hesten selv skal ha tid til å lære og forstå. Derfor er det også viktig at vi ikke hopper for fort mellom fasene. De gjelder både fysisk og mental utvikling, så vi må gi dem tid til å få satt seg. Det krever at vi som hestetrenere har en form for metodikk som vi jobber ut ifra, og at vi planlegger treningen vår. Og det var her det virkelige gullkornet dukket opp. En tredjeklassing stresser ikke over at hun ikke er på nivå med en femteklassing! Tenk over den, også tenker du over den en gang til. For meg med unghest var dette en veldig god setning. Tredjeklassingen på skolen er ikke stressa og bekymra over at den ikke kan det femteklassingen kan. Akkurat som at Abbe ikke er bekymra for at han ikke kan det Bobbie kan. Jeg som trener derimot kan fort bli blendet og stresset av alle de flinke elevene (hestene) der ute. Jeg kan til og med bli stresset av at Abbe ikke kan det Bobbie kan enda. Men jeg bør heller være stolt av at han så vidt har begynt å lære seg å lese. For det er tross alt det som står i pensumboka hans - ikke skoleparaden. Vi som lærere/hestetrenere har altså et ansvar for ikke å stresse hesten vår opp i klassene. Som skrevet tidligere: Hesten skal ha tid til å tenke og utvikle seg både fysisk og mentalt. Selvsagt er det en fordel at jeg som lærer vet hva som ligger i pensum lengre fram, og vet hva som står på neste side av læreboka som jeg underviser fra, men jeg blar ikke om siden før jeg ser at eleven min henger med både fysisk og mentalt. Er det ikke herlig? Akkurat denne biten ga meg så utrolig mye givende. Når vi jobber med hester, så jobber vi med berøring, og berøring skaper nerveimpulser. Spørsmålet vårt når vi trener hester er derfor hvor sender vi disse nerveimpulsene? Hvis du tar nervesystemet som utgangspunkt for treningen din, så er det så mye lettere når man innser at hesten ikke reagerer helt som du vil (det kan jo hende at det skjer..). Det er ikke hesten som er dum, teit eller frekk. Det er bare nervesystemet som ikke reagerer på den måten det skal. Da blir det med ett litt lettere å forholde seg til uten å dra inn negative følelser i treningen.
Og med disse mange godbitene kunne vi senke skuldrene, og gå ut og trene og være fornøyd med akkurat det nivået vi er på!
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|