Jinglebells, jinglebells, jinglebells - STOP!

I dag skulle jeg ri Bobbie. Fast bestemt. Gledet meg masse faktisk, til å ha hallen for meg selv, og kose meg med å nerde sits. Det blei bjelleklang istedet.

Av en eller annen grunn er Bobbies store frykt her i verden dombjeller. Hva passer vel da mer enn å ha sin helt egne dombjellekrans å bjelle med slik at lyden tilvennes. Greia var bare at jeg ikke helt hadde tenkt å gjøre det i dag. Men slik blei det gitt. Dombjellekransen lå over puta mi, og i det jeg var klar for å sale på flytta jeg kransen fra puta. Og Bobbie - hun fikk totalt panikk. Bare et lite bjell med kransen, og hun fornemmelig stod stiv som en pinne og skalv.

Sporene og hjelmen blei tatt av, puta glemt og kapsunen kom på etter at Bobbie to ganger hadde glemt at jeg stod foran henne, og tråkket forbi meg i lettere panikk. Bare etter å ha hørt litt bjelleklang.

Så ned i hallen bar det med bjellekrans rundt halsen min. Bobbie var ikke overbevist, men etter litt jinglebells ble det til at jeg fikk hengt den rundt halsen hennes, og vi kunne gå både versader, travers og trav med bjelleklang.

Ikke helt fornøyd bjelleponni, men tålbart.

Før jeg blei helt gal av bjellene tok vi begge en bjellepause og jobbet litt mer for hånden uten bjeller, før vi hadde litt løpeløs-"trening".

Kapsun, tøyler og bjellekrans er fint når man skal "stenge porten", som for tiden er ødelagt. Godt jeg har hest som ikke går på "gjerdet".

Bobbie hadde funnet verdensfreden igjen helt til vi skulle ut igjen. Da jeg kom til å rasle med bjellekransen i utgangsporten sa Damen takk og farvel og galopperte ned til enden av ridehuset, overbevist om at hun hadde selveste julemonsteret i hælene. Flere ganger kom hun travende opp igjen til meg som stod og bjellet med kransen, men bråsnudde i det hun nesten var kommet opp. Vanskelig det der å både komme til bjellekransen som bjellet ved den skumle inngangen, og meg, så Bobbie måtte tenke lenge på det. Hvis jeg stod lengre inn på banen kunne hun tørre å komme til meg som bjellet med kransen, men siden inngangen også er et skummelt moment i Bobbies liv, så blei det litt for mye forlangt.

Jeg fikk på henne grimen, la fra meg kransen, og bandt hun fast for å få møkka. Som regel går hun løs, men litt binde-trening er også fint. Selv om Bobbie alldeles ikke er enig.

Uttrykket til Bobbie lyser "hvorfor i all verden må jeg stå fast her, når du står der?". Dronning Bobbie har sine egne meninger om slike ting, nemlig.

Så det blei den ridninga. Vi tar det igjen en annen dag tenker jeg. Om ikke annet så fikk vi jobbet enda litt mer med versadene for hånd fra utvendig side, og mens piruettene stadig blir mer sentrerte fra innvendig side, sliter jeg stort med dem fra utvendig side. Men pytt. Øvelse gjør mester!

Og bare så det er sagt. Bobbie bar bjellekransen opp til stallen igjen. Sååå tøff, da!

Besteste Bobbietottene :)