Jo mer man lærer...

...desto bedre forstår man hvor lite man vet.

Den siste måneden har vært snål. Veldig snål. Jeg har i de 2,5 årene jeg har hatt Bobbie alltid hatt full motivasjon til å trene. Jeg har heller prioritert en økt i hallen fremfor tur eller noe annet. Jeg har jobbet målrettet og visst hvor jeg skulle. Væpnerprøven. Den har ligget foran meg der som et mål å strekke seg etter. Og vi har strukket oss. Jobbet med sidebevegelser, jobbet med samling, og igjennom hele mai: Jobbet med galopp. For ikke å snakke om at vi har jobbet med det mentale til Frøken Fryd.

Alt arbeidet resulterte i en bestått væpnerprøve. En tommel opp fra Bent på vårt arbeid. Jeg pustet lettet ut og smilte. Vi klarte det!

Siste timen for Bent ble brukt til å få vist hovedproblemene våre under treningen. Katteryggen i det stillestående arbeidet. Travet som begrenses av at jeg spenner meg. Galoppen som har vært noe eksplosjonsartet. Alt fikk vi hjelp til. Alt fikk vi gode tips til. Alt lå til rette for at vi kunne dra hjem og trene videre på vår vei.

Men nei.

Det gikk så bra på Bentkurset. Slik har vi alldeles ikke sett ut siden da.

Det er 25 dager siden Bentkurset. Vi har vært på åtte turer, longert/jobbet i halsring/løs åtte ganger, hatt noen dager fri, løshoppa og jobbet litt for hånd. Kun én gang har jeg ridd henne på bana, og det var barbak i kapsun, og endte bare med å bli en koseøkt med litt skritt på helt lange tøyler, hvor jeg kjente på balanse og bevegelse.

Det er jo ikke det at jeg ikke vet hvor vi skal. Det er ikke det at jeg ikke vil trene. Det kjennes ut som om det etter årets Bentkurs, og kurset jeg var på som teorideltaker med Monika Müller i midten av juni, har gått opp for meg i større grad hvor fantastiske disse hestene er. Hva de gir av seg selv. Hvor fantastisk mye de kan. Og hvor lite jeg kan.

Monika snakket på kurset om "natur og balanse". Igjen føler jeg at når det kommer til ridningen skal jeg lære meg å ri på nytt. Jeg har blitt enda mer bevisst på kroppen min, og innser at det å sitte i balanse er bare ufattelig vanskelig. Så de gangene jeg først har vært på banen har jeg jobbet masse i holdt. Fra bakken. Her er det i allefall lett(ere) å se balansen i Bobbie. Og jeg klarer i allefall å stå i nogen lunde balanse på mine to ben.

På turene vi har vært på har jeg i den grad jeg har "jobbet", også tenkt på balanse. Bobbie har i all hovedsak fått gå på lange tøyler, og jeg har kun ridd på hack. Det å flytte vekten i kroppen fremover, bakover, og ikke misnt til siden på stiene vi tusler på for å se om vi kan følge hverandre. Kan jeg klare å bremse takten når Bobbie ruser i en nedoverbakke? Klarer vi å svinge over på andre siden av veien før den bæsjen der borte? Og vi klarer det. De fleste gangene klarer vi det.

Vi har også galoppert på tur, bare for å inkludere galoppen mer i "arbeidet" vårt. Bobbie synes det er utrolig slitsomt, men det kommer seg stadig mer og mer. Innimellom tror jeg hun synes det er litt gøy også.

Jeg vet hvordan det vil kjennes ut når det blir riktig under en dressurøkt. Både i skritt og trav og galopp. Jeg vet hvordan det skal kjennes ut når vi bare flyter sammen. "Det jeg har når jeg ikke gjør noe." Den "magien". Men gud - så vanskelig! Det kjennes nesten lettere ut på tur. Der er man liksom ikke så "akademiske".

---

Det er deilig å bare suse rundt på tur også.

Når dette er sagt, så kan jeg få tårer i øynene av Bobbie. Bobbie den enestående. Hun er nok noe preget av min litt daffe energi for tiden, men når jeg tar meg sammen og piffer henne opp litt, så kommer hun også med. Slik som hun gjorde i dag da jeg hadde henne med ned på utebana for litt groundwork/arbeid for hånd.

Jeg fikk kjenne en halvparade som gikk ordentlig igjennom i versaden i skritt. Følelsen av ingenting. Følelsen av mykt. Og er det noe jeg bare elsker, så er det logikken og sammenhengen med denne treningsformen. Oppbyggingen. Hva med det er det jeg liker? Jo, det er så utrolig naturlig for hestene. Så forståelig. Og Bobbie forstår, så innmari. Jeg bare klarer ikke henge helt med enda.

Jeg samlet henne opp i skritt for en piruett, men samler litt for mye, og Bobbie gjør en "levade". Jeg ba henne jo om å samle seg, gjorde jeg ikke? Bobbie samler.
Jeg samlet senere opp i skritt, klarte en overgang opp i litt samlet trav, ba om mer samling i trav, og Bobbie senker bakparten og gjør "levade".  Jeg ba henne jo om å samle seg, gjorde jeg ikke? Bobbie samler.
Jeg samlet henne opp i skritt og tilførte litt energi samtidig med en liten halvparade for å få overgang opp i samlet trav, og Bobbie fatter galopp fra skritt. Jeg ba om mer energi, gjorde jeg ikke? Bobbie galopperer.

Galoppfatning har Bobbie aldri gjort før i groundwork. Jeg har ikke turt å be om det i frykt for at hun ikke skulle klare å holde seg så samlet i galoppen. Jeg går tross alt baklengs foran henne. Nå tilbyr hun det selv. Fire galoppsteg fikk jeg på høyre hånd. Fire samla galoppsteg. I groundworkarbeidet. Bare fordi Bobbie forstår - så mye mer enn meg.

Bobbie forstår også at når hun er løs, så kan begrepet "stå" strekkes litt. Hun stod hun. Bare ikke helt der jeg hadde tenkt.

Jeg er ikke motløs, jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal forstå alt, og ikke minst gjøre alt. Hvordan jeg skal lære meg alt dette. Hvordan skal jeg få det til?

Jeg er heldig som har den beste læremesteren jeg kan ha i Bobbie, også gleder jeg meg masse til Michellekurs i Drammen om tre uker. Jeg har tenkt at "jeg må opp og ri litt "ordentlig" før da", men har kommet til at jeg "må" ikke noe. Ikke noe som helst. Om jeg stiller på Michellekurs i kapsun og barbak fordi det er hva vi har gjort i det siste, så gjør jeg det. Michelle kan hjelpe meg uansett. Og inntil da, så tar jeg dagene med Bobbie som de kommer. Vi KOSER oss virkelig på tur, både aleine og sammen med andre, og vi koser oss løs på bana, og ikke minst: Bobbie koser seg med å rulle omtrent hver eneste dag.

RulleGuri!

Det er en rar følelse, men samtidig så er det egentlig bare godt.

Vi skal ikke alltid lære. Noen ganger må vi bare være :)