Jobbetur i Åmdalen

23.01.07 Det var jo tenkt at vi skulle ha trening i dag, men det kom masse mer snø i natt, pluss at Henriette var syk, så treninga blei avlyst. At jeg da fikk melding fra Liv Jorunn som lurte på om jeg hadde lyst til å være med å ri tur til Åmdalen kunne ikke passet bedre.

Denne snøen
Skulle egentlig slutta fire på skolen i dag, hedigvis slapp vi tidligere. Hadde vi ikke gjort det ville jeg nok ikke rukket å møte Liv Jorunn kvart over fem som avtalt. En av grunnene for det var bildet dere ser på siden her. Slik så bilen min ut etter å ha stått siden jeg kom hjem fra stallen i går (rundt åttetiden). Det er ikke mange timene, men det har sannelig rukket å snødd endel på den tiden. Jeg gravde frem bilen min og fikk meg etterhvert opp til stallen. Det er skikkelig glatt ute, og masse snø, så kjørte som en snile. Heldigvis var veien opp til stallen brøyta, så jeg kom meg opp bakken uten større problemer. Litt rally-Heltne (plassen stallen er) blei det, men jeg kom meg opp. Å få høre at smeden ikke hadde kommet seg opp tidligere på dagen gjorde ikke noe, det fikk meg bare til å bli litt ekstra glad i bilen min.

Jeg møkka over boksen til Janko og hadde på ny flis. Lassi stod inne, så Janko stod aleine ute og hadde lyst på inn. Jeg tusla ned til paddocen og henta han. Akkurat hva han hadde gjort veit jeg ikke, men han hadde bada mulen i snø på noen måte. Søtnosen. Tok han med inn og børsta raskt over han. Han var tørr og røyta som bare rakkern. Fikk av de verste hårene, men orka ikke kjempe så mye i dag. Skulle børste over ansiktet hans, og da tok han helt av! Var nødt til å klø han i kjevegropa, og guri som han klødde. Han la hodet på meg og bare ”ååååh, kløøøø!” Så jeg klødde og klødde til han sa i fra at det var godt nok. Koselig! Var spent på hvordan han ville reagere på salen i dag, men i dag var det null reaksjon. Han kikka litt, men flytta ikke på seg. Positiv fremgang? Hadde på han hodelaget og en haug med reflekser. Om jeg ikke tenkte helt feil, så blei det endel ridning på bilvei, og da er det alltid greit å ha reflekser.

Flytta ut av jakka mi og flytta inn i dressen. Skal jeg på tur så er dressen et absolutt must. Kravla meg opp på Janko og venta på at Lena skulle komme. Hun skulle ri rundt vannet, så vi tok følge et lite stykke. Mens jeg venta på Lena tok Ingvild et lite bilde av Janko og meg klare for tur. Som alltid, veldig engasjert Janko.

Tur med fart
Lena kom og vi skritta mot ridebanen. Da Lena og Welly svingte ned dit synes Janko livet var megaurettferdig og skjønte ikke helt hvorfor han ikke kunne være med Welly. Sa i fra at vi skulle rett frem og ikke etter Welly, og etter ikke lange stunden var det greit. Møtte på Liv Jorunn litt oppi veien, og vi skritta langs bilveien. En ny genial ting med Volda: Veiene blir brøyta, men ikke så mye, så det ligger nok snø til at vi kan løpe på bilveien. Vi veksla litt på å trave og galoppere. Hadde en strekke hvor hestene virkelig fikk fly av gårde. Når jeg tenker på det nå, så tror jeg faktisk ikke jeg har galoppert så raskt med Janko på rett strekke før, men det var jo ikke noe problem. Vi fløy avgårde, men roa ned etterhvert da vi så noen biler og folk foran oss. Skritta videre og begynte på bakkene nedover mot dalen. De foregikk såklart i skritt. Det var ikke mange biler som var ute å kjørte, men de som kom forbi oss var hensynsfulle og kjørte pent forbi. Janko reagerte ikke det grann på bilene, flinke plutten. Vi kom oss litt nedover, så en bil som hadde kjørt seg fast i en sving, men vi tok av veien før det og rei inn en slags skogvei, eller grusvei. Er litt usikker, det lå litt mye snø på. Skritta bortover et godt stykke før vi hadde en rolig galopp og litt trav. Forsøkte å ha rolig trav. Janko var noe uenig, men vi klarte å komme fram til et tempo som funka for oss begge etterhvert. Roa ned til skritt da vi nærmet oss veien igjen. Hadde da kommet et stykke lengre ned, og var nå rett ved der hvor Janita bor.
Liv Jorunn tok en telefon til Janita som var smålig fornærma for at vi kom på besøk midt i Cæsar-tid. Snåle menneskene som ser på det altså! Hun kom allikevel ut og hilste på oss. Janko synes først bilen til Janita var superskummel, uten at det skulle være noe grunn for det, men han gikk forbi mens han kikka skeptisk på den. Gikk ned til Janita som venta på oss, og Janko fikk en potet som han var meget fornøyd med. Vi blei stående der å snakke litt, og Janita lurte på om jeg hadde med kamera. Det hadde jeg jo selvfølgelig, så vi stilte opp for bilde før vi gikk videre (og jeg tenker Janita gikk inn til Cæsar igjen?). I det vi kom ut på hovedveien igjen var det nesa hjemover, og hele veien hjem går i enten slak oppoverbakke eller bortoverbakke. Pokemann hadde vært med på dette før, og før vi visste ordet av det så var vi i full galopp oppover bakken. Både Janko og Pokemann koste seg noe utrolig der de kappa opp bakkene. Vi galopperte virkelig et godt stykke, men det er jo tungt for hestene, så vi tok dem ned i trav en strekke og lot de puste på litt. Det tok ikke lange tiden før begge to var like gira igjen, og vi fortsatte i en heidundranes galopp oppover. Vi møtte ikke på mange bilene på vei opp gjennom bakkene, og de vi møtte på ensa vi såvidt. En utrolig herlig følelse å bare løpe så fort som rakkern oppover. Janko og Pokemann holdt ganske gjevnt tempo også, så det var ikke snakk om at en løp mye fortere en den andre eller noe. Vi brøyt igjen ned til trav og trava et strekke. Det kom så en lang, rett strekke hvor både vi og hestene ville løpe, og det fikk de. Vi fikk også en bil bak oss, og jeg kan se for meg det synet han hadde. To hester i full galopp bortover veien. Herlig!

Vi roa etterhvert ned til trav og skritt og ga hestene lange tøyler. Nærmet oss hjemme nå, og nedoverbakkene. Begge hestene pusta og peste som bare det, men det var tydelig at det ikke mangla på energi og innsatsvilje iallefall. Jeg aner ikke, men kan tenke meg at vi løp tilsammen rundt ti minutter eller noe? Det var iallefall en utrolig herlig strekke. Vi skritta nedover mot Liv Jorunn, og der tok hun av. Janko og jeg fortsatte videre nedover veiene. Han var litt fornærma for å måtte forlate en hest for andre gang i dag, men kom fort over det. På vei hjem hadde vi mulighet enten til å ri rett ned, eller opp og en pitteliten omvei som nesten ikke er omvei en gang. Jeg ville opp, Janko ville rett ned. Veien blei skilt av en snøfonn, og jeg la til sjenkel og holdt litt på høyre tøyle, så han skulle gå opp til høyre. Var sikker på at han kom til å gå dit også, enn noe motvillig. Så feil tok jeg. Akkurat i siste sekund tok han et elegant steg til venstre, og vips så var vi på vei nedover. Jeg svingte han inn på volte tilbake med en gang og viste han pent at vi skulle opp den andre veien, og den gikk hjem den og. Etter å ha kommet oss litt oppover veien var det godtatt, og vi tusla videre. Kom etterhvert ned på en vei med bilvei og fortau. Vi gikk på fortauet og var skilt fra veien med en brøytekant på omtrent magehøyde på Janko. Det er et eller annet med Janko og det der gresset (snøen?) som er grønnere (hvitere?) på den andre siden av gjerdet (veien?) altså. Trodde hester var late og bedagelige dyr jeg, men neida? Han vasa ut i brøytekanten, trampa seg gjennom den og ut på veien. Så selvsagt at det ikke kom noen biler, så jeg lot han gå, men styrte han gjennom grøftekanten igjen og tilbake på fortauet. Noen ganger skulle jeg likt og visst hva som foregikk oppi hodet til plutten.

Sliten
Vel hjemme var det ekstremkløing på krybba og det tok ikke lange tiden før han knakk sammen i beina og rulla i god og ny flis. Ser nesten ut som om han prøver å gå i ett med boksen.

Han var svett og sliten, men hadde fått skritta såpass godt ned, så jeg hadde ikke vondt av å sette han i boksen. Vurderte om jeg skulle ha på han ulldekkenet, men droppa det. Det er såpass varmt i stallen om natta uansett, så han tørker nok allikevel.

Da han hadde rulla reiste han seg opp og strødde flis langt utover boksen sin. Typisk at jeg hadde boksdøra åpen. Og enda mer typisk at pussekassa mi stod rett utenfor boksdøra. Fikk bare ”litt” flis oppi den, men ikke verre enn at jeg fikk ut noe, og lot noe ligge.

Janko serverte den obligatoriske ristinga og ser riktig så søt ut der han står og shaker på hodet sitt. At han var sliten var forsåvidt med rette. Vi hadde ridd ut klokka fem og klokka var syv i det vi var tilbake. Riktignok bestod sikkert halvannen time av de to timene i skritt, men allikevel. Han var sliten, og han stod og hang med hodet da jeg børsta over han.

Godsaker
Det er alltid like morsomt å fôre med olje når det blir kaldt. Det er jo en ting jeg ikke har tenkt på, men olje fryser jo. Den har heldigvis ikke frosset helt enda, men den er på god vei. I dag var den i en fin sirupkonsistens. Får håpe den ikke blir noe verre enn det.
Janko fikk oppskjært eple i maten i dag også. Greit at han får noe solid å tygge på i tillegg til betfiberet og alt det andre dikkedariet han får i maten sin.

Så når alt er oppi maten ser den jo riktig så delikat ut om jeg får si det selv. Epler, multivitaminer, olje, ølgjær og salt i midten. Hvem kan vel motså noe slikt?

Jeg hadde jo tatt med meg banan i stallen som jeg skulle spise før jeg skulle ri. Det glemte jeg såklart, så jeg spiste den da jeg kom hjem, og delte den med Janko. Han er ikke lite kresen heller lille plutt, for han kunne gjerne spise selve bananen, men skallet (som Lassi gladelig gomla i seg) ville han ikke ha nei.

Kosta over stallgangen og fôra kraftfôr. Man skulle nesten tro at stallen detter fra hverandre når kraftfôr er gitt, for det kommer så mange rare lyder da. Fix holder på å gå igjennom døra hver gang, samme med Buddy. Lassi og Janko slafser som bare rakkern og Charlott står og klapper med tennene for å passe på at ikke Fix stjeler maten hennes (noe hun ikke har mulighet til uansett, men Charlot må passe på!). I dag var en mye, mye koseligere dag enn i går! Så utrolig herlig å galoppere avgårde i snøen og bare la hesten fly. Tror også Janko synes det var artig å få løpe litt som han selv ville, særlig når han fikk kappe med Pokemann. Han blei sliten, men tenker han får sove godt i natt. Så selv om Henriette-treninga blei avlyst i dag fikk vi absolutt trimma oss allikevel. En veldig koselig tur, og super hest.