Joda, det har vært utvikling!

Jeg har de siste fire-fem månedene følt at vi har hatt ganske god utvikling i trav, men det er jo vanskelig å si når man sjeldent ser seg selv. Da er det fint å ha snille stallvenninner som stiller opp og knipser bilder! 

Det er ganske lengesiden jeg har hatt med meg bildeknipser når jeg har ridd, men lørdag fikk jeg med meg Hanne-Malén, utstyrt med to kameraer, ned i hallen (tusen takk!). Tanken var egentlig å ri ute, men med blåst og snø evakuerte vi inn i hallen istedet. 

For å ta litt bakgrunn først og fremst, så synes jeg at Bobbie har hatt en ganske stor utvikling i trav de siste månedene. Hun virker til å tørre å strekke seg mer fram i traven, uten å falle på framparten av den grunn. Hun kan også samle seg noe mer. Jo mer samling, jo mer økning, og jo mer økning, jo mer samling. Bobbie har "alltid" hatt et ganske kort, bundet trav. Mye fordi jeg ikke har klart å sitte på noe større. Men sakte men sikkert har hun turt å slippe seg mer og mer løs, og jeg har klart å sitte bedre og bedre. Det blir med andre ord stadig bedre, og jeg var spent på å se om bildene gjenspeilte følelsen jeg hadde. Det kan jeg med trygghet si at de gjorde! 

Travtrollet mitt <3 Salen jeg rir i er en jeg Startrek Espaniola jeg låner av ei på stallen inntil jeg får en selv.

Galopp er noe vi fortsatt jobber med, sakte men sikkert. For å si det slik, så har jeg meeeer enn nok med å finne ut av meg selv, sits og balanse i trav, men jeg føler at vi må innom galoppen litt også innimellom. Og det hjalp en del å få sal på. Vi har prøvd mye å fatte samlet galopp, og kun tenke på fatningen, men Bobbie er en litt bakovertenkende hest, så det resulterer som regel i bråstopp og ingen tanke framover i det hele tatt. Så nå prøver vi oss på å galoppere litt langs "sporet", eller en megastor storvolte er kanskje mer rett å si. Poenget er bare å få hun til å tenke at hun faktisk skal framover. For uten den tankegangen kommer vi oss ikke langt. Bokstavelig talt. Og jeg kan gledelig meddele at BumpeBobbie har jeg ikke sett på flere måneder!

Jeg er rett og slett skikkelig glad for disse bildene, for de gjenspeiler den følelsen jeg sitter med når jeg rir: At ting er blitt bedre. Og jeg synes det sier litt når jeg sitter igjen med ca. 180 bilder fra en økt på rundt 30 minutter, hvor jeg på samtlige tenker at "dette kunne jeg godt lagt ut". Nå skal jeg ikke legge ut alle 180, men det blir et fyldig galleri under her. Bare fordi jeg synes det er så artig å se, og ja, jeg er stolt. Superstolt over framgangen til Bobbie, hvor mye hun gir under hver økt vi har sammen, og hvor tålmodig hun er med meg. Jeg er oppriktig glad for alt jeg har lært av Bobbie og den reisen vi er på. Det er så gøy! Og jeg gleder meg til vi skal få enda flere detaljer på plass! For som jeg alltid sier, jeg er min egen største kritiker og ser nok av ting som skal få tid til å bli enda bedre. Men vi vet det jo så godt: Det er veien som er målet. 

Når man i tillegg legger ut et bilde på facebook (det øverste travbildet) og Michelle, min trener, deler bildet mitt og kommenterer så nydelig at «These two just make me happy and love what I do. I am so proud and lucky, that I can follow them on their way». Da er det ikke annet å gjøre enn å bli glad sånn langt inn i hjertet.
Akkurat som man blir etter en rideøkt på superponnien :)