Kiropraktorens syn på hestetrening

Jeg var så heldig å få delta på et helgekurs med fire forskjellige foredragsholdere, og én av dem var Julia Rohrbach - en herlig ærlig kiropraktor som talte hestens sak.

Julia Rohrbach er i utgangspunktet veterinær og dressurrytter, men jobber nå som lærer på IAVC, og har gjort det de siste syv årene. Det var over middels interessant å høre på Julia, for hun var ikke redd for å kalle en spade for en spade.

- Hvis alle hadde ridd som dette hadde jeg ikke hatt noen jobb, sa Julia og viste fram et bilde på powerpointen sin.  

Et dårlig bilde av bildet Julia viste som eksempel på god ridning, men det gir et inntrykk.

Dette bildet har jeg selv tatt under VM-finalen i dressur i Frankrike 2014.

​- Jeg har kunder som vet at måten de rir og trener hesten på er gal fra et biomekanisk utgangspunkt, men de er nødt til å gjøre det fordi det er slik spektakulære bevegelser som dommerne premierer og som vinner konkurranser. Du ser hester med bein her ute, sa Julia og strakk armene sine langt fram og opp, før hun fortsatte: 

- Dette er feil, selv om dommere gir poeng for det, og folk vinner med det.  

Det var befriende å høre en så tydelig og klar stemme som taler hestens sak. Og hun var på ingen måte i mot ridning, men hun var veldig klar på at det måtte foregå på hestens premisser. For å få til det er vi nødt til å ha kunnskap - kunnskap om hvordan hesten fungerer. Derfor hadde Julia delt opp foredraget sitt i to deler: «Hva er normalt?» og «Hva kan gå galt?».

---

Julia forklarte og viste.

Ofte ser vi hester som bærer seg på samme måte under rytter, som når de flykter fra fare.

​Det normale er at en hest er skapt for å bevege seg i skritt med hodet ned og lete etter mat i rundt 17 timer i døgnet, de sover tre-fire timer, og resten av tiden bruker de på å slumre, leke eller eksplosivt løpe vekk hvis de føler seg truet. Den posisjonen de har når de flykter fra fare i naturen er ikke en hensiktsmessig posisjon å bevege seg i, men det er dessverre en vanlig posisjon å se på ridehester. Ingen hester går som ridehester helt naturlig, så vi er nødt til å lære hesten hvordan den skal bruke kroppen sin på en fornuftig måte når den blir ridd. For noen hester er dette lettere enn for andre. 

Viktigst for ridehesten er engasjerte bakbein, men vi kan ikke glemme resten av kroppen. Alt av hestens energi er laget fra bakbeina, i motsetning til hunder og katter som drar seg fram med frambeina. Det hesten skal gjøre er å komprimere bekkenet, putte bakbeina under seg og skyve seg framover

---

Forskjellen på en brystkasse som bærer, og en som ikke gjør det.

Videre framover i kroppen har vi ryggraden. Den skal bevege seg, og det kan den bare når den er stabilisert mellom hestens overlinje og bryst- og magemuskler. Hesten kan fint bære uten å bruke muskler, men da henger den på ligamenter og ledd og det er over tid skadelig. Når hesten bærer seg selv mellom overlinjen og magemusklene vil den løfte brystet opp mellom frambeina. Et resultat av dette er at hodet naturlig henger i loddplan. Og hun la ekstra trykk på ordet henger! Hodets plassering er et resultat av om hesten bærer brystkassa si, som igjen er et resultat av om bakbeina bærer. Åh, jeg synes det er så godt og gøy å høre!

---

​Julia introduserte et nytt begrep for meg, og det var virkelig smart. Vi snakker mye om avslapping/relaxation, og for meg har det vært et viktig ord i trening av hest. Julia påpekte at hvis man jobber bare med avslappede muskler så vil det ikke være mulig å ri, for hesten vil kollapse. Og det er jo forsåvidt sant. Jeg slapper av i musklene når jeg ligger på sofaen, ikke når jeg trener. Det Julia kalte det var «positive tension», eller oversatt til norsk, «positiv spenning». Dette handler om at hver muskel i kroppen jobber positivt for den bevegelsen man ønsker. Energien jeg putter inn i bevegelsen og kreftene som trekker meg ned bevares i systemet og bidrar til neste del av bevegelsen. Hvis man tenker på en spranghest, eller på en dressurhest som skal gå passage, så er det viktig at alle muskler fungerer, samarbeider og "eksploderer" samtidig for samme øvelse. Hvis hesten har litt vondt et sted vil den helst ikke hoppe hinder eller gå passage, men så har den en rytter på ryggen med en pisk som sier at den skal hoppe eller gå passage. Da  vil den forsøke å finne en alternativ måte å hoppe eller gå passagen på, fordi den er redd for smerten. 

Julia demonstrerte dette selv ved å hoppe på stedet. Når hun hoppet korrekt, så hoppet hun gjennom hele kroppen og alle musklene jobbet samtidig om samme oppgave. Så latet hun som at hun hadde vondt et sted, og da hoppet hun bare ut fra beina, ikke fra hele kroppen. Hopper hun for lenge slik, så blir det fort skader. Derfor er positiv spenning meget viktig under vår trening av hest.

Vi gikk videre inn på det som kan gå galt når vi trener hest. Her skilte Julia mellom to grunner til at ting gikk galt. Enten er det et akutt traume, eller så er det hva Julia kalte «wear and tear», noe vi kan oversette til norsk med «slitasje». Jeg ble faktisk litt overrasket når Julia anslo at hele 90 prosent (!) av de hun behandlet kom på grunn av slitasje, mens bare 10 prosent var på grunn av akutt traume. Flere ganger ble hun presentert med hester med et akutt traume, men etter å ha gått gjennom det så viser det seg at det bunner i slitasje allikevel.

Julia hadde en fin beskrivelse på hvordan en skade utvikler seg. Hester er laget for å gå, og er utrolig flinke til å kompensere for smerte. De vil gjøre alt for å fortsette og gå. Har vi en hest som fungerer normalt kan vi få en «functional disorder». Denne kan være symptomatisk eller asymptomatisk, men ofte vil man ikke merke noe til den fordi hestene er så flinke til å kompensere. Etter litt tid vil dette utvikle seg til en struktuforandring, noe som fortsatt kan være asymptomatisk. Hvis vi ikke vi gjør noe med det vil det bli symptomatiske strukturforandringer av det, og det er først her de fleste hester kommer inn for en halthetsundersøkelse. Det sier seg selv at man da har gått en vei allerede for å komme så langt.

I hestens kropp er det visse punkter som er mer utsatt for slitasje og skader enn andre. Julia tok for seg de viktigste, og jeg tar det på engelsk for å unngå at jeg oversetter feil: 
• The poll: Julia kom her inn på det vi kaller «rollkür», eller som har blitt modifisert til det litt penere «low, deep and round». Hun forklarte at tanken bak dette er at hvis vi strekker nakken så langt ned, så strekker vi ligamentet på toppen av hestens ryggrad og dermed drar brystkassa opp. Tanken bak dette er god, og det er faktisk dette som skjer. Problemet er at dette ligamentet som blir strekt fortsetter videre bakover med strekk. Det vil si at bekkenet også blir strekt, og det er umulig for hesten å sette bakbeina under seg. Hester som blir ridd med rollkür er dermed veldig ofte såre i lumbar og sacroiliac-området. Så bortsett fra innvirkningen på ryggraden, så er dette, direkte oversatt fra Julia: «virkelig ingen god idé. Det er veldig dårlig for hesten.»
Vi har også hester som er «forcefully ridden up» - med en ekstrem overstrekk i hestens nakke. En slik hest er, sitat Julia «totally screwed up». Den vil klare å bevege seg slik en stund fordi den er sterk, men det er ingen sunn måte å ri hesten på, og den vil med tid gå i stykker. 
• The lower cervicals, C6 og C7: Hvis en hest blir holdt igjen foran vil C6 og C7 klemmes ned. Nervene rundt her går inn i en nervebane som ligger under skulderbladene og går ned i frambeina. Derfor vil stor belastning på C6 og C7 kunne gi seg utslag som frembeinshalthet. Dette er en region som ofte er belastet, særlig i dressur og hos islandshester. 

---

Slik overbelastning kan føre til problemer over tid.

• Suspensory ligament: Gaffelbåndsskade: Hovedgrunnen til at unge konkurransehester tas ut av sporten, og dette er «det store problemet» innen veterinærmedisin nå til dags. For 25 år siden var ikke dette noe problem. Hvis du ser en olympisk konkurranse for 30 år siden ser du hvor "stive" og "lite fleksible" hestene der var. De senere år har hestene blitt avlet for mer og mer fleksibilitet, men ikke for nok stabilitet. Disse to tingene er nødt å henge sammen. Dette ligamentet forhindrer at kodeleddet slippes ned, og det styrkes fram til 4-5 årsalderen når hesten har nådd sin voksne vekt. Ryker det, så heles det også veldig sakte. Derfor er dette en stor utfordring for konkurransehester som må prestere utover sin naturlige bevegelse. Det er dette ligamentet som må kompensere for andre bevegelser i kroppen som ikke jobber korrekt, og dette gjelder ikke bare for dressurhester, men vi ser også mye av det samme hos ekstreme islandshester. 
Julia var så lite begeistret for det som kan kalles "flashy frambein" at hun sa "Den eneste måten å løfte frambeinet så høyt på er å dra det opp med nakkemusklene. Hele biomekanikken er totally screwed, men det ser spektakulært ut". 
• Lumbosacral junction og sacroiliac joint (SI): En asymmetrisk bevegelse her forplanter seg videre og gir dårlig bevegelse i ryggraden.
• Patella: En komplisert mekanisme som bidrar til at hesten kan "låse" leddet og ha full vekt på beinet nesten uten å bruke muskler. Beinet låses når det har full vekt på beinet, og det sier seg selv at med patellaproblemer og en dårlig "låsemekanisme" så vil det skape problemer videre opp i kroppen. 

"Enkelt" oppsummert: Klarer du å få hesten til å ha fleksiblitet i bekkenet, løfte brystkassa si og bære seg seg, så vil den holde seg sunn. For det er jo så enkelt i praksis :p 

---

Hvis du føler stress hver dag du driver med hesten, så bør du kanskje heller finne en annen hobby.

Det siste viktige poenget til Julia var at mange rir hestene sine for lenge. Hvem har ikke hørt folk si «jeg må bare jobbe den i en halvtimes tid, så mykner den!». Julia var tydelig på at det de aller fleste da opplever er at hesten er sliten og musklene slutter å jobbe i mot deg. Det er verken positivt fysisk eller mentalt for hesten. Tenk på det neste gang du føler du må "krangle" i de første 20-30 minuttene av rideøkta før det "løsner". Antagelig er det bare hesten som mentalt og fysisk kaster inn håndkleet, og det er ingen god læringssituasjon.  Det er egentlig ingen læringssituasjon i det hele tatt.  

Og tenk på hva ridningen egentlig er for deg og hva den gjør med deg. Julia har bedt kunder om å begynne å spille golf istedenfor å drive med hest. Hvis du er stresset hver dag og hesten er stresset hver dag, så er det nok ikke hester eller dyr du bør drive med. 

Ønsker du å drive med hest - sett deg inn i alt rundt hesten: Korrekt ridning, korrekt skoing, gode omgivelser å ha hestene i, god fôring, godt utstyr og en godt team rundt hesten med veterinær og kiropraktikk. 

---

Selv synes jeg det var veldig godt å høre en fagperson som i så stor grad talte hestens sak, og det er godt å se at det finnes et så sterkt fagmiljø som utdanner flinke kiropraktorer rundt om i både Norge og resten av Europa/verden. Det er godt at det finnes folk som tør å kalle en spade for en spade og tale i mot utviklingen som vi har sett i sporten (og som heldigvis virker til å snu igjen). Selv synes jeg det var kjempeinspirerende og motiverende å høre på Julia, og jeg tar med meg mye videre i min egen trening også. Det er så gøy å lære mer, og dette kurset var absolutt en vitamininnsprøytning! 

Selv har jeg bare en anbefaling å komme med: Får du en gang mulighet til å bli med på et teorikurs, så gjør det! Du lærer så mye!