Kosegutt og snørekjøring

10.02.07 I dag blei det mye frem og tilbake før vi fant ut at vi skulle ut og stå på ski bak hest. Det endte jo som det må ende med knall og fall, utrolig masse latter, slitne hester og skiståere. Det blei også tid til en liten kosetur på Janko sammen med Ingvild og Lassi.

Tidenes kosestund
Jeg dro opp i stallen i totiden, henta Linn og miniski oppe hos Ingvild på veien. Vi fikk med to par ski, noe som viste seg å være veldig greit, da Lena sine ski manglet reimer. I stallen møtte vi på Øyvind og Lena som allerede var kommet opp. Jeg møkka fort over boksen til Janko, og hadde ganske lite å gjøre siden vi skulle prøve at jeg stod på ski bak Welly. Jeg måtte da vente på at Linn og Lena skulle bli ferdige med å møkke og å sale på, så jeg tusla meg ned i paddocen til Janko, kledde av han dekkenet og grima og lot han få stå litt naken. Så lenge det ikke regner så kan han egentlig bare stå uten dekken men. Det er jo dette sunnmørsværet, plutselig så begynner det å regne.

​Jeg klappa litt på Janko og fant fort ut at han var i ”det” humøret i dag. Koseleppa spratt frem og han lente seg på meg ”å, mamma, kløøø meeeg!”. Jeg stod lenge og koste og klødde på Janko. Han fortalte meg hvor jeg skulle klø, og det begynte litt på halsen, før vi fortsatte ved manken. Der skulle jeg holde på en stund før jeg kunne gå litt lengre bakover og klø mer på ryggen og mot krysset. Dersom jeg mot formodning skulle slutte å klø og flytte meg litt flytta Janko seg veldig tydelig etter og stelte seg helt inntil meg ”klø litt mer’a!”.

Vi flytta etterhvert fokus til rompa, halerota og krysset, og jeg kløde og klødde og klødde. Prøvde en gang å flytte meg litt, og det endte med at jeg fikk en rompe pent plassert fremfor meg og helt oppi meg ”klø litt mer’a, det er jo bare sååå godt!”. Jeg hadde jo ikke hjerte til å slutte, så jeg tror jeg blei stående i et kvarter, kanskje nærmere tjue minutter og bare kose og klø på plutten.

Det var utrolig herlig å føle at han virkelig koste seg og hadde det bra. Snakk om å bygge tillitsbånd. Vi kosa oss maks begge to!
Ulempen med hestekløing er at hesten sjeldent er veldig rein i pelsen. Det resulterer i noget møkkete fingre.

Klare for snørekjøring
Welly er ikke innkjørt og er generelt sett en hest som er litt stressa. Så hvordan han ville fungere som snørekjøringshest var vi veldig skeptiske på. Vi skulle prøve litt på et av jordene utenfor stallen først. Dersom det viste seg å funke ville Lena og Linn ri Welly og Fix bort til Markaveien og Øyvind og jeg skulle kjøre bort. Vi fikk oss ut på jordet, fikk festa trådene i snørekjøringsselen på Welly og han tok det hele med veldig ro. Jeg stod bak, og å stå på miniski i dypsnø bak en hest som går i skritt er t-u-n-g-t! Vi prøvde litt trav også, og Welly gikk helt flott. Vi tenkte at dette ville gå greit, så Linn og Lena rei bortover mens Øyvind og jeg pakka oss inn i bilen og kjørte bort. Vel fremme snørte Øyvind og jeg på oss skia og vi festa tau på hetsene og vips så var vi klare for the ride of our lives. Vi begynte i skritt, men det er virkelig et mareritt å stå i skritt, så vi gikk fort over i trav. Lena, Welly og jeg fremst og Linn, Fix og Øyvind bakerst. Det er jo traktorspor innover Markaveien, så vi tenkte å være smarte at hestene gikk i traktorsporet og at Øyvind og jeg stod i midten. Øyvind fant etter en to-tre fall ut at det ikke var særlig gunstig å stå i midten, for han var veldig flink til å få skituppen ned i snøen og da sa det pladask gitt. Jeg følte meg jo særdeles flink som klarte å stå når Øyvind dreiv og falt så mye.

Men jeg skulle jo ikke være så høy i hatten selv. Bråkjekk som jeg er der vi galopperte avgårde i kort galopp så sa jeg jo at vi godt kunne løpe litt fortere. Og er den en hest som kan løpe så er det Welly. Lena ga på og jeg fløy etter. Helt til jeg ikke fløy etter lengre. Jeg prøvde å si til Lena at vi kunne roe ned, så hun roa ned litt. Problemet er at hesten har bremser og det har ikke jeg. Dvs. at når hesten roer tempoet så blir det litt slakk på tauet. Også blir det plutselig ikke slakk på tauet mer. Og det rykket som kommer da, det trenger ikke være særlig stort for å få meg i ubalanse når man er i den farten vi var i. Jeg landa veldig pent på høyre rompe/lår, og det var noe jeg skulle få kjenne utover dagen.

Vi kom oss oppover og oppover uten så mange store fall. Øyvind og jeg bytta hest en liten periode, og jeg freste avgårde etter Fix. Herlig å både se så positive hester, og ha det så gøy. Øyvind og jeg bytta tilbake og Lena, Welly og jeg galopperte oppover bakkene. Etter et godt stykke og med to svette hester bestemte vi oss for å snu og ri tilbake. Siden veien opp til setra er oppoverbakke er jo veien tilbake nedoverbakke. Dessverre hadde nok Øyvind og jeg bomma litt på smøringa, for det gikk ikke mye fremover. Vi orka ikke gå nedover med skia på beina, så både Øyvind og jeg fikk haike med Fix der det var relativt flatt, og i de bratteste bakkene så stod vi nedover. Det endte for min del med alt for god fart og fall hver gang, men mykt å lande så ikke fler harde landinger som da jeg ramla etter Welly. Vi kom oss ned til flata, festa på selen til Welly igjen og freste avgårde i raskt trav bortover. På strekka klarte jeg å gå på trynet et par-tre ganger, men landa godt, så det gikk finfint. Hadde en strekke hvor jeg virkelig var ute å kjørte både i grøftekanten og med en ski her og en ski der, men jeg klarte på en eller annen utrolig måte å finne igjen balansen og fortsette.

Vel fremme ved bilen var vi passe slitne. Vi fant ut at vi hadde vært ute i underkant av en time. Grei trim iallefall. Jeg var kjempestolt for at jeg hadde holdt meg på beina i det vi hadde gjort overgang fra trav-skritt-holdt, men Fix synes jeg fortjente å smake bakken en gang til, så hun kom bort til meg og ga meg en dytt. Hadde jeg stått på beina hadde det ikke vært noe problem i det heletatt, men siden jeg hadde på meg ski og stod på blanding mellom is og snø så blei det plutselig bein og armer i alle retninger og vips så satt jeg pent plantet på bakken. Linn holdt på å le seg ihjel, og i det Fix ser bort på meg med toppa ører og øyne som sier ”Næh, sitter du der du??” så kunne jeg ikke så veldig mye annet enn å le selv.

Linn og Lena skritta avgårde og Øyvind og jeg satt igjen og bare slappa av i to-tre minutter. Vi skulle etterhvert ha oss inn i bilen og det var da jeg kom på at Lena hadde fått bilnøklene før vi begynte å snørekjøre, fordi jeg hadde ikke lyst til å miste dem. Jeg gaula så høyt jeg kunne, og heldigvis hørte Lena meg, så hun kom tilbake med nøklene. Øyvind og jeg så for oss at vi måtte gått tilbake til stallen (20 minutters gange i den tilstanden vi var i), og tilbake igjen til bilen. Nei, takk og lov for at vi fikk bilnøklene. Vi lasta oss inn i bilen og kjørte tilbake til stallen. Der kom etterhvert Linn og Lena og de pakka inn to svette hester og ga dem mat. Kjempeflinke hadde de vært!

Også var det min egen hest da
Planen var egentlig å ri Janko på en ordentlig jobbetur i dag, men jeg var passe sliten, så å ha en treningstur med Janko frista virkelig ikke. Ingvild hadde enda ikke vært i stallen, så jeg sendte melding til henne og lurte på om hun skulle ri snart, for isåfall kunne vi ri på tur sammen. Hun sa hun skulle komme, så jeg pusla litt rundt med både det ene og det andre, som blant annet å møkke boksen til Ingvild og å bytte bitt tilbake til trinsebittet før hun kom. Henta inn Janko da hun kom og børsta lett over han. Salte på hodelag og Ingvild fikk låne salen min, så jeg rei barbak. Fikk bein opp av Ingvild og vi var klare for tur. Det blei en helt grei tur opp Kalsethola. Skritta størsteparten av veien, hadde en liten travstrekke og en liten galoppstrekke. Janko er bare totalt elskverdig å sitte på barbak i galopp. Sålenge det er oppoverbakke iallefall. Kjempeherlig.

Vi kom oss hjem igjen, og da var det siloforing til dyra, og natta natta til hestene. En artig dag, og snørekjøringa var uforglemmelig! Ufattelig gøy å kunne gjøre sånne ting inniblant, og mulig vi skal prøve det en gang til, da med Janko og Lena bak på kjelke (pyse, tør ikke stå på ski).