|
Årets Bent-kurs ble ikke som jeg hadde tenkt meg, men jeg endte opp med masse ny lærdom og et par nye øyne. Selv et par uker etter årets Bentkurs sitter jeg igjen som et spørsmålstegn. Jeg vet fortsatt ikke helt hva som egentlig skjedde dette kurset, men selv om følelsen er rar og ikke helt som den pleier etter kurs, så er den på en måte god. Men kanskje aller mest forundret, tankefull og undrende. For å ta kurset i seg selv, så kjørte jeg ned som jeg pleier på fredagen og rei Bobbie en kul økt i hallen. Det er ikke ofte jeg pleier å ri dagen før kurs, men ridning har liksom vært greia vår i det siste. Det er der jeg føler vi er nå, det er der jeg føler vi har mest å hente og hvor vi koser oss mest. Hun var litt vel elektrisk, til tross for at det var flere andre i hallen, men energien holdt seg sånn tilsynelatende innenfor ramma jeg ga henne. Jeg sa meg fornøyd med frøkna og følte meg klar for lørdagen, hvor det var jeg som fikk åpne ballet med den første timen. Hva som egentlig skjedde denne timen er jeg fortsatt usikker på, og selv om jeg har video fra timen, så har jeg ikke orket å se igjennom den. Siden jeg for tiden føler at det er ridningen som er vår greie, så bestemte jeg meg for å ri også første økta på kurset. Det har jeg aldri gjort før. Tidligere har jeg alltid jobbet fra bakken og longert første økt, men det var ridningen jeg ønsket å kikke på denne gangen. Tanken var at hvis Bobbie virket sliten eller lite motivert, så kunne jeg heller ta henne fra bakken en av de andre timene hvis det føltes riktig, hvis ikke var hovedplanen å ri alle tre timene.  Prøvde flere ting, som å ri uten stigbøyler, men ingenting så ut til å få kroppen til Bobbie og meg i harmoni igjen. Bobbie og jeg skrittet inn i hallen og den neste halvtimen sitter igjen i minnet mitt som et stort spørsmålstegn. Bent var ikke sein om å kommentere hvor dårlig Bobbie gikk, og at han virkelig hadde forventet en helt annen utvikling enn det han nå satt og så på. Hun gikk bare og lente seg på bogene, var stiv og rar i bevegelsene og kunne ikke lengre trave rent over ryggen. Også jeg var helt i ubalanse, hadde mistet helt takten i setet mitt og hadde sjenkler som blafret i alle himmelretninger. Jeg prøvde å ta meg sammen i sitsen min og følte at ting gikk noe bedre, men følelse og virkelighet hang tydeligvis på ingen måte sammen denne dagen. Jeg skjønte ikke hva som traff meg, og det var kanskje like greit der og da, for hadde jeg fått tatt det inn over meg hadde jeg nok ikke vært rak i ryggen så lenge. Fra å komme til kurset med ordentlig godfølelse, følelse av at vi kunne noe, følelse av at vi har kommet så mye lengre enn sist, at vi er på en så spennende vei sammen og ikke minst gleden over å endelig få tilbakemelding på arbeidet vårt, til å bli spent totalt beina på og mageplaske så det sang, med ansiktet ført ned i grusen. Skikkelig. Mentalt mageplask, vel og merke, for Bobbie var heldigvis super kursponni, helt mentalt tilstede og gjorde akkurat som jeg ba om. Gode, snille Bobbie.  Bent og jeg ble enige om at jeg hoppet av Bobbie, salen ble tatt av og jeg longerte henne i skritt, trav og galopp. Tilbakemeldingene ble ikke noe mer lystige selv om Bobbie slapp unna den ubrukelige rytteren hun åpenbart hadde på ryggen. Takten var fortsatt ikke ren i trav, og galoppen var mer pass enn noe annet. Jeg kjente fortvilelsen krype oppover i både magen, brystet og halsen, og det som var mest fortvilende var at jeg ikke så det selv. Jeg så de fysiske tingene Bent påpekte, at hun landet med frambeinet i sanda med tåa først, og at utvendig frambein gikk mer bakover enn framover, men jeg klarte ikke se at min flinke, fine, fantastiske Bobbie var blitt så innmari mye dårligere enn før. Det har jo gått så bra den siste tiden? Halvtimen min tikket seg mot slutten og jeg var så fortvilet. Jeg prøvde å forstå hva det er som kan ha gjort hesten min så dårlig. Hva som kan ha gjort at jeg ikke har sett det selv. Var det bare et tilfeldig tilfelle akkurat der og da, eller hadde det kommet snikende over tid? Er jeg helt på bærtur med det jeg driver med i den daglige treningen? Har jeg ødelagt hesten min? Hjertet mitt sank som en stein i brystet i det timen min var over og jeg gikk fram til Bent. Jeg har aldri følt meg så usikker på meg selv før, og jeg visste ikke annet enn å spørre Bent «hva gjør jeg nå?». Vi ble enige om at jeg på neste time skulle starte helt fra bunn av i groundwork, og se hvordan ting så ut der. Så fikk vi jobbe oss oppover til det vi fant ut hvor det eventuelt kræsja.  Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke, føle eller gjøre. Jeg var bare helt satt ut. Jeg har aldri opplevd en så tøff ridetime før, og det som var mest frustrerende var min manglende evne både til å se og føle noe så mange andre åpenbart så, men ikke jeg. Jeg skjønner rett og slett ikke hva som skjedde den timen. Da jeg kom ut av ridehallen og fikk en klem av Monika kom tårene krypende. Det var bare en fortvilende følelse. Til tross for at jeg akkurat hadde vært gjennom min tøffeste mentale time noen sinne hadde Bobbie vært en stjerne. Aldri har jeg følt meg så fraværende fra henne på en time som jeg gjorde på denne timen. Allikevel var hun helt med selv, hun gjorde som jeg ba om, og var bare en herlig kursponnifrøken. Jeg er heldig som har verdens beste Bobbie ♥ Tankene gikk i spinn i hodet de neste timene, men jeg fikk pustet ut, roet meg ned og tenkt at det var vel en mening med dette også på et vis. Jeg klarte å innstille meg selv helt på at vi skulle ta det helt fra bunn av, med bakkearbeid på neste økt, selv om det er evig lengesiden vi har jobbet fra bakken. Jeg klarte å innstille meg på at vi fikk starte på A på økt nummer to, også hadde jeg absolutt ingen tanker om veien videre – den fikk bli til utifra hva som skjedde og hvordan Bobbie og jeg selv var. Så var det bare å vente til jeg skulle inn neste gang, og håpe at det ville gå bedre.  Hvor gikk det egentlig galt? Jeg forstår det fortsatt ikke. Fine Bobbien ♥ Fortsettelse:
Time to: Et bedre inntrykk Time tre: Alt falt på plass Tanker etter kurset: Et par nye briller skaper forvirring
0 Comments
Leave a Reply. |
