Less is more

Noen perioder er litt mer avslappa enn andre. Verken Bobbie eller jeg har energi og overskudd til så mye for tiden. Det vil ikke dermed si at vi ikke har fantastiske opplevelser.

De som har fulgt oss en stund kjenner kanskje til det store, skumle skogspøkelset som befinner seg på utebana på stallen vi står på. Det skogspøkelset har vært en ordentlig mare, for det har forhindret oss å ha avslappa rideøkter på utebana. Bobbie har, hver eneste gang vi har hatt siden eller ryggen til skogen på den 80 meter lange langsiden, vært spent som en felestreng, og gjerne kasta seg rundt. Derfor var dagens opplevelse et ordentlig smil i hjertet.

Ikke hadde jeg ork til å ri, og egentlig ikke til å jobbe Bobbie fra bakken eller for hånden heller, så jeg tok med meg henne og en pisk ned på utebana, hvor jeg slapp henne løs. Her puslet vi oss litt rundt, fortrinnsvis på langsiden vekk fra skogen. Der er hun per nå helt rolig. Jeg kunne også gå bort til gjerdet ved skogen, og Bobbie kom skrittende etter uten de største betenkelighetene. Bare litt mer spissa ører enn normalt. Bobbie var ikke i ordentlig lekehumør, noe som forsåvidt var greit, for det var litt glatt under snøen, så noe fresing var ikke aktuelt.

Jeg fikk henne med meg et par steg i trav, men da jeg prøvde å trave henne oppover kortsiden mot skogen kom hun seg omtrent 3/4 opp før hun bråstoppet og snudde. Ikke komfortabel med det, altså.

Noen små steg i galopp fikk vi også, hvor jeg nesten gikk ved siden av henne. Frøkna som for noen måneder siden var helt villbass i galoppfatningene, hvor longeline og pisk var en nødvendighet for å ha henne på trygg nok avstand for flaksende bein.

Vi hadde rett og slett en god, avslappa økt på utebana. Jeg gikk igjen bort til gjerdet ved skogen, og Bobbie fulgte etter. Jeg kravla opp på den lille brøytekanten på innsiden av gjerdet og Bobbie stilte seg opp som hun alltid gjør. Vips, så satt jeg på henne, uten noe som helst av utstyr, kun pisken og meg selv. Ved den skumle skogen. Vi skritta rett frem med rompa mot skogen, og Bobbie med senket hode. Jeg svingte litt til høyre mot porten, og litt til venste vekk fra porten. Bobbie fulgte med kroppen min. Ikke antydning til bekymring fra hennes side.

Bildet er tatt fra ryggen hennes. Avslappa Bobbie på utebana, helt uten utstyr. Fantastisk opplevelse!

Bare dette var nok til å få meg til å boble over av glede, takknemmelighet og ydmykhet over hva Bobbie tillater meg. Men det slutta ikke der. På vei opp til stallen fra utebana har Bobbie alltid lyst å gå rundt på jordet. Noen ganger når alle hestene er inne og Lyra er med oss, får hun lov å gå løs, men når vi er aleine vil jeg ikke slippe henne. I dag var enda en slik dag hvor Bobbie hadde lyst å gå ut og utforske jordet. Jeg kan ikke forstå den gleden hun har i det, men den er tydelig der, for hun kunne jo fint gått den brøyta veien opp, men nei. Mye morsommere å traske seg igjennom tung snø til langt over knærne.

Igjen tok jeg plass på ryggen hennes, og hun fikk gå hvor hun ville. Denne gangen i grime, og med et leietau jeg flyttet (mindre) elegant fra den ene til den andre siden. Så trasket vi oss oppover jordet. Med mange pauser hvor vi bare stod og kikket. Kjente pusten til Bobbie, hvordan brystkassa utvidet seg og trakk seg sammen igjen. Helt avslappet. Midt på jordet.

Beste avslappa ørene midt på jordet.

Hun tuslet alldeles ikke rett opp igjen, men litt rundt hit og dit. Stoppet og tenkte, lurte på om hun kunne få en godbit. Eller fem. Sporet etter oss var alt annet enn rett.

Ikke helt i vater. Den brøyta stien fra ridehuset og opp i stallen ligger rett til venstre utenfor bildet. Mye morsommere å gå midt på jordet.

Tenk å være så heldig å få så mange gode følelser på bare en liten time. Selv om ikke vi oppnår gode versader eller gode galoppfatninger slik kanskje boka sier at vi skal gjøre, så føles det allikevel så mye, mye bedre. Verdens beste Bobbie Jo!

Den friheten og det samspillet man føler når man tusler sammen over et stort jorde i bare grima. Herlig!