«Like a dressage-party!»

Kurssesongen 2017 ble innviet allerede i mars, og med den herligste kursponnien, godt selskap og en fantastisk instruktør i Arne Koets, så blir det ikke annet enn tommel opp og terningkast seks fra meg. 

Det er over fire måneder siden sist jeg var på kurs og fikk undervisning, og det var også med Arne. Jeg tror jeg må si at vinteren 2016/2017 er første gangen jeg ikke har følt meg fortapt etter flere måneder uten undervisning. Nå har jeg riktignok strukket kurssesongen lengre enn før, og startet tidlig, men når dette kurset nærmet seg følte jeg fortsatt at jeg hadde et lass med ting å trene på og jobbe med fra sist kurs. Når det er sagt føltes det ikke feil å reise på kurs igjen. Det er alltid gøy å få hjelp, og særlig av en som Arne. Makan til instruktør skal man lete lenge etter. 

Denne gangen var jeg så heldig å få med meg selskap (og privatsjåfør ♥), Anna Lene, og det var sååå hyggelig og få tilbringe en skikkelig koselig hestehelg med så godt selskap! Bobbie reiste veldig godt ned og fikk komme inn på boksen sin for litt mat da vi kom fram. Anna Lene og jeg fikk sett litt på flinkeste Ellen og Siri som rei sammen på time, og alltid imponert over hva de får til, og hvordan Arne legger det opp til å bli logisk og fornuftig for hestene. Gleden er stor over at det også er teoritimer på disse kursene, for å høre på en sånn smart mann som Arne er bare kjempegøy. Dessverre ble store deler av den første teoritimen for min del brukt på å hjelpe et forvirret pizzabud (som påstod han stod i en hage...) å finne fram til ridesenteret, så jeg fikk ikke med meg så veldig mye. Men én ting fikk jeg med meg, og det er faktisk en av de få tingene som virkelig har festet seg hos meg etter kurset.

Å ri hest handler ikke om at du enten gjør det perfekt eller horribelt.

Du kan ikke gå fra 0 til 100 uten å være innom det i mellom. Det er lov å prøve seg fram, og akseptere at det ikke blir perfekt med en gang. 

Så på bildene i etterkant at ny sal som jeg ikke har ridd i mer enn et par ganger tidligere plutselig gir meg litt andre sitsutfordringer enn tidligere, men det jobbes med! (Alle foto: Matilde Brandt)

Utover dagen ble det tid for å sale på, og Bobbie og jeg skulle inn til timen vår. Selv gikk jeg inn i en rideboble, vel vitende om at hele timen min ble filmet, og at jeg kunne få med meg alt det kloke Arne sa i sofaen hjemme i stua senere. Film er så genialt! Dermed konsentrerte jeg meg om å være tilstede der og da, uten å intenst prøve og memorere alt. Det viste seg at jeg hadde koblet hjernen ganske godt ut, for da jeg kom hjem og så gjennom filmene var det flere ting hvor jeg tenkte «jøss - trente vi på det?». Som for eksempel den ene sekvensen hvor Arne forsøkte å få oss mot passagen (!!! :o ). Jeg skjønte tydeligvis ikke helt greia der og da. Resultatet ble selvsagt deretter, men tankegangen er så kul! Men la meg ta det fra begynnelsen, for vi startet ikke helt der. 

---

Arne prøver så godt han kan å fikse knærne mine =D

Som sist ble det jobbing på volte, først med versade (mot en firespors Guerniere-versade - tungt, synes Bobbie). Fokus lå på at utvendig tøyle skal brukes for å flytte frampart og gi bøyning, og innvendig tøyle kan kun brukes som et redskap hvis hun ikke svarer på utvendig. Det er også en forberedelse til man skal ri på en hånd. Det innvendige kneet skal jeg også huske på å peke innover, da det ofte har en tendens til å vinkle seg ut og vekk fra hesten. Videre kikket vi både på travers og renvers, og Arne tok for seg viktigheten av at det hele skal være en lek, ikke tvang.

---

It's important not to bully them in to it, but you can make it in to a game. Like a dressage-party!

Den siste setningen sa Arne med en ordentlig "happystemme", så jeg så for meg både ballonger, girlander og konfetti. Dressurfest! 

Bobbie er så kuuul!

Trav var neste punkt og igjen påpekte Arne et lass av ting som både kjennes og ser helt riktig ut for Bobbie og meg. Hun har en tendens til å bryte ned i skritt/holdt bare jeg puster litt feil. Der må min "buttock" være på plass før hun faller ned. Som om det er så lett :p I tillegg skulle jeg kjenne at hun ikke bli for dyp i formen slik at hun har plass til "the impulsion" (som jeg har veldig lyst å døpe impulsjonen på norsk, men det beste norske ordet jeg har funnet til nå er vel fremadbydningen. Jeg holder meg allikevel til det engelske). Jeg skulle, gjennom mitt sete, tillate bevegelsen fra bakparten, gjennom hele hesten og inn i skuldrene. I dette arbeidet nevne plutselig Arne ordet passage, og jeg måtte løfte litt på øyenbryna. 

Bobbie fikk bedre ryggsving i arbeidet, men hun har ikke nok energi til å bære seg selv, og konklusjonen til Arne (som absolutt samsvarte med min følelse) var at vi trenger mer "impulsion", og jeg trenger mer reaksjon fra sjenklene mine. Arne mente vi måtte finne øvelser som gjør henne mer "sharp on the legs", og jeg kunne ikke vært mer enig. Samtidig har det mye å si at Bobbie selv ser meningen i det vi gjør. At vi får sekvenser av øvelser som krever kjappe reaksjoner, også pause. Eller som Arne sa det: «Boom-bada-boom-bada-boom-bada-thankyou!» =D 

---

Bobbie svarer ofte med å løfte seg opp istedenfor alt det andre jeg ber om - eller tror jeg ber om. (Bilde fra filmen)

Øvelsene Arne hadde på lur til oss da var skritt-holdt-rygg-piaffe. Og vips så jobbet vi mot piaffen. Om det er vanskelig? JA! Men med tanken om at man ikke kan få til noe perfekt med en gang, så kastet vi oss ut i det. Arne hadde selvsagt et lass med fornuftige tanker rundt piaffearbeidet. 
• Når hun løfter seg opp (hun svarer ofte på samlingen med å steile) har jeg en tendens til å ta magen fram. Jobben min er å diagonalisere henne før hun får muligheten til å løfte seg opp.
• Vær langs veggen og rygg henne ved å bruke oversjenkel til å plassere hovene bakover.
• Når jeg vil ha henne på stedet så kommer jeg til å stoppe henne med framdelen på salen ned og hodet opp. Det skal være motsatt. 
• Rygg henne og løft hennes mage inn i deg - og piaffe! 
• Når vi jobber mot piaffen snakker vi ikke om en travgangart, vi snakker om en piaffegangart. Det skal være en distinkt overgang over til piaffe. 

---

Vi fikk prøve oss noen ganger, men det er kanonvanskelig for meg å koordinere alt jeg skal gjøre, og dermed også pittelitt vanskelig for Bobbie å forstå hva jeg mener. Naturlig nok. Men vi prøvde og selv om vi ikke fikk det til slik vi helt burde, så har jeg definitivt noe å jobbe med framover. Også her kom Arne med en av de mest geniale sitatene fra helgen, nemlig i arbeidet fra å rygge og fram til piaffen:

Reverse the reverse into forward and up!

Og når man ser øvelsen gjort riktig, så gir det så mening. Den totaktige, satte bevegelsen man får bakover i ryggingen skal bare snus til en totaktig piaffe. Teoretisk er det så smart! I praksis... Der trenger vi pittelitt mer trening :p 

Galopp altså! Vanskelige greier, men Bobbie prøver ♥

Det ble også litt tid til å se på galoppen. Her er Arne veldig glad i vendinger, enten piruetter eller carré, så vi fikk utfordre oss på dette. Vi fikk i oppgave å galoppere maks tre steg før vi gjorde en vending. Jeg er åpenbart ikke så veldig flink til å telle, for den vendingen kom vi liksom aldri til. Men vi prøvd da, det skal vi ha! Arne hadde også et lass med gode grunner for at vi ikke fikk det til. Og det var min feil :p
Mitt innvendig kne må på plass, vinkles med kneet inn og sporen (som jeg ikke red med) ut fra hesten. Jeg har også en tendens til å dytte beina mine fram - de skal tilbake! Innvendig ben rett ned, utvendig ben skal langt bakover - mye lengre enn jeg selv føler komfortabelt. 

Bobbie tilbyr nok kraft fra utvendig bakbein inn i galoppen, men min innvendige hofte har en tendens til å bremse den opp når jobben egentlig er å fange opp kraften og sende den opp og fram over skuldrene. Også ønsker vi også her mer "impulsion". Utfordringen her er bare at man balanserer på en knivegg: Jo mer "impulsion", jo lettere er det å jobbe med. Men det er også lettere å føle at man blir kastet rundt og ikke klarer å sitte. Sitter du korrekt med mye "impulsion" får du følelsen "yeah, wow!". Sitter du feil med mye "impulsion" får du følelsen "oh shit!" 

Det aller morsomste var da Arne gikk foran Bobbie for å gi henne en mening med å prøve piruetten. Han løp i en liten sirkel foran henne, og før jeg fikk sukk for meg så gjorde hun et piruettsprang på stedet. Riktignok tråkket hun et steg bak, men hun fikk løftet som skulle til i en piruett. Lite annet å gjøre enn å le.

Som sagt var jeg så heldig at Ivar var på plass for å filme, og jeg har satt sammen noen små glimt fra timen. Det ble med musikk og uten Arnes kommentarer denne gangen, da det ble for vanskelig å korte ned filmen, samtidig som meningen i det Arne sa ble beholdt. Filmen viser både ting jeg smiler av og ting jeg ler litt av, med vel viten om at vi skal bli bedre. Som alltid nevnt tidligere så er jeg nok selv min største kritiker, men samtidig står jeg (om mulig enda stødigere etter dette kurset) på at ingenting blir perfekt uten å prøve :) 

---

Jeg satt ikke igjen med noe superfantastisk "wow"-ridefølelse etter rideøkta, men det har også litt med at Arne kaster oss ut på så mange ting langt utenfor vår komfortsone at det skal la seg godt gjøre å få "wow"-følelse når man gjør ting man ikke kan. Allikevel var følelsen helt topp. Arne gir så mange riktige og morsomme og gode øvelser, og har så mange tanker og formuleringer som bare føles riktig. Han er ekstremt god på å se hesten både fysisk og mentalt, og rytteren både fysisk og mentalt. Han får deg til å føle deg flink uansett hvor lite riktig ting er på papiret, men han får deg til å tørre og prøve. 

For Bobbie og meg oppsummerte han økta med at vi trenger å oppsøke steder hvor vi finner energi. Det handler ikke om å ha kontroll, for det har jeg (dog en sannhet med modifikasjoner, for det er ikke alltid jeg har kontroll over AirBobbie, men den siden har heldigvis ikke Arne sett enda fordi jeg har fått så flink kursponni ♥). Min oppgave nå er å få kontroll over meg selv, å finne mulighetene hvor jeg får energi gratis, også skal jeg bare leke leken. 

With a mare, you need to make her think she wants it.

Jeg avsluttet timen med en følelse av selvsagthet. Vet ikke om det er et ord, men det ble det nå. Alt Arne sier er så selvsagt. Det gir mening, det er forståelig, det har en forankring i teorien. Og jeg henger i større og større grad med på teorien heldigvis, men så var det praksis da. Jeg tok en alvorsprat med hoftene mine over natta (som forøvrig ble tilbragt på et gigantisk svært hotellrom fordi hotellet hadde så fullt at vi fikk oppgradert rommet :p), og håpet hoftene kunne være pittelitt mer med på leken dagen etter. Egen blogg om time to kommer :)