LongeBobbie imponerer

Noen helger sklir inn i minneboka under kapittelet «fantastisk». Denne helgen var en slik en.

Min fantastiske Bobbie Jo ♥
Tusen takk til Thea for alle fantastiske bilder!

Generalprøven gikk supert!

Noen ganger føler man seg bare litt ekstra heldig. Som for eksempel når man kan putte hesten sin på prinsessetransporten og suse ned til den akademiske hovedstaden for å delta på kurs med mester i akademisk ridekunst, Christofer Dahlgren fra Horse Vision. 

Bobbie og jeg kjørte ned til Drammen på fredag formiddag, og kom oss igjennom Oslo før køen gjorde sitt inntog. Det gjorde at vi hadde god til da vi kom fram, og jeg brukte tiden på å slappe litt av, nyte det å reise bort med en ponni som umiddelbart slår seg til ro, og tenke på hvordan jeg skulle legge opp helga. Jeg har ridd ganske mye i det siste og synes det gir meg mye. Derfor tenkte jeg at jeg kanskje skulle ta en vri og ri alle tre timene mine for Christofer. Det var jeg egentlig ganske bestemt på, helt til jeg kom på at man deltar ikke på kurs for en av de fremste innen avansert longering uten å longere en økt. Så kursplanen min holdt seg til normalen. Den eneste forskjellen var at jeg på fredagen valgte å ri Bobbie en økt istedenfor å longere. Jeg har alltid pleid å longere første økta på nytt sted, hovedsakelig for å finne ut hvilken rødtopp det er jeg har med meg på kurs. Denne gangen var jeg såpass sikker på at jeg hadde med meg min egen Bobbie, og jeg satte meg opp og rei igjennom en fin økt. Magefølelsen var rett: jeg hadde min egen Bobbie med meg. Herlig! 

Resten av fredagen gikk med til utstyrspussing og glaning på Silje og Kristin som trente sine to hester. En fryd å se så herlige og avslappa hester i ridehuset, med fullt fokus på sine ryttere være seg om de var løse eller ble ridd. Øyesnacks!

---

Lørdagen kom på et blunk, og etter en natt på boks med snorking i flisa fikk Bobbie stå ute og spise frokosten sin mens jeg fikk muligheten til å se litt på de første ekvipasjene. Jeg skal ærlig innrømme at jeg måtte flire da Christofer etter et par ekvipasjer måtte påpeke at vi nordmenn er fæle til å smatte. «Slutt å smatte! Det blir ikke bedre! Dere toleransetrener hestene deres på smatting.» Jeg følte meg en liten smule synsk, en liten smule truffet, og veldig mye mindre ensom som smattoman. Om ikke annet fikk jeg både bekreftet at jeg har tenkt rett, og jeg fikk forberede meg enda mer på å holde truten lukket når jeg skulle inn med Bobbie selv. Men gammel vane tar litt tid å vende. 

Mens jeg jobber med å være stille, jobber Bobbie med å skritte frem for egen maskin i et godt, aktivt skritt.

Hente bakpart.

Hente bogen.

Da det var min tur med Bobbie fikk jeg gå igjennom det vi pleier å gjøre under en vanlig longeringsøkt, og jeg må ta meg selv i å flire litt når Christofer mens vi er midt inne i en travers i trav utbryter «Nei, dette er for kjedelig! Vi ser jo at dere kan dette. Her må vi finne på noe!». Ganske hyggelig å få høre det fra Christofer selv. Utfordringen ble dermed å kunne variere formen i traversen i trav. Bobbie tolker gjerne travershjelpen som en kombinasjon av travers og samling, men hun skal også kunne gå en travers mer fram og en travers mer samlet i longen. Der gjelder det bare for meg å være tydelig nok i signalene mine, så kommer det seg. 

Vi fikk jobbe oss igjennom alle gangartene, og det Christofer gjerne ønsket av oss i overgangene var mer flyt, og at Bobbie selv tenker mer frem. Vi har en tendens til å stoppe oss litt opp i overgangen opp i trav, mens målet skal hele tiden være at hesten er forberedt på neste gangart. Dette krever at hesten selv er ansvarlig for gangarten den går i, altså at hesten selv er ansvarlig for å bevege på beina sine. Selv har jeg trøblet ganske mye med dette, at det i blant føles ut som om jeg må bære Bobbie rundt uten at hun går selv. Slik kan det ikke være, for alle mine hjelpere er jeg avhengig av til andre ting enn å få hesten til å gå frem for hvert et steg. Derfor: Lær hesten å bevege beina. Når man har en hest som best liker å stå stille eller gå i sneglefart, så får man lære hesten at stilleståing er noe man får gjøre etter man har beveget beina. Når vi sier «go», så skal hesten virkelig gå på. Til å begynne med kanskje bare en kvart volte før det blir pause, men lær hesten at den hele tiden skal tenke frem av seg selv, og at det kommer en belønning for å gå når vi sier gå. 

Jeg kjenner at jeg har mye å jobbe med for å få en selvgående ponni på hjemmebane, men utrolig nok så har vi kommet dit på kurs at jeg har en Bobbie som er akkurat like mye mentalt med som hun er hjemme, men har en liten touch av ekstra energi. Så hun var så selvgående som hun sjeldent er, og det gjorde jo også at hun hørte på hver minste lille beskjed hun fikk. Tror jeg en periode hadde stjerner i øya. Snakk om å ha med seg perfekt ponni på kurs. ​

Vi startet med en ny tankegang om å «kappgå» med hverandre i longelina.

Christofer tok også for seg dette med «å gå i kapp med hesten», og jeg vet ikke om vi har noe bedre norsk ord på det (kappgåing?), men jeg håper det er forståelig. I den tradisjonelle longeringen sier lærebøkene at man skal gå litt bak hesten når man skal ha den frem for å drive den fremover, og at man stiller seg foran den når man ønsker å bremse den. Christofer har snudd det hele på hodet og foretrekker heller at når han tar et steg fremover, så ønsker han at hesten skal jobbe seg frem på linje med han - at man kapper med hverandre. På den måten blir det enklere å drive på hesten bakfra inn mot samling, fordi hesten selv igjennom å lese ditt kroppsspråk har en fremovertanke. Ikke dumt!  

Vi jobbet oss igjennom travovergangene, og Bobbie fikk virkelig skritte på i et aktivt framover skritt, for så å rulle opp i trav. Det er ikke det at dette er den eneste overgangen vi skal kunne, men Christofer skilte mellom en rullende fatning og en løftende fatning, og begge deler er bra å kunne. Vi skal bli litt bedre på den rullende overgangen. 
​
Vi fikk også jobbet oss igjennom galoppen, og kikket både på samling og økning. Det er ikke vanskelig å se at hun går i en bedre galopp med en lett samlet tanke slik at hun ikke blir for dyp, men selv om tanken er oppover skal fortsatt takt og tempo kunne endres. I galoppen er det viktig at vi også tenker en versal tanke, slik at vi får på plass det diagonale benparet som gjør at vi får rundhet over ryggen. Det er lett å tenke travers inn i galoppen, men Christofer ville at vi også skulle fokusere på den versale tankegangen nettopp for å få rundheten som Bobbie fort kan miste litt i den gangarten. Så jeg skal tenke versade i traversen og travers i versaden. Da får jeg en fin hest. Lett som en plett - haha... :p 

Samlet Bobbie i galoppen.

Frem og «ned» Bobbie (som ikke får lov å tenke så mye ned).

Skoleparaden vår trenger bevegelse.

Avslutningsvis kikket vi litt på hvordan jeg har arbeidet med skoleparaden, og vi var begge skjønt enige om at den utvilsomt best bør jobbes ut i fra bevegelse, og ikke fra stillestående. Hun er nå kommet dit at hun forstår hjelperne, så jeg bør bruke den som er verktøy for å forbedre f.eks tanken mot piaffen, istedetfor å trene på den som en enkeltstående øvelse.

Christofer luftet også tanken om at det kunne være en idé å tenke mer mot levaden framfor skoleparaden, for å unngå at vekten blir sittende fast på utvendig bog. Hvis Bobbie igjennom levaden får en forståelse av at hun ikke kan benytte det utvendige frambeinet å støtte seg på i skoleparaden kan det forbedre kvaliteten i skoleparaden. Jeg nikket og smilte da Christofer sa det, men inni meg selv ristet jeg på hodet og klarte ikke annet enn å tenke «haha... her står jeg og blir undervist av Christofer Dahlgren, og han foreslår at vi skal bruke levaden i arbeidet vårt. Meg og Bobbie liksom.. Levade liksom.. haha!»

---

Bobbie var så søt. Under en liten pause tuslet Bobbie bort til Christofer og tok en liten pause sammen med han ♥

Når jeg tenker tilbake på det føles egentlig hele kurset som en litt «utadæsjælåplevelse». Har virkelig Bobbie og jeg gjort alt dette? Er det virkelig oss? Også må jeg klype meg selv i armen og innse at, ja, det er det sannelig. Når man i tillegg finner denne kommentaren på facebook på kvelden så vet man egentlig ikke helt hvor man skal gjøre av seg. 

«Og når en av deltakerne, Ragnhild Ekornrud og hennes fantastiske Bobbie Jo, stiller med en symfoni av et samarbeid, som er sååå vakkert, så gåsehudfyllt, og så rørende.. Da kan man ikke føle seg annet enn velsignet, for at man har valgt den rette sti. Det er sterke saker, som fyller hjerte til ytterste rand <3 » skrevet av Mariella Berge Håtveit. 

Jeg er så rørt og utrolig takknemlig, men synes samtidig det er merkelig. Jeg koser meg jo bare med Bobbie også har vi det kjekt sammen. Det varmer virkelig langt inn i hjertet at den gleden jeg og Bobbie har sammen også kan deles med andre, så tusen, tusen takk Mariella!

Kort oppsummert var første timen helt spot on i forhold til hva Bobbie og jeg trengte. Det som begynner å bli så gøy er at jo flere kurs jeg er på, jo mer kjenner jeg at tankene mine og følelsen min for hva Bobbie og jeg trenger er mer og mer riktig. På kursene får jeg bare hjelp til å sette ord på tankene og tips og triks som hjelper meg til å komme ut av boksen jeg ofte sitter fast i, slik at jeg raskere kommer meg til målet. Bobbie oppførte seg helt eksemplarisk, og Christofer og jeg ble enige om at jeg skulle ri neste time for å se hva vi kunne få frem der. 

Dette får bli nok ord og betraktninger i en blogg - jeg starter på nummer to om rideøkten hvert øyeblikk, så heng med :) ​​​​​

---