Mageknip og hjerteknip

Onsdag ble Bobbie akutt dårlig, men sannelig er hun en tapper frøken!

Det var virkelig helt merkelig, for Bobbie fikk akutt vondt i magen mot slutten av en rideøkt. Hun hadde spist normal lunsj, alt virket normalt da vi trente, og plutselig var det som om hele Bobbie bare ville knekke sammen og rulle. Jeg kjente raskt igjen symptomene, og dro hun med meg ut av hallen, fikk av utstyret og ringte veterinær. Den følelsen når du ikke får tak i verken veterinærvakta eller noen av de andre veterinærene i nærområdet, mens ponnien din står der og holder på å knekke sammen av smerte - den er ikke kul. 

Heldigvis fikk jeg tak i veterinærvakta på andre forsøk, og hun var rett i nærheten. Fra jeg merket magevondten til veterinæren var på plass tror jeg ikke det tok særlig mye mer enn 30-40 minutter. Jeg kjenner at jeg er så himla glad for at jeg bor såpass sentralt. 

Symptomene var ikke vanskelige å kjenne igjen, Bobbie hadde gørvondt i magen. Noen bæsjer kom det, så en form for gasskolikk er det nok mest sannsynlig at hun hadde. 

Det var en ny veterinær som jeg ikke hadde hørt om før som hadde vakt, og man er jo alltid litt skeptiske til nye veterinærer, men hun her viste seg heldigvis å ha et veldig behagelig vesen, og være flink både med en smått hysterisk hesteeier, og en ponni med magevondt. 

Ikke frisk Bobbie.

Bobbie fikk smertestillende, og slange ned i magen med tre liter parafin. Takket være tålmodighet og lite stress klarte veterinæren å få ned magesonden uten dop. Bobbie har sjeldent fått så mye ros av meg, og rompa så mye klødd, som da. 

Heldigvis kom Kristin akkurat fra jobb og bistod veterinæren, mens jeg holdt meg travelt opptatt med å klø rompa. En fin form for stressmestring fra min side. Jeg er verdens mest pysete når det kommer til veterinærer og leger, og blir dobbelt så dårlig når det er dyr inne i bildet, for jeg får så vondt av at jeg ikke kan forklare at det skal bli bedre. 

Jeg var nødt å reise på jobb på kvelden, men takket være verdens beste stallvenninne Kristin, så visste jeg at Bobbie var i trygge hender, og mobilen var aldri langt unna. Heldigvis var det bare positive meldinger jeg fikk igjennom kvelden. Bortsett fra at Bobbie var s-u-l-t-e-n og fornærma fordi hun ikke fikk mat. 

Etter nedlagt parafin er det som kjent ikke noe mat før parafinen er igjennom systemet. Blank bæsj har vært temaet siden gårsdagen, problemet har bare vært at det har vært fryktelig lite bæsj. Jeg var oppe og sjekket henne på kvelden etter jobb, rundt halv to om natta, og oppe igjen klokka kvart på åtte. Bobbie like frustrert hver gang jeg kom for at hun ikke fikk noe mat. Og det rev i hjertet mitt. Kunne jeg bare forklart det til henne... 

Det verste var egentlig at hun så ut til å forstå at vi ikke kom til å gi henne noe mat, så hun sluttet liksom å mase etter det. Hun virket rett og slett både bedrøvet og betutta. Ganske lite fornøyd, men samtidig så tapper. 

Omtrent 24 timer skal det ta før parafinen er igjennom, og det gjorde det og. Litt usikker på klokkeslettet, men en gang mellom fire og halv syv i ettermiddag kom i alle fall den første bæsjen som så litt mer glinsende ut enn vanlig. Jeg fikk "bæsjetelefon" fra Kristin, da jeg igjen var på jobb. Forøvrig ganske sjenerende å sitte på jobb og prate om avføringen til hesten sin. "Er den fast? Hvor mange pærer? Glinser den?". Jeg følte det nødvendig med en aldri så liten beklagelse til kollegaen min, men hestefolk skjønner nok godt hva jeg mener. 

Og det er ikke tvil om at parafinen er igjennom, så Bobbie har igjen begynt å få en rolig tilvenning til mat. Har startet med litt betfiber og utvannet høy, mest for å gjøre det litt lettere å fordøye, og passe på at det ikke blir for tørt. Men det viste seg jo også at utvannet høy var kjempesmart i forhold til at når jeg vanner det ut så varer det jo mye lengre. Så selv om hun bare har fått fra 250 gram til en halvkilo til hvert lille måltid hun har fått, så har det allikevel blitt litt følelse av mengde, takket være vannet. 

Rundt syv måltider har det blitt i løpet av ettermiddagen og kvelden. Blant annet takket være fantastisk gode stallvenninner som hjelper til når jeg er låst på jobb (takk Hanne-Malen!). Litt over elleve i kveld var jeg oppe og fôret henne igjen. Og den fornøyde tyggingen til Bobbie kunne jeg sittet og hørt på i evigheter. I tillegg til et halvkilo med utvanna høy så tok jeg omtrent et halvt kilo med ensilage og strødde strå for strå rundt i paddocken. En "naturlig" fôrbegrenser. Da må hun om ikke annet gå litt rundt for å finne maten, og ikke bare sluke alt på en gang. Jeg liker å tro at jeg var litt smart akkurat der. Og jeg må bare få si hvor utrolig glad jeg er i boksløsningen min. I dag har Bobbie stått avlukket fra Svarta, mens i natt har hun fått tilgang til hele paddocken, da med strødd ensilage som hun kan nappe litt i utover natta. Tanken på at hun kan bestemme selv om hun vil stå ute eller inne - jeg elsker det. 

Får lov å få litt mat igjen, og lykken er stor både hos firbeint og tobeint. Den lyden av en tyggende Bobbie var ekstra god i dag.

I morgen blir det litt øking på fôrmengden, også håper jeg vi er tilbake på normal fôring i løpet av helga. Nå ser det heldigvis ut til å gå bra denne gangen også, men det er virkelig ingen morsom greie når det står på. Det er så vondt å ikke få forklart, og ikke kunne ta vekk vondten ved et knips. Nå har vi hatt noen runder med kolikk de årene jeg har hatt Bobbie, så jeg vet ikke om jeg tror på meg selv hvis jeg sier at jeg håper vi aldri får det igjen, men jeg håper i alle fall det blir lenge, leeeenge til neste gang. Jeg liker best å ha en frisk Bobbie, men det skal hun ha, hun er en tapper liten sjel!