Manglende bremser og skritt etterlyses

05.02.07 I dag har vært en interessant dag. Det har vært dagen hvor Ragnhild ikke får beskjed om at ridetimen er flytta. Det har vært dagen hvor Janko mest har hatt lyst til å glemme at jeg satt oppå (og til tider også klarte det) og det har vært dagen hvor ordet ”gå” forsvant fra ordforrådet til lille plutten. Det har med andre ord skjedd litt.

​Ordentlig
Jeg hadde nøye planlagt tiden min i dag slik at jeg skulle rekke timen som begynte 15.45. Litt over halv tre kom jeg i stallen etter å ha virkelig sneglet meg opp bakken. Jeg kom meg opp med nøøøød og neppe. Det har snødd endel i natt kan man si. Fikk parkert ved sidenav paddocen til Janko og han fulgte spent med på meg i det jeg kom ut av bilen. Jeg lurer på om han begynner å kjenne igjen bilen min, for han blir alltid så oppmerksom når jeg parkerer den. Jeg gikk ut og stakk til han en liten gulrotbit. Han var meget fornøyd med det.
Jeg gikk inn for å møkke, noe som blei gjort riktig så nøye i dag. Hadde også på en hel sekk med flis, noe Janko synes var nesten litt rart da han kom inn. Det var jo masse ny flis og lite Jankolukt. Klokka hadde sneket seg til litt over tre, og jeg børsta godt over Janko. Det er litt morsomt når det snør ute, for bakbeina hans, som vanligvis er fylte er ikke det når han står ute i snøen. Jeg fikk løs litt pels, men han mister ikke så mye nå som han gjorde for en stund tilbake. Litt tidlig å slippe all pelsen i månedsskiftet januar/februar.

For en stund tilbake la jeg merke til at han hadde hatt et sår på rompa hvor det løse skinnet fulgte pelsen på vei ut. Nå er det ikke lenge før håret har vokst såpass mye ut at skinnet forsvinner. Det er fortsatt ganske fascinerende hvordan naturen selv ordner opp.

Ragnhild ordner også opp
Det er ikke bare naturen som ordner opp, jeg gjør også det. Henriette hadde bedt meg om å ri Janko med nedre nesereim også, så pliktoppfyllende som jeg er satt jeg på den nede nesereima på han. Problemet var at den var alt for slakk. Uten hulltang fant jeg fram hammer og spiker og spikra fem nye hull i nesereima. Jada, fem hull høres mye ut, men det det måtte faktisk til fant jeg ut etterhvert.

Da jeg tok på Janko hodelaget festa jeg nesreima på det tredje hullet av de nye. Det satt passe stramt, og vi var klare for trening. Også i dag trosset påkledninga mi været, jeg holdt meg i ridebuksa mi, med regnjakka mi med sikkerhetsvest og to gensre under. Den eneste forskjell fra i går var at jeg hadde tatt på meg strømpebukse så kanskje lårene mine ville være litt mer tilstedeværende på vei til banen.

Tomt
Jeg var passe stressa da jeg skulle ut så jeg leide Janko mot døra. Hadde glemt å lukke døra inn til fôrrommet, så jeg stoppa Janko før døra og fortalte han pent at han måtte stå stille mens jeg gikk bak han og lukka døra til fôrrommet. Gikk fram til Janko igjen og skulle ut. Da kom jeg på at hjelmen min kanskje var en god idé å ha. Jeg måtte igjen gå tilbake og hente den. Da den var hentet regnet jeg med at klokka begynte å bli såpass mye at jeg burde skritte godt på bortover, noe jeg også gjorde. Da vi kom ned til Markaveien trava vi bortover og Janko var veldig oppmerksom opp mot banen (som ligger på oversiden av Markaveien). Jeg fortalte han at vi straks skulle få hilse på Pokemann, så han kunne bare ta det med ro. Det hadde kjørt en traktor bortover Markaveien, og da jeg skulle opp mot banen og ikke så noen spor skjønte jeg ikke helt logikken. Hadde Liv Jorunn kommet seg til banen fra oversiden? Det ville nå vært veldig rart, da det er meget sjeldent vi rir den veien. Ikke noe menneskespor var det opp til banen heller. Snodig. Jeg rei iallefall opp og skritta rundt på banen en stund. Jeg hadde ikke med meg mobilen, for det er ikke lommer i jakka mi som kan holde den på plass. Ingen Liv Jorunn eller Henriette dukka opp, så jeg begynte å tenke. Klokka var 15.45 nå? Joda, jeg resonerte meg frem til at det var den. Timen skulle begynne 15.45? Joda, det var det som stod i meldinga. Det stod i meldinga at det var mandag treninga skulle være. Det var mandag i dag? Joda, det var det også. Det eneste logiske jeg kom fram til var at det måtte være neste mandag, og at jeg bare hadde misforstått. Men jeg synes det og var rart i og med at vi hadde da vitterlig snakka om ”i morra” da vi prata om ny time i går. Vel vel. Jeg skritta rundt på banen i ti minutters tid, ingen kom. Fant ut med meg selv at jeg ikke orka å ri rundt der selv, fordi føret var ekkelt. Masse tung snø.

Løpeee
Jeg tok med meg en forvirra Janko ut fra banen og bestemte meg for å ri en joggetur rundt vannet istedet. Vi skritta ned Vassbotnen og med en gang vi var i bunn begynte vi å trave. Han trava i relativt rolig tempo på lange tøyler et godt stykke. Flink! Da vi kom til en strekke vi har galoppert på før var han ikke like flink til å trave rolig. Jeg tok opp tøylene og fortalte Janko at vi faktisk bare skulle trave. Og vi travet i varierende tempo. Etterhvert fattet vi galopp, og vi hadde større diskusjoner om i hvilket tempo galoppen skulle foregå i. Planen min var å galoppere en kort strekke for så å trave litt også fatte ny galopp. Planen til Janko var å galoppere, galoppere, galoppere, galoppere. Etter veldig mye haling og draing i tøylene og diverse andre metoder å få han til å sakke farten ned til trav igjen kunne han nesten være enig, og vi trava et lite strekke før vi fatta ny galopp. Bytta også på høyre og venstregalopp, og det var ikke noe problem. Så vi får se på det som det positive med dagens tur. Tre ganger hadde vi slosskamp om nedgangen fra galopp til trav. I galopp hadde vi et par strekker hvor han virkelig fikk strekke på beina og det er absolutt ikke usansynlig at de raske galoppene kan ha noe med saken å gjøre at han er så seig i nedgangene. Men han skal allikevel høre når jeg ber om nedgang, uansett hvor artig det er å virkelig få strekke på beina. Også kom den morsomme delen. Jeg fortalte Janko at vi skulle skritte. Janko synes trippetrav var mye bedre. Vel, vi tok med oss Henriettes tips fra i går, og holdt var tingen. Hele strekka fra porten og bort til campingen (en strekke på kanskje 100 meter?) var latterlig. Vi stod, trippa to skritt, stod, trippa to skritt, stod osv. Etterhvert blei det å stå stille, skritte to skritt, trippe to skritt, stå stille, skritte to skritt, trippe to skritt. Vi klarte etterhvert såvidt det var å bli enige om at skritt var en fin gangart så lenge Janko fikk gå med litt lange tøyler. Jeg stressa ikke noe mer med det da vi skritta på asfalten, men med en gang vi kom på grusen igjen ved fotballbanen jobba vi med litt kortere tølyer. Samme prosedyren, men litt forbedring var å kjenne. Nå klarte jeg i det minste å stoppe han før han fant fram trippinga si. Vi skritta litt, og trava litt. Traven var noe roligere, og vi klarte faktisk å trave et godt stykke uten for mye stress. Måtte gi oss med det da vi traff på veien igjen. Skritta forbi Rimi og Janko så en stort hestespisende monster på den andre siden av veien som han måtte bråstoppe for og bare si ”wæææææ” med hele kroppen. Det var nemlig en snøfreser som spruta ild (okei, det var snø, men jeg er overbevist om at Janko trodde det var ild). Så det var øra på stilker og hveren muskel spent. Jeg klappa på halsen og sa såså og fikk han til å gå tre skritt frem. Da måtte han igjen iaktta dette skumle monsteret, men når jeg fikk fortalt han at det aldri kom til å spise han opp kunne han skritte videre. Ikke lenge før stallen møtte jeg Maren, ei som har hest her i Volda. Hun lurte på om jeg ikke skulle ri på time, og jeg forklarte hva som hadde skjedd. Hun sa hun synes det var rart, for hun hadde sett Henriette og Liv Jorunn kjøre forbi for en stund siden. Jeg skjønte lite, og rei opp til stallen. Sjekka mobilen, og sannelig var det ikke et tapt anrop fra Liv Jorunn og en melding. På meldinga stod det ”Håper jeg huska å fortelle deg at vi rir 1615 – 17??”. Klokka var da 16.35, så det hadde vært liten vits for meg å ri bort til banen. Det ville tatt meg et kvarter, og da ville jeg hatt ti minutter med time. Kjedelig! Men jeg får tatt igjen timen seinere en gang, så det går vel greit. Hadde gleda meg til time i dag, men men.

Dekkentrøbbel
Jeg salte av Janko og vurderte opp og ned og frem og tilbake om jeg skulle ha på han dekken eller hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte først å ta på han ulldekkenet og la han stå ute med det. Men så er det litt kjedelig å la han stå ute med det fine ulldekkenet, så da tenkte jeg at jeg kunne ha regndekkenet over. Jeg tok på han begge. Så kom jeg på at han antagelig ikke var noe svett, at han bare var våt, så det ville nok ikke vært krise om han stod uten dekken. Så jeg tok av regndekkenet igjen. Men så kjente jeg på halsen hans, og han var jo litt varm, så da lot jeg han få ha på seg ulldekkenet og satt han ut med bare det. Det skal sannelig ikke være lett nei!

Luksusmiddag igjen
Satt ut Janko til Lassi og gikk inn for å gjøre klart fôret og rydde. Det hadde snødd ganske greit mens vi var på tur og hjelmen min bar preg av dette. Hang den opp til tørk, noe jeg også gjorde med gårsdagens sjabrak og sjabraken jeg brukte i dag. Om det er tørt til i morra har jeg mine tvil på, men. Litt tørrere.

Før jeg var i stallen i dag stakk jeg innom Rimi og handla Biola. Nå skal jeg virkelig få bukt på denne ustabile magen hans håper jeg. Jeg tenkte å kjøpe en literskartong, men det var med bringebærsmak eller blåbærsmak, så jeg kjøpte bare naturell yoghurt. Jeg blir stadig imponert over maten til Janko, for det virker som om han spiser sunnere enn ganske mange andre både tobeinte og firbeinte. Det ser jo nesten godt ut slik det ser ut på bildet. Når jeg har blanda det sammen ser det litt annerledes ut, men det virker som om han liker det. Håper bare det at biolaen ikke gjør at han rynker på nesa. Jeg har mine tvil. Jeg gjorde klart silo og høy, og stod en stund og snakka med Lena og Stine som hadde kommet. Sendte melding til Camilla og hørte om hun kunne ta inn plutten for meg og noe hun kunne. Så han fikk stå lenge ute i dag. På banen har ting løsna i galoppen. På tur har det ikke løsna. Enda. Tenker meg at det blir litt mer turer på jaktkandaret for å i det heletatt ha muligheten for å si ifra at det skal stoppes. Slik det blei i dag var jeg glad det ikke kom folk. Jeg hadde klart å stoppe han om jeg virkelig ville, men det hadde ikke blitt pent. Det er virkelig bedre å kunne si ifra enn å sitte å dra og dra og dra og dra og dra. Så får vi holde oss til tredelte på banen, for det funker flott. Også skal jeg på skikkelig lang fresetur, kanskje i morra, hvor Janko skal virkelig få strekke på potene sine. Men han skal allikevel få høre på bremsene vi skal få installert. Vi jobber oss sakte men sikkert fremover og koser oss masse med det!