Maraton med Super-Isco

Når man blir invitert med som demo-ekvipasje på maratontrening er det bare å pugge hinder, pusse ponni og gi gass!

Magiske maraton-Isco ♥

Takk til Maren Antonsen for alle bildene!

Med et Norge i delvis lock-down setter man svært stor pris på at noen faktisk tar seg tid og ork til å arrangere velorganiserte treninger. I helgen arrangeres det ordentlig maratontrening på stallen jeg står på, og denne gangen ikke bare hindertrening, men treningsmuligheter på et komplett anlegg, med både A og B-etappe. Det har vært lagt opp til felles veiledning med faddere til dem som ikke har vært med før, slik at absolutt alle skal ha mulighet til å føle seg trygg på noe som for dem er et første møte med maratonbanen.

Nå er Isco og jeg ikke aktuelle for en maratonkonkurranse (fordi regler sier at man må være to i vogna, og jeg synes Isco har nok med å trekke på meg), men det hindrer oss ikke fra å trene på sånne morsomme ting! Og når arrangør og organisator Maria Henriksson spør om Isco og jeg har lyst å være demo-ekvipasje for å vise fram maratonhinderne til alle de ferske ekvipasjene, så kunne vi selvsagt ikke si noe annet enn JA! Vi skulle altså bare få vise fram det aller mest morsomme under en felles banevisning for alle som er med på treningen. 

Nå skal det sies at Isco og jeg kun har prøvd oss på et ordentlig maratonhinder én gang før, så noe sånn veldig erfarne er vi ikke på området, men med utviklingen hans på presisjonsbanen de siste månedene var jeg ikke redd for at han kom til å levere, og det gjorde han noe så til de grader! 

Hinder 1

Første hinder var på utebana. Her har vi kjørt mange ganger før, og her følte vi oss rimelig trygge. Flatt underlag og Isco var helt med på fart! Det er så artig at han virkelig begynner å tenke framover selv.

Hinder 2

Her var vi pittelitt uenige om hvorvidt vi skulle stoppe og spise, eller løpe. Men når jeg fikk Isco med på løpe-tanken, så gikk det så det suste. Oppoverbakke eller nedoverbakke - Isco lot seg ikke affisere og dura avgårde. 

Hinder 3

Tredje og siste hinder. Isco var ikke noe vanskelig å be her heller. Jeg som på forhånd hadde bekymret meg litt for bakker og hellinger rakk ikke en gang å tenke på det, for i det vi hadde startet, så føltes det ut som jeg blunket, også var vi i mål. Isco gikk som ei klokke, og jeg måtte til og med bremse han opp så vi ikke lettet helt. I dette hinderet hadde vi en pitteliten feil, som helt og holdent kom av at jeg enda ikke er helt vant til at han går så framover, så jeg rekker ikke tenke fort nok fram til neste sving. Men vi hentet oss kjapt inn fra feilen, som bare resulterte i en liten brems, før vi suste i mål. Makan til drømmeponni tror jeg ikke finnes! 

Den kjørefølelsen jeg sitter igjen med etter en slik dag er bedre enn noe annet! Det er ikke tvil i min sjel om at Isco er verdens største stjerne (ihvertfall i mine øyne), og gulrøttene haglet inn i den lille munnen etter denne opplevelsen. 

Både Isco og jeg håper vi fikk vært til inspirasjon og glede for de som i morgen skal ut i samme hinder. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg måtte glise litt da jeg hørte at det hadde blitt sagt til de ferske kuskene: "Det er ikke lov å kjøre så fort som Ragnhild og Isco!".

Hele opplegget som Maria og Ståle Sagstuen har stått for er en unik mulighet for folk å få teste maratonkonkurransen uten konkurranse-delen, og gjerne stressmomentet som det medfører. Det gjør at man får super erfaring og trening. Et tipp topp initiativ som Isco og jeg er kjempetakknemlige for at vi fikk være en del av, på en helt perfekt passende Isco-og-Ragnhild-måte. 

Superponnien!