Med sal igjen

Ååååååh, som jeg savner å ha sal...

Jeg skal ha meg sal. En Bent-sal. Det tar dessverre ikke bare litt tid, men mye tid. Så jeg venter og venter, men de sier jo at den som venter på noe godt... Jeg har lenge kjent behovet for en sal når jeg rir Bobbie, men det er lite annet jeg kan gjøre enn å vente. Helt til jeg, takket være gode stallvenninne Kristin, har fått tigget meg til å låne hennes espaniola, som hun for øyeblikket ikke bruker, da hun selv har unghest. Jeg hadde jo en espaniola tidligere, men solgte den da den egentlig ikke lå optimalt (tviler egentlig jeg noen sinne vil få noe som ligger optimalt på Bobbie, men). Men jeg brukte min espaniola i lengre tid, og det var aldri noe problemer med det. I min saldesperasjon og ønsket om å ha noe å sitte i, la jeg Kristin sin espaniola på Bobbie og guuud så gøy vi hadde det! Jeg kan ikke huske sist vi hadde en så morsom rideøkt. 

Bare det å faktisk få sitte på henne, kunne slappe av i alle gangarter. Jeg skrittet mest bare for å kjenne, prøvde noen steg trav, og det første Bobbie tilbyr er galopp. For første gang kunne jeg bare sitte der. Ingen ubalanse, ingen spenninger, bare Bobbie som gjør fatningen. Hun fattet og fattet, selv om hun egentlig ikke skulle. Jeg tok henne over på venstrehånd og ba om trav der, og fikk trav. Det føltes ut som om hun bevegde seg mye større og friere. Det kjentes ut som en helt ny verden! Er litt lettere når hun slipper å bekymre seg for å balansere både meg og henne selv. Jeg skiftet over til høyrehånd igjen, travet litt der og, før Bobbie fikk lov å fatte sin ønskede galopp (tenk - Bobbie ønsker å fatte galopp!). Jeg kunne sitte i fatningen! Vi kunne galoppere. Jeg kunne sitte på henne og tenke på hvordan galoppen kjentes ut, istedetfor å tenke på at jeg ikke måtte skli av, eller "tenk om hun spretter til". Og Bobbie, hun kunne galoppere, fordi hun slapp å bekymre seg for at jeg skulle skli av. Også ba jeg om nedgang til trav, og på to-tre steg var hun helt tilbake i samlet trav. Aldri før om vi har hatt en slik overgang nedover. 

Jeg ble så glad, så jeg måtte bare hoppe av. 

Det var så gøy! For en følelse!

Det er jo helt merkelig å se henne med sal igjen, men forhåpentligvis så har vi vår egen på plass innen Bent-kurset. Det trenger vi nå, begge to!

Det var liksom som om noe som manglet kom på plass, og når det kom, så falt også mange andre brikker på plass. Åh, det var en befrielse både for Bobbie og meg, kjentes det ut som. Det bare kriblet i magen etterpå! Superkult, også så fantastisk flink hoppetusse jeg har! 

Jeg er så heldig at jeg får låne salen når jeg vil framover, og det spørs om ikke det er et tilbud som blir benyttet litt innimellom. Også gleder jeg meg bare enda mer til jeg får min egen, for guriland, det skal vi begge ha godt av nå!