Midt i mellom alt er balansen

Følelsen av å bare cruise seg igjennom en time for Bent er egentlig ganske god. Bobbie og jeg gjorde bare som vi pleier å gjøre hjemme. 

Bobbie i samlet skritt.
(Foto: Mariella Berge Håtveit)

Bobbie og jeg fikk gleden av å starte ballet på årets Bentkurs, og det føltes helt naturlig at vi tok økta fra bakken. Aller helst burde jeg kanskje gått for hånd, men jeg trives best selv fra bakken/i longe, også trenger Bobbie muligheten til å få litt tempo i gangartene sine, og det er så vanskelig å få til for hånd (dårlig kondis på den tobeinte). Så fra bakken ble det, og for å ta kortversjonen så gikk det egentlig veldig bra. Men siden jeg generelt sett er dårlig på korte versjoner, så tar vi den litt lengre versjonen også. 

Det er noe litt rart når man trener for Bent, for han sier selv at det viktigste han kan lære oss er å være selvstendige trenere for våre hester. Det tok meg litt tid å venne meg til Bents undervisningsform, men nå er jeg kommet dit at jeg gjør min greie som jeg gjør hjemme, og hvis jeg ikke får noe konkret tilbakemelding på det jeg gjør, så tar jeg det som at da er vi på rett vei, også går jeg videre. Så det gjorde jeg fra bakken, jeg sjekket min versade og travers og kikket litt på samling. Her fikk jeg litt tips fra Bent, men jeg kjenner i etterkant at jeg egentlig ikke skjønte helt de tipsene jeg fikk før etter siste rideøkt hvor vi jobbet med det samme fra ryggen. 

---

Alt for dyp Bobbie.
(Foto: Mona E. Pommern)

Etter å ha sjekket over arbeidet fra bakken sendte jeg hun ut i longelina, og her hadde hun akkurat passe med energi, så vi sjekket også her igjennom versaden og traversen i longelina, noe som også blir en sjekk av samling og frem. Jeg føler jo ofte at Bobbie gjerne vil gå med snuta i bakken og blir for tung i hodet, så jeg stoppet og spurte Bent om hva jeg kunne gjøre med det. For jeg føler at jeg går og tar halvparader opp og opp og opp for å få "løftet" henne. Svaret? Det er ikke hodet som skal løftes opp, det er bakbeina som skal bære mer. 

Kjenner du den følelsen når noe er så åpenlyst og rett foran nesa di at du bare ikke har sett det? Igjen fikk jeg en lyspære tent over hodet i forhold til det at vi ikke trener for øvelsens skyld, men for å bruke øvelsen til å bedre hesten. Så tanken av samling skal være med meg for å forhindre at Bobbie faller på bogen. Det er jo så selvsagt som det kan bli, jeg bare trengte å høre det. 

---

Vi fikk jobbet litt med å samle i skritt, for så å sende Bobbie ut igjen, men med en tanke av samling. Jeg fikk ikke lov å sende henne pladask ned på bogen, og her ble det krevd at jeg tenkte over hvordan jeg bruker kroppen min i kommunikasjonen. Jeg har enda ikke helt kommet frem til følelsen av det i min egen kropp, men det er under bearbeiding. 

Det samme forsøkte vi i trav, og Bobbie svarte egentlig helt fint. Det er som i skritt min evne til å formidle igjennom kropp og sekundærhjelpere hva jeg ønsker, så her skal vi bare hjem og fin-tune oss inn på hverandre. Det vil si: jeg skal hjem å forstå hva jeg gjør. Men Bobbie travet hun, både frem og ned og samlet, og fremognedsamlet. Det gir jo mening. Jeg tenker til stadighet versade i traversen og travers i versaden for å få henne mer balansert. Hvorfor ikke også tenke samling i fremogned og fremogned i samling. Det stod med ett litt klarere for meg. Vi skal ende opp midt i mellom - i balanse. Ikke i øvelsen for øvelsens del. 

Vi prøver å finne balansen mellom frem og ned og samling.
(Foto: Anna Emilie Tryti)

Vi var ganske kjapt igjennom traven og kikket videre på galopp. Her var Bobbie heldigvis med på en god måte, og jeg kunne fatte fra skritt. Det er ikke alltid hun følger med på den, men med litt ekstra energi i kroppen, så gjør hun det. Da kjennes det ikke feil å få kommentaren: "Det var en god galopp. Veldig smidig og veldig lettbenet." etter første galoppen. Lille Bobbietraktoren liksom. Smidig og lettbenet. Smelt! 

Man blir bare glad når man ser en slik utvikling av hesten sin <3
(Foto: Anna Emilie Tryti)

Det fungerte på venstrehånd også!
(Foto: Mariella Berge Håtveit)

Bobbie har alltid vært en hest som har hatt lett for å falle på bogene, og i galopp intet unntak. Så vi jobber oss i utgangspunktet mer ut fra en samlet galopp, for så å sende frem og ned (uten å kræsje på bogene). Vi fikk vist at vi såvidt har begynt å leke oss med å kunne sende frem og ned i galoppen, og Bent ga oss selvsagt mer utfordringer. Samling, frem og ned, samling igjen. Vi testet, det funket og Bobbie er bare en stjerne. Selv om hun fortsatt synes galopparbeid er tungt, så har det virkelig kommet seg betraktelig! 

For meg var timen egentlig bare for å få en gjennomgang for Bent, og å få en rettledning på at vi er på riktig vei. Det følte jeg at vi fikk bekreftet at vi var, så for min del var egentlig timen ferdig. Men jeg tror vi bare hadde holdt på et kvarters tid, så Bent ville at vi skulle gå inn i det som jeg synes er det vanskeligste av alt: Skoleskritt. Bent har en sånn magisk evne til å sette fingeren på akkurat det vi (les: jeg) trenger å jobbe med av en eller annen merkelig grunn. 

Vi skal samle på en måte som gjør at hun går bedre frem. Hvis samlingen ikke fører til en bedre frem, så er det ingen samling. 

Og vanskelig er det. Stoppe opp, drive frem, og det aller vanskeligste er å få Bobbie til å beholde energien og takten. Hun senker gjerne takten og blir bare saktere og saaaktere og saaaaaktere. Det er en liten uting når det man ønsker er å få mer energi. Og jeg både kjenner, og får det ekstra bekreftet på videoen og bildene at jeg virkelig bør ta meg i nakken og jobbe litt mer for hånd, for samlingsarbeid fra bakken gir energien en finfin mulighet til å skli ut over utvendig skulder siden jeg ikke har en ramme der. Bakparten svinser og svanser også litt i alle retninger (gjerne traversalt). Jeg mangler noen rammer her, og spesielt den utvendige skulderen får jeg jo gratis rammet inn om jeg jobber for hånd. Jeg har noe å ta tak i her kjenner jeg. 

---

Samling, høyre hånd. Bogen er fortsatt med rundt.
(Foto: Mariella Berge Håtveit)

Her går det litt galt og BananBobbie viser seg fram. Energien forsvinner utover utvendig skulder.
(Foto: Mona E. Pommern)

Bobbie misforstår hva jeg vil, prøver noe annet, men jeg klager ikke på forslaget.
(Foto: Mariella Berge Håtveit)

Her er utvendig skulder på plass igjen og med rundt på volta.
(Foto: Mona E. Pommern)

Men Bobbie prøvde sitt aller beste, særlig på venstre hånd var hun flink, og igjen så skorter det bare på min evne til å forklare. Men det er vanskelig å forklare noe man egentlig ikke helt selv vet hva er. Langt mindre vet følelsen av når det er riktig. Men Bobbie er tålmodig og vi prøver så godt vi bare kan, også kanskje en dag så kommer vi dit. Vi er i alle fall ett steg nærmere nå enn om vi ikke hadde prøvd. 

Bent nevnte også lange tøyler, at vi kunne prøve oss på det, men akkurat der er jeg pittelitt skeptisk enda, for jeg stoler ikke helt på den rumpestumpen til frøken fjert. Så vi fikk holde oss i en posisjon litt mellom bakkearbeid og longering alt etter som hva som var mest fornuftig. 

Det jeg satt igjen med etter timen var i grunnen et smil. Jeg følte jeg fikk bekreftet at vi er på rett vei, at jeg tenker rett i arbeidet jeg gjør, og at skoleskritt er noe vi skal utforske videre. Heldigvis var jeg så heldig at Silje filmet hele økta vår. Det har gjort at jeg har kunne studere og gruble enda litt mer i etterkant og sette fingeren mer konkret på enda flere ting vi skal ha fokus på fremover. Har sydd sammen en liten oppsummering av timen - noe som er bra, noe som er vanskelig og litt Bobbiefakter som selvsagt skal med. Som vanlig er jeg min største kritiker, men jeg legger ut dette med en god magefølelse på at dette ikke er et sluttprodukt - vi er på vei et sted - det er bare den tobeinte som skal forstå hva vi egentlig driver med, og få et litt bedre overblikk over (de vilt mange) detaljene. 

Så etter den første timen tar jeg i hovedsak med meg dette sitatet fra Bent: 

Et sted mellom for høyt og for dypt, for kort og for lang, for hurtig og for langsom, for lite og for mye, finner vi den beste balansen.