Min læremester ♥

Man kan ri for så mange trenere man bare vil, men den aller beste læremesteren er den man trener sammen med dag etter dag. 

​Det svir bare litt når din læremester forteller deg «get a grip and shape up!».

Det tar kanskje litt lengre tid å forstå hva treneren din sier når den ikke snakker så godt norsk, men når du først forstår hva treneren din sier så har du virkelig forstått det, sånn helt inn i ryggmargen. Og når du forstår at det treneren din ber deg om er å trene på egenhånd - da knyter det seg litt i magen. Bokstavelig talt. For det var der jeg fant noe jeg ikke har tenkt over på lenge. Jeg fant kjernemuskulaturen min. Eller, det vil si. Jeg fant det stedet kjernemuskulaturen min burde ha vært... 

Min magiske Bobbie ♥

Trav. Det magiske travet. Bobbie og jeg har gått igjennom en lang reise i trav, og jo lengre vi kommer, jo mer forstår jeg (at jeg ikke forstår). Vi startet hele reisen med et stakkato, kort, framtungt trav hvor hun til tider så halt ut på grunn av ubalanse og manglende styrke (legg disse ordene på minnet). Igjennom år har vi jobbet og prøvd, og jeg har vært innom «svevetrav» og litt forskjellig løsninger på trav fra Bobbies side. Alle like spennende og varmt tatt i mot, men også med påfølgende utfordringer, hovedsakelig i form av at jeg ikke har klart å henge med i svingene.

Etter at jeg fikk salen har det skjedd mye. Bobbie tør å slippe seg mer fram i travet, noe som resulterer i at jeg sliter. Maks. Jeg klarer ikke sitte på min egen hest. Når Bobbie virkelig traver og får både ryggsving og steg så spretter jeg rundt som en hjelpesløs filledukke. Nei, det er ikke tull og ikke en underdrivelse, det er sant. Og hvem gidder å trave så fint som man bare kan, når man har en bompende potetsekk på ryggen? Ikke Bobbie iallefall (heldigvis). 

Etter at jeg fikk den nye salen har jeg også vært på leting etter sitsen min. Føler ikke helt jeg har funnet den, og det har irritert meg grønn. Jeg blir alt for lett svai i ryggen, og havner i stolsits, med beina foran meg. Heldigvis har jeg fått god hjelp av Michelle på kursene hun har hatt, og i tillegg elsker jeg bloggene mine som jeg kan bla meg tilbake i. Jeg hadde et vagt minne om noe vi jobbet med på et Monikakurs for en lang tid tilbake, noe om å ta i mot bevegelsen i magen og ikke i ryggen. Jeg bladde meg for noen uker siden tilbake i bloggene og fant igjen det avsnittet jeg tenkte på i bloggen «Jeg er så stolt»: 

«Økt to blei en rideøkt med fokus på å finne min indre potet. Yeah, vi er helt normale på AR-kurs. Oppgaven min fremover er å tørre og slippe meg selv ned i ryggen på Bobbie og tillate meg selv å være mer med henne. Vi fikk sett igjennom samme rekken med øvelser som vi gjorde fra bakken i skritt. Det så greit ut, og i trav blei det mest fokus på at magen min skulle slippe, at jeg skulle tørre å "ta halen mellom beina", og at brystbeinet mitt skulle senkes. For min egen del føltes det ut som om jeg skulle synke helt og totalt sammen, men det var ikke tvil om at min avslapping gjorde magi for Bobbies ryggmusklers evne til å jobbe mer korrekt. Svevetrav - come to me!»

---

Min læremester. Den beste av dem alle ♥

Ja, vi snakket der om potet, men ikke potetsekk. Vi snakket om magen min, og jeg husker det så godt, at Monika snakket om å ta i mot bevegelsen i magen, slik at det er den som jobber, og ikke rompa/ryggen. Dette har jeg tenkt en del på når jeg har ridd den siste tiden, og jeg har tilogmed stått foran speilet hjemme og vippet på bekkenet for å kjenne hvordan jeg plasserer det når jeg står til vanlig, og hvordan jeg kan endre det. Dette har jeg også testet ut i salen, og selv om det er uvant (og jeg må igjen lære meg å sitte helt på nytt), så var det i dag lyspæren kom over hodet mitt. I det jeg klarte å «ta halen mellom beina», absorbere bevegelsen i magen og ikke i min svaie rygg, og holde min egen kropp stabil ved hjelp av kjernemuskulaturen, og vips, så klarte jeg også å sitte på Bobbie, selv når hun travet større. Det var så kult! 

Det føltes ut som å finne seg selv på hesteryggen. Plutselig kjentes det ut som om jeg kunne sitte i hvilken som helst bevegelse Bobbie ga meg. Jeg kjente meg sterk og fast, men fleksibel og myk på samme tid. Jeg kjente meg helt som Charlotte Dujardin på Valegro i en flyvende økning over diagonalen. Ok, bare nesten, da. Men det kjentes bra ut. Veldig bra! I alle fall i de glimtene det varte før jeg falt sammen igjen. 

Problemet er bare den grusomme sannhet i dette. Jeg fikk en forståelse herifra og inn i ryggmargen på hva kjernemuskulatur er, hvor den er, hva den gjør og hvor stor betydning den har for en stabil sits. 

Så fra at Bobbie har gått fra ubalansert og manglende styrke (du husker jeg har nevnt akkurat dette tidligere?), så er det nå jeg som er ubalansert og har manglende styrke. Og hvordan løser man det på enklest mulig måte? Jo, man trener. Du leste riktig. Trener! Min personlige trener har nå klart og tydelig sagt sin mening til meg. Nå er det bare opp til meg å følge opp. Hesten min utklasser meg. Enten kan jeg bruke lang tid på å la det gå seg til igjennom å ri, eller så kan jeg ta «snarveien» og trene litt ekstra utenom. Også jeg som er så lat, da! 

Det er ikke hver økt jeg er forunt å få en så stor lyspære tent over hodet. Jeg digger det skikkelig, samtidig så er det tøffe saker når man av hesten sin får beskjed om at man er i for dårlig form. Men vent nå litt... Har vi hørt det før? 

«Jeg har en stor jobb å gjøre med kroppen min, og Monika mente jeg burde begynne å trene. Trene! Hikst. Få litt mer kontroll på kroppen min, så nå er det slutt på krav til Bobbie, nå er det meg det ene og alene står på! E'kke lett å være rytter når man har en ponni som gjør alt rett! :)»

Sakset fra samme bloggen som jeg linket til tidligere. Morsomt er det, for det illustrerer også så himla godt det poenget at en trener kan si deg ord og fortelle deg ting men det er først når du erfarer selv at det blir en realitet for deg. Monika så det for lengesiden, jeg forstod ordene hennes da, det tok meg bare i underkant av to år for at det faktisk ble en sannhet for meg. 

Så hva gjør man da, når sannheten plutselig banker på døra? Jeg stikker til køys og sover på det til i morra!

---

PS: Hvis noen har noen gode (ikke for slitsomme!) tips til øvelser man kan klare på stuegulvet, så vil Bobbie gjerne at dere legger igjen noen tips til den tobeinte. Mistenker årets julegave fra Bobbie blir en treningsmatte...