Når jeg trener Bobbie er det alltid et eller annet jeg fokuserer litt mer på enn noe annet. Nå for tiden er det blikket. Jeg har alltid hatt inntrykk av at jeg har vært flink til å bære hodet mitt ganske greit når jeg rir. Det har jeg også sett på bilder. Jeg bøyer ikke hodet ned, men blikket mitt... Selv om hodet balanserer sånn tålelig greit på toppen av kroppen, er blikket mitt så godt som alltid ned. Jeg tror jeg kan gjenskape hvert eneste hårstrå i manen til Bobbie, for den har jeg studert nøye. Veldig nøye! Jeg er nemlig en av dem. En av dem som ser ned når jeg rir. Og jeg vet vi er flere. Mange. I det siste har jeg prøvd noe veldig skummelt, og noe veldig uvant. Jeg har i blant løftet blikket mens jeg rir. Foreløpig er det litt skummelt, så jeg faller rask tilbake til den gamle, trygge (og selvsagt veldig fine) manen til Bobbie. Allikevel har jeg fått noen aha-opplevelser når jeg har turt å kikke litt opp, og for å minne meg selv (og kanskje andre) på hvor lurt, viktig og mye bedre det er å se opp enn ned, så samler jeg opp alle de positive effektene jeg har kjent av å se opp. ![]() • Vi starter med det åpenlyse: Du ser hvor du rir! Alltid en fordel. • Du slipper å ri ned medryttere. • Når du ser hvor du rir er det mye lettere å planlegge hvor du skal ri. Planlegging gjør at du får mye større struktur i treningen og merker om hesten faller inn/ut. Du får raskere korrigert hesten når den faller ut av rammen, fordi du har en plan på hvor den rammen skal være. Resultatet er at du rir mer konsekvent og at hesten lærer fortere. • Du får en bedre holdning. Du sitter bedre, og får en mer selvsikker holdning som igjen smitter ned på hesten. Selv opplever jeg at når jeg ser opp har jeg også mye lettere for å holde albuene inntil kroppen, noe som igjen gjør at jeg får en mer overbevisende sits. • Du bærer ditt eget hode. Vi jobber for at hesten skal bære sitt eget hode og ta vekten bakover. Det blir ikke noe lettere når vi selv sitter og sender vekten framover fordi vi ikke klarer å bære vårt eget hode. • Du bruker kroppen mer naturlig. Når man aktivt bruker blikket for å se hvor man skal, så følger også kroppen mer automatisk med. Hvis man sitter og ser ned i hestens man må man selv tenke over hvor man skal plassere alle kroppsdeler når du f.eks skal svinge. Ser du hvor du skal svinge, så følger kroppen automatisk med. • Det blir lettere å føle hva som faktisk skjer i hesten når vi ikke lar oss prege av blikket. Det å trene kroppen på å føle hva som skjer framfor at blikket på hestens hode leder oss til følelsen er ofte to vidt forskjellige ting. Og jo bedre du blir til å føle hva som skjer, jo lettere er det også å være i forkant av det, og å påvirke det. Å se opp gir en helt annen ridefølelse. Egentlig er det bare positive ting med å se opp når man rir, og det finnes ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Sånn rent bortsett fra at ens egen hest er den vakreste i verden og at man selvsagt aldri kan se seg mett på sin egen edelsten. Så jeg er nok ikke helt kurert enda, men jeg prøver ;)
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|