|
Jeg har hørt det siden jeg startet med akademisk ridekunst, men den siste tiden har jeg hatt ekstra fokus på det. Tenk hvor mye man kan gjøre fra hoftene. Man hører til stadighet at man skal ri for setet. Men hvor flinke er vi egentlig til å gjøre dette? Jeg legger fortsatt til sjenkel når jeg skal ha Bobbie til å gå fram, og jeg lirker fortsatt i innvendig tøyle når jeg ber henne om å bøye seg. Jeg har hørt det omtrent fra dag én at man skal starte med primærhjelpen, altså setet, også be videre med sekundærhjelperne. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er så mye lettere å bare gi sjenkel eller trekke i en tøyle.  Tenker du over hoftene dine når du rir? Etter jeg rei for Arne Koets i oktober fikk jeg virkelig satt fingeren på dette med hofter. Satt sammen med noen tanker fra Christoferkurset så har jeg virkelig testet ut det med å ri fra hoften den siste tiden. De tankene jeg har gjort meg rundt dette er omtrent følgende: For det første brenner Arnes «hips in front» seg inn i hodet mitt. Det er så stor forskjell på følelsen i min egen kropp når jeg faktisk klarer å ha hoftene mine foran meg, istedenfor å vippe dem ut bak. Særlig i galoppen har det å holde hoftene foran meg hjulpet meg mye til å forklare Bobbie at hun skal fortsette å galoppere istedenfor å bryte av. For det andre har jeg begynt i større grad å ri med hoftene. Istedenfor å legge til sjenkel når jeg ber Bobbie om å gå frem, så starter jeg bevegelsen fra hofta. Bobbie begynner i større og større grad å høre på det, men det krever selvsagt at hun mentalt er "påkoblet". I overgangen til trav har jeg også i stor grad begynt å bruke hoftene istedenfor sjenkler. Overgang fra skritt til trav er en taktendring, så da skal det i teorien være hoftene som gir den takten. Lett påstår jeg ikke at det er, men det er desto mer gøy når det faktisk funker. Også galoppfatninger prøver jeg å gjøre i hovedsak gjennom hofta, men her trenger jeg fortsatt litt sjenkel da vi ikke er så gode på galoppfatninger enda.  Å bruke hoftene når man rir er egentlig ganske interessant. Det samme gjelder i overganger nedover. Jeg prøver å gjøre det med en taktendring i hofta, framfor å bremse med tøylene. Utfordringen jeg til stadighet støter på her er at det å ri fra hoftene handler jo om å bruke minimalt med bevegelser og signaler. Det er jo ikke akkurat store greiene man driver med. Det vil si at det setter enormt store krav til nøyaktigheten min som rytter, og at samme bevegelse hele tiden betyr det samme. Jo høyere opp på gangartsskalaen vi kommer, jo mindre presis blir jeg, og jo enklere er det å misforstå meg. Og selv om Bobbie er verdens flinkeste lille ponnitroll, så skal det ikke stikkes under en stol at hun er veldig flink å tolke alt hun tror hun kan tolke som "nå går vi litt saktere" til "nå går vi litt saktere". Det gjelder da for meg å huske å ha «hips in front» hele veien, for gjør jeg en aldri så liten endring, så tolker veldig gjerne Bobbie det som enten "trav", "skritt", eller aller helst "bråstopp - pauseeee! Nååå var jeg flink, vel!?"
Svinger prøver jeg også i større grad å ri med hofta. Dette henger forsåvidt også en del sammen med ett av de andre tingene jeg har fokus på for tiden, nemlig blikket. Når jeg ser hvor jeg vil ri, så er det også mye enklere å få kroppen til å følge med, og særlig at hoftene vrir seg i riktig retning, med utvendig hofte bak, og innvendig hofte framover. Her har også knærne mye å si, og jeg har ikke helt sortert ut akkurat hvordan og hva jeg gjør, men dette skal jeg jobbe mer med. Poenget er uansett at det faktisk fint går an å styre hesten med hofter/setet. Den beste måten å teste dette på er enkelt og greit å slippe tøylene. Det er lite som er mer avslørende enn akkurat det. Å ri fra hoftene/setet er fascinerende greier. Og det er lite som er så kult som å sitte på hesten mens den står stille, vippe hofta litt ned, og vips, så går dere. Eller å skritte avgårde og si "vipp-vipp" med hofta, og vips så er hesten i trav. Men skal man klare å ri for hoftene så kan man være så bevisst man bare vil på det tekniske. Det hjelper lite hvis ikke det mentale er på plass. Er ikke hesten mentalt med deg så kan du bare glemme å få den til å fokusere på de små hoftebevegelsene. Vi har hørt det før, men jeg påminner om det: Start alltid med primærhjelpen, og gå videre med sekundærhjelpen. Jobber du deg ut fra den tanken kan du plutselig ri for tankens kraft :)
0 Comments
Leave a Reply. |