Nå orker jeg ikke mer

Nå vet jeg rett og slett ikke om jeg orker mer. Jeg føler jeg har prøvd det meste, men nå verken orker eller tør jeg mer.

Det gnager i meg, men jeg tror egentlig jeg er på vei til å gi opp. Prosjekt Bobbie og utebana vår har gitt meg grå hår så lenge jeg har stått på stallen, og nå tror jeg rett og slett ikke jeg orker mer. 

Det er ikke til å stikke under en stol at så lenge jeg har hatt Bobbie har vi i hovedsak ridd i ridehus. Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha en sånn "pingleponni" som ikke kan rides på en utebane, men det tror jeg at jeg har fått. Gudene skal vite at jeg har lagt mye arbeid i å få Frøken Fjong trygg på utebana. Hun har alltid syntes skogen har vært skummel, så hele den langsiden mot skogen har gjort at Bobbie til stadighet får såkalte "panikkanfall" der ute. Det har gjort at jeg aldri kan forutse hvordan en rideøkt der ute vil bli. For som ved et trylleslag kan en konsentrert, arbeidende Bobbie bli skremt av noe og hoppe til ut av det blå. Og jeg kjenner at jeg etterhvert begynner å bli ganske lei av uforutsigbarheten og det å hele tiden sitte og kjenne på at jeg kan fly i bakken. Mon tro om jeg begynner å bli litt gammel? 

En stykk Bobbie med hopptjolaheibaluba. Er et under at jeg ikke har ramla av enda.

Nå skal det sies at Bobbie har blitt bedre der ute. Mye bedre. Til å begynne med kunne vi knapt nok være der ute uten at hun fikk et raptus. Nå har vi ved flere anledninger hatt supre både longeringsøkter og rideøkter der ute (jeg har jo tilogmed galoppert henne uten utstyr ute), men jeg kjenner at jeg blir sliten av uforutsigbarheten. Jeg vet aldri om det er Bobbie jeg sitter på, eller den røde fare når jeg starter en rideøkt der ute. Og rideøktene der ute er liksom ikke rideøkter for ridningen sin del, de er rideøkter for å få hun trygg der ute. 

Det er nesten deprimerende å se, for vi kan jo godt. På en god dag... Og de dagene kommer ikke som perler på en snor.

Jeg har prøvd å være en del der ute bare for å venne henne til å være der. Jeg har prøvd å ha henne løs, ha henne i bånd, vi har hatt rene kose-klø-økter der ute, vi har stått utallige timer langs gjerdet og bare slappet av og klødd. Når hun har fått sine anfall har jeg blitt sint og irettesatt, jeg har prøvd å ignorere, jeg har nesten ramlet av, vi har longert tett på, litt lengre fra, vi har snudd oss mot det skumle og sett på det, vi har vært aleine, vi har hatt med andre hester, vi har vært der i fint vær, mindre fint vær, vind, ikke vind, ja, jeg vet ikke lengre hva jeg ikke kan ha tenkt på i treningssituasjonen der ute. Men redd - det blir hun uansett. 

En liten terapiøkt på utebana, her med fronten mot den skumle skogen.

Er det en måte å lure seg unna arbeid på? Nei, jeg tror, jeg er faktisk ganske sikker på at det ikke er det. Bobbie er ikke den som lurer seg unna arbeid i utgangspunktet. Selv om hun er en bedagelig frøken, så har hun ikke sånn tullskap i seg. Min analyse av det er at hun blir genuint redd for noe, også skremmer hun seg selv mer og mer opp. 

Her om dagen hadde vi en økt i skritt der ute, og etter omtrent ti minutter begynte hun å jazze seg opp. Hun er veldig flink til å forsterke sin egen frykt, og denne gangen eskalerte det fort. Jeg kjente at jeg rett og slett ikke orket å ta diskusjonen, så jeg bestemte meg umiddelbart for å gå inn i stedet. Det er første gang jeg har gjort det. Tidligere har jeg alltid blitt på bana og jobbet meg igjennom det på et vis. Denne gangen hadde jeg ikke energi, så jeg tenkte å ri opp til hallen. Så langt kom jeg ikke. Vi kom ikke til porten av bana en gang, for den røde fare var helt oppe og kjørte. Blåste i nesa og spratt sidelengs på fire stive. Jeg hoppa bare av, telte til både ti og tyve, leide henne opp i hallen og rei en super økt der inne. Med avslappa ponni. Hadde det vært en protest på selve treningen så gir det ikke mening at det aldri kommer inne. 

Tapte jeg da jeg gikk inn i hallen? Var jeg dum som gikk vekk fra det skumle? Eller er det rettferdig overfor Bobbie og ta henne vekk fra det hun tydeligvis er så redd for? Jeg vet ikke. 

Og det er jo ikke det at vi ikke kan ri ute. Senest på lørdag skrittet vi på tur langs både bilvei og i skog, kun i puta, uten problem. For en uke siden var vi på turbogalopptur og børna rundt uten problem. Hun kan skvette for ting på tur og, men ikke på samme måte. Ikke med samme akutte panikk i kroppen. Og ikke samme eskalerende tendenser. Det er jo heller ikke det at vi ikke kan ri ute på andre utebaner. Vi har jo ridd blant annet på kurs ute, og ikke sett et eneste spøkelse. Da jeg kom hjem fra Danmark hadde vi jo også en periode hvor vi kun rei på utebane. Det var aldri noen problemer. Det er spøkelsene på utebana i stallen som er problemet. 

Noen ganger er hun trygg nok til å rulle nærmere den skumle skogen. Andre ganger kan hun knapt gå der.

Etter den siste økta på utebana hvor jeg endte med å gå inn begynte tankene å rulle. Jeg tror rett og slett ikke jeg orker mer. Jeg tror ikke jeg orker å ri ute bare av den grunn at jeg skal ri ute. Jeg orker ikke å sitte med den bekymringen om å bli sendt i bakken fordi hun hopper til (nå tenker du kanskje at i og med at jeg har den oppfatningen av at Bobbie synes skogen er skummel, så overfører jeg det til henne, men jeg er helt sikker på at jeg ikke har noe med dette å gjøre - hun får like gjerne sine panikkanfall i longelina eller når hun er løs, og der kan jeg med sikkerhet si at jeg ikke utstråler annet enn avslappethet). 

Jeg har i etterkant av denne rideøkta vært på utebana med henne og hatt en helt fin longeringsøkt. Men jeg merker at jeg ubevisst holder meg oppe på den øverste delen av bana, vekk fra skogen. Det gjør meg ingen ting å longere henne der ute, for i longelina har det ikke noe å si om hun hopper og spretter. Men jeg tror rett og slett at det ikke blir noe mer ridning på utebana på oss på en stund. Kanskje når jeg får salen min, og sitter litt bedre fast at vi kan tenke i de baner igjen, men fram til da får uteaktivitetene være longering og tur, også tar vi ridningen inne. Så kjedelige får vi faktisk bare være. 

Jeg orker rett og slett ikke mer av kombinasjonen rød hoppetusse og bane-skrøpelset.