Når det bare skjer

Motivasjonen for å trene var lik null. Allikevel dro jeg meg ned på banen bare fordi jeg følte jeg måtte. Men når treningsmotivasjon er null, svarer Bobbie med gull :)

Professoren min ♥

Jeg hadde virkelig ikke lyst å trene hestene forrige fredag før jeg skulle på jobb. Ikke visste jeg hva jeg ville gjøre med Bobbie, men siden jeg skulle vekk store deler av lørdagen følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg ombestemte meg omtrent 14 ganger før jeg av alle ting endte opp med å tenke at jeg ville jobbe henne for hånd på utebana, sånn av alle ting. Har nesten ikke gjort det siden Michellekurset, men fikk et innfall, selv om jeg angret to ganger på vei ned til ridebana. Bestemte meg også for å være ute, da det var så nydelig vær, så jeg kunne bare ikke være inne.

Vel nede på utebana stilte jeg meg som vanlig opp foran henne og flyttet litt boger fram og tilbake. Jobbet litt med tanken på vektflytting bakover, men i små, små mengder. Less is more. Begge hender ble unnagjort, og jeg flyttet meg fra groundworkposisjon til handwork. Prøvde å "danse" litt med Bobbie også her, og hun var helt med. Mistet henne litt i det hun skulle strekke seg fram og ned igjen etter en liten samling, så snudde meg litt sidelengs mot henne, trakk meg tilbake og inviterte henne til å bli med meg fram og ned. Samtidig la jeg til pisken i sjenkelleiet på innvendig side for å få hun til å runde seg fram og rundt innvending sjenkel. 

Hun misforstod meg litt grunnet pisken, så i stedet for å bli med meg fram, samlet hun seg. Men takket være den innvendige sjenkelen hadde hun med seg fram-tanken i samlingen, og resultatet ble et perfekt skoleholdt.

Slik som man seg på bilder av de proffe. Og hun holdt det som om det var den letteste tingen i verden. Siden hun klarte å holde det noen sekunder fikk jeg tid til å nyte synet av min perfekte ponni (jeg rakk til og med å tenke «rekker jeg å ta opp mobilen å ta bilde av dette», samt konkludere med at det ville jeg nok ikke rekke...). Hodet var lett foran loddplan med en framoverfølelse i hånden. En hvelvet nakke med strekt overlinje og forkortet underlinje. En manke som kom opp, en brystkasse som løftes. Det venstre frambeinet i bakken, det høyre pent bøyd i en rolig posisjon. Magemuskler som jobber intenst og en overlinje over ryggen som strekkes som resultat av dette. En halerot som senkes, et bekken som vinkles og samtlige ledd i bakbeina som hvert og ett tok sin del av vekten. Rett og slett et perfekt skoleholdt. 

---

«Hele livets mangfoldighet, alt det som betar oss, og all skjønnhet er satt sammen av lys og skygge.»

Lite annet var det å gjøre enn å rose herifra til himmelen, ta av hodelaget og "call it a day". Bobbie og jeg brukte det neste kvarteret på å tusle rundt på bana, nyte sola, klø rompe og plukke og spise litt blader (jeg plukket, Bobbie spiste, ikke motsatt). 

​Tankene som har kommet i etterkant har vært mange. Først kom tanken om at jeg aldri kom til å tørre og jobbe henne for hånd igjen for jeg har så lyst å sutte på denne karamellen så lenge jeg bare kan. Det la jeg heldigvis fort fra meg. Og selv om ikke jeg har hatt samme perfekte skoleparade igjen senere, så er det som om det har skjedd en forandring i Bobbie, og hennes tilnærming til skoleparaden er i mye større grad med ettergivende bakbein. Det virker som om hun (jeg?) forstår mer. 

Det som også slo meg var tanken om hvor enkelt det både kjentes og så ut når Bobbie gjorde det riktig. Noe som igjen setter meg på tanken at ikke noe av dette vi gjør med hesten verken kan eller bør tvinges fram. Alt kommer når to sjeler vil hva to kropper kan. ​​

---

«Don't tell me the sky is the limit, when there are footprints on the moon.»