Noen ganger løsner det

28.02.07 Ting kan gå trått, men noen ganger løsner det. Og følelsen når det skjer er ubeskrivelig.

Rutine
Det er foreløpig ingen tegn på at Janko ikke takler Karisma, så jeg tror jeg nå kan si at de to vil gå sammen. Godt at han går sammen med henne. I firetiden var jeg oppe i stallen, og jeg gjorde min vanlige rutine. Møkking, vannskifting og fôrklargjøring. Jeg kan begynne å gjøre klart fôret med kaldtvann nå, men jeg har innarbeida sånn vane på å koke vannet, så jeg har fortsatt å gjøre det. Hentet Janko fra paddocen, og han gomlet litt på ”gresset” på utsiden til Karismas store misunnelse.

Halen, et tragisk kapittel
Tok med Janko inn for å børste over han han. Nå stod han med dekken ute i dag, men det var allikevel nok å børste over. Halen hans er et evig kapittel for seg selv, og med en gang det blir noe som kan ligne på litt varmt ute så skal den + bakenden hans vaskes med grønnsåpe til det omtrent ikke fines noe hale igjen. Jeg har gitt opp å børste over den den siste tiden, for det endte opp med dreads uansett hva jeg gjorde. Og jeg er ikke interessert i å stå og børste den hver dag. Da ender jeg opp med hest uten hale tilslutt. Så vasking for den store gullmedalje skal til så fort tiden strekker til. Jeg fikk iallefall børsta over han, og salte på. Hadde ikke helt plan for hva jeg ville gjøre i dag, men kom meg etterhvert fram til at tur rundt vannet ville være en grei ting. Jeg er egentlig litt ”motstander” av å ri rundt vannet, men nå er det lengesiden vi har gjort det, så da tenkte jeg det var greit. Tenkte også å få trent litt på diverse overganger, og det med å galoppere rolig i bortoverbakke.

Rolige gangarter?
En fin dag i Volda, med opphold. Man lærer seg virkelig å sette pris på det når det først er. Janko og jeg la ut på tur med godt humør. Vi skritta ned forbi Rimi og ned mot vannet. Jobba masse skritt-holdt-overganger, før vi begynte å trave med en gang vi hadde muligheten. Trava et lite strekke, jobba litt mer med overganger før vi fatta galopp. Jeg ventet jo som vanlig energibombe og flaksing bortover i halvveis ukontrollert galopp slik det har vært en ganske lang stund nå. Men neida. Som dalende fra himmelen, Janko galopperte i kort galopp bortover uten tegn til stressing eller masing. Jeg passet på å være myhyhyhyyyk på hånda og rose masse. Han fortsatte i rolig galopp helt til jeg ba om trav igjen. Den satt litt seigt inne, men den kom. Følelsen var herlig! Vi trava uten mye stress, og jeg ba igjen om galopp. Litt sterkere, men ikke noe problem. Galoppen var fortsatt rolig. Vi roa ned til trav igjen, og fatta igjen ny galopp. Bytta på å fatte høyre og venstre, og det gikk nesten bra. Han fatta feil to ganger da jeg ba om venstre, men den kom den og. Han fikk en strekke hvor han fikk løpe fort, fort, men roa så nedi gjen. Det satt iallefall seigt inne, men det kom det og. Så hadde vi en strekke hvor vi hadde litt uenigheter hvorvidt vi skulle stresse eller ta det rolig i traven. Jeg blei etterhvert enig med Janko om at vi holdt det rolig, og da vi var blitt enige om det så skjedde det noe merkelig. Jeg prøvde som vanlig å gi ut litt på tøylen for å rose at han gikk fint. Vanlige reaksjon da er to skritt rolig også løpe beina av seg med snuta i været. I dag var reaksjonen helt motsatt. Jeg ga ut på tøylene og Janko senka hodet. Hæ? En Janko som traver med hodet og jobber overlinje deluxe, på helt lange tøyler uten å stresse? Han prøvde et par ganger å bli litt løpete, og det blei en halvparade og vips så var han tilbake igjen. Slik holdt vi på et langt stykke, trava sikkert fem minutter med innlagte overganger til skritt og opp igjen. Jeg klarte ikke helt tro det, så jeg måtte ha skrittepauser og opp i trav igjen for å bare få bekreftet at dette virkelig stemte og ikke bare var et engangstilfelle. Og joda, det stemte som bare rakkern! Janko trava meget avslappet med hodet nesten i grusen noen ganger og viste null tegn til å stresse. Herlig! Han reagerte til og med bare på setet ved overgang ned til trav. Fremgang, fremgang. Vi jogga rolig avgårde og jeg bare gliste til de fire turgåerne vi passerte. Da jeg kom opp til hovedveien valgte jeg å ri motsatt vei av hjem og opp en bakke slik at jeg fikk en litt annen vei hjem. Deilig med litt variasjon. Vi trava opp bakken og Janko synes det var artig. Vi skritta så hjem, og Janko var superflink og gikk til og med på kumlokk uten å mukke.
Vel hjemme var det masse kos og klapp (og såklart klø), og etterhvert kom også maten flaksende i en trillebår. Janko var meget fornøyd med det og slafsa den i seg. De fikk også kraftfôr etterhvert, og lyset blei slukka og natta blei sagt.

Tanker
Det var en lang periode hvor jeg virkelig følte at ting ikke løsna i galoppen på banen i det heletatt. Jeg var oppgitt og jeg lurte på om jeg i det heletatt ville se noe fremgang. Plutselig en dag løsna det, og den følelsen var fantastisk. Jeg visste da at han kunne, at ting var på rett vei. Har følt noe av det samme med stressinga på tur. Han har liksom ikke gitt seg, og jeg har ikke følt noe fremgang. I dag skjedde det samme på tur. Plutselig bare løsna ting, og jeg vet nå at han kan og at vi er på rett vei. Jeg tror Janko er litt sånn.. ”Nå skal vi tyne mamsen helt til hun nesten ikke veit hva hun kan prøve, også lar vi bare alt løsne!” Vel, såsant ting faktisk løsner så skal jeg på ingen måte klage. Nå veit jeg at han faktisk kan, så da trenger jeg ikke bli oppgitt fordi jeg aldri ser noe resultat. En god dag som skal tas vare på!