Noen kveldstanker

Etter kurset med Michelle snudde vi på flisa, og nå rir vi masse igjen. Det er så gøy! ...også så vanskelig!

Kurset med Michelle i slutten av september gikk jo ikke helt som ønsket, da Bobbie var noe fraværende i topplokket. Det som er så fint med å ha kommet litt på vei i den akademiske ridekunsten er at man stadig får flere bein å stå på. Da jeg startet med Bobbie så det ganske smalt ut da vi startet intenst med groundwork. Etter hvert når det bedret seg kunne vi fortsette med ridningen, fordi det var det som var mest hensiktsmessig for Bobbie da. Naturlig skulle vi fortsatt med longering, men det har vi tatt i etterkant. Så har vi skiftet mellom ridning og groundwork, med en dæsj longering innimellom. Så begynte jeg å få forståelsen for handwork.

Hjelperene er de samme. Kommunikasjonen er den samme. Språket er det samme. De forskjellige arbeidsformene er bare ulike verktøy for å komme til det samme målet. Og når man som menneske klarer å håndtere verktøyet, så kan man begynne å bruke det for å lage kunst - i alle fall forsøke. Og misforstå meg rett, jeg snakker ikke om meg selv nå! Jeg nerder fortsatt med å lære meg håndtverket, men har etter tre år begynt å få en forståelse for de fire måter å jobbe hesten på. Fra bakken, for hånden, i longa og fra ryggen. Det gir meg så mange herlige muligheter!

Det var så godt da jeg etter 2,5 måneds arbeid for hånd, og ikke noe baneridning i det heletatt, kunne sette meg opp på Bobbie og ri på den mest fantastiske hesten jeg har sittet på. Det var som om steget var blitt større, evnen til å lenge seg var blit større, evnen til å samle seg var blitt bedre, og styrken var blitt dobbel. Mine måneder brukt på bakken har ikke utvilket min sits, men det har bidratt til at Bobbie er sterkere og har en bedre egenbalanse, noe som gir meg større frihet i å feile i min sits, siden hun har styrken og balansen til å bære det.

Også var det godt da jeg følte at vi møtte veggen i håndarbeidet bestemte meg for å ikke gå inn i noen kamp der, men bare angripe utfordringen fra en annen side. Og der møtte jeg ingen vegg, snarere tvert i mot. Jeg fant bare en veldig flink og behagelig hest! Da er det liksom greit å møte veggen allikevel, du kan bare gå rett igjennom den og starte med andre ting på den andre siden.

Og vi tester jo litt. Det er alltid slik at du kan sjekke arbeidet ditt i gangarten over. Travet ditt vil aldri bli bedre enn hva skrittet er. Galoppen aldri bedre enn travet. For en god stund tilbake la jeg galoppen på hylla for en stund. I arbeidet for hånd har Bobbie stadig tilbudt galoppfatninger, men vi har holdt oss i skritt og litt trav.

Nå når jeg har satt meg opp igjen har jeg ikke kunne motstå fristelsen og bare prøve et par fatninger for å kjenne. Det er som natt og dag. Hun har fått mye bedre styrke, hun fatter mye bedre, hun galopperer mye bedre og er mye mer jevn. Selv om hun fortsatt ikke holder lenge, så holder hun lengre enn før, og det kjekkeste er at nå skal det veldig mye til for at vi ikke klarer venstregaloppen. Det er et tydelig bevis på at ting har bedret seg. Husker da vi startet med galopp, da var venstregalopp ikke eksisterende. Så fikk vi en fatning hist og her i longen, men det var tungt og vanskelig. Nå kan vi fatte like godt venstre som høyre, selv om det selvsagt fortsatt merkes at venstregaloppen er den svake, så er den blitt så mye bedre.

Det som dog er skummelt er all den eksplosiviteten som bygges opp i Frøken Spjoing. Vi jobber mye med å strekke fram og ned uten å falle fram i trav, men tilsvarende da også samling, for å ikke forsvinne fram over bogen. Og jeg er ikke i tvil om at det har blitt rimelig mye mer trøkk i bevegelsene til Bobbie det siste året. Nå gjelder det bare å få hodet til å følge med kroppen. At samling betyr avslappet ro, og ikke eksplosiv elektrisitet. Jobber jeg litt for mye galopp føles det ut som om jeg spenner en fjør litt stramt, også skal det bare et lite "piff" til, så spretter fjøra i lufta. Og det lille piffet kan være alt fra noe jeg gjør, til en lyd hun hører, eller et "ingenting".

Med så mye oppbygd energi, og den berømte Damen med egne meninger, så kjenner jeg at ønsket om en sal og et par stigbøyler er stort. På en lettantennelig, spent fjær føler man seg litt vinglete i en pute uten stigbøyler. Forhåpentligvis dukker det opp en sal etterhvert. Da vil jeg føle meg litt tryggere i å utforske det neste kapitlet i boka "Bobbie". For nå er jeg igjen der, som jeg var for litt over et år siden, bare da i longeringen:

"...jeg føler [...] at hun ligger fjorten hakk foran meg i utdanningsskalaen [...]. Det er morsomt at hun begynner å forstå, og at kroppen hennes begynner å henge med, men jeg har litt lyst å henge med jeg også. Jo flinkere hun blir, og jo mer hun kan, jo vanskeligere er det for meg å skille mellom signalene jeg gir. Akkurat nå er vi i en mellomfase hvor hun plutselig har forstått en hel masse, men hvor verken hun eller jeg helt har styr på hva som betyr hva. Og da blir løsningene noe alternative.

Det er som om jeg skulle skrevet det nå. Og jeg får ikke sagt det nok. Denne veien jeg får lov å utforske med Bobbie, og de tankene jeg får lov å sitte og gruble på om kveldene - jeg er så takknemmelig, og det er så gøy!