Nye turveier (igjen) på flott hest

02.03.07 Jeg var redd for at Jankos forvandlig på turen her om dagen kun var en tilfeldighet, så spenningen da jeg la ut på tur i dag var til å ta og føle på.

​Tøffe Øyvind
Rundt fem var jeg oppe i stallen, og Janko og Karisma stod pent i paddocen og kikka. Det var stort oppmøte i stallen. Stine og kjæresten var der, Lena var der, Ingvild var på vei hjem, og Øyvind var der. Så når Linn og jeg kom kjørende følte vi at det var den velkomstkomiteen for oss. Øyvind har hjulpet endel til med Fix, men han har kun sitti på henne et par ganger. Linn er sjuk, så hun utfordra Øyvind til å ri Fix på en trimtur og han var tøff og sa ja. Lena og Stine skulle bort på banen og det blei bestemt at Øyvind skulle være med dem bort dit. De salte kjapt på hestene sine og rei ut. Jeg må si Øyvind er kanontøff som stiller opp på å trimme hest. Linn og kjæresten til Stine kjørte bort til banen for å se på Øyvind trimme hest.

Jeg var igjen aleine i stallen og pusla rundt med Janko. Børsta over han før jeg salte på, og han stod og slappa av i boksen. Så litt på halsen hans og kom til å tenke på en ting. Veit ikke om det synes på dette bildet, men han har en sånn bulk langsmed hele nederste del av halsen, er det en muskel? Isåfall har Janko stor muskel der. Lille muskelbunten min! Sal og hodelag var på plass. Det var fortsatt lyst ute, og jeg visste ikke hvor lenge jeg ville bli ute, så jeg tok på Janko to reflekser på beina, og refleksvest på meg selv. Planen var å ha en liten trimtur bortover Markavegen hvor vi fikk løpt litt, også kanskje utforske litt nye veier som jeg har sett er litt her og der. I og med at trekløveret Lena, Stine og Øyvind skulle bort på banen tenkte jeg også å ta en liten tur oppom dem for å kikke. Må jo se hvordan det går med stallkaren vår. Janko og jeg tusla oss ut på tur med nesa mot banen. På asfaltdelen av veien mot banen jobba vi som vanlig med holdt-overganger med setet og stemmen. De sitter enda ikke helt inne, men jeg kan bruke tøylene mindre og mindre. I det vi kom ned på Markaveien trava vi opp mot banen, på lange tøyler. Janko virka rolig og fin, og jeg måtte kikke to ganger ned på han for å sjekke at det virkelig var Janko jeg satt på. Vel oppe på banen hadde Øyvind full kontroll på Fix helt til Lena fant ut at hun og Welly skulle galoppere litt. Vi holdt på å flire oss i hjel av Fix og ikke minst Øyvinds reaksjon. Fix ville også løpe, og Øyvind hylte til og tøyler, høver, bein og armer i alle retninger. Fikk høre etterpå at han både hadde fått opplevd at frøkna steila og bukka med han. Det er ikke lett å være cowboy!

Riktig hest?
Jeg forlot banen igjen og fortsatte på turen min. Janko måtte diskutere litt på at vi ikke gikk hjemover, men det var kun to travsteg i det vi svingte feil vei, og litt kikking tilbake et par meter bortover veien. Slo over i trav og trava rolig avgårde på lange tøyler. Gikk en stund før Janko begynte å øke tempoet, men et lite løft på tøylen og han var tilbake igjen. Jeg fatta galopp. En vakker, nydelig, fantastisk rolig, behersket og ikke minst: kontrollerbar galopp. Janko var rett og slett kanonfin. Vi roa ned til trav uten antydning til så mye draing som det har vært før. Ingen krangling i galoppen heller. Rett og slett nydelig! Roa ned til trav, og prøvde å fatte venstregalopp. Det funka ikke, så vi roa rett ned i trav igjen og fatta ny. Da funka det som bare det. Jobba mye med overganger trav-galopp, og han blei noe sterkere etterhvert, men på ingen måte så mye haling og draing som før. Jeg lurer virkelig på om han har brukt de fire dagene han fikk fri på å bygge muskler deluxe slik at han vips var sterk nok til å gå i en ordentlig tretaktig galopp. Jeg klager iallefall ikke på noen måte på det, men nyter det som bare rakkern. Vi kom fram til veiskillet hvor man enten kan ri til venstre og opp mot setra eller til høyre, litt ned også opp en annen vei. Jeg rei til høyre og fulgte et gammelt trakorspor oppover.

Flinke turplutten
Med tanke på at vi akkurat hadde galoppert og gått ned til skritt, skritta et lite stykke var jeg spent på å se hvordan han var i trav. Vi gjorde overgang til trav, og jeg måtte forklare på en veldig pen måte til Janko én gang at det var trave vi skulle, og jepp. Det var forstått, også var det trav. Lange tøyler og bare jogge oppover i snøen. Herlig! Mens vi jogga oppover så jeg et traktorspor som ledet nedover en vei som egentlig ikke er en vei, men som tydeligvis var det allikevel. Jeg ville ikke hjem helt enda, så jeg trava et stykke videre oppover før jeg snudde og rei tilbake mot den spennende nye traktorveien. Vi fulgte veien ned, og fant fort ut at det var områder det var ganske bløtt under snøen, så det blei litt spesiell måte å komme seg fram på noen ganger da Janko sank litt ned i de bløte områdene. Ett sted hoppa jeg av for å sjekke underlaget da det var en bekk med litt is rundt. Litt skeptisk på om Janko skulle tråkke forkjært og ødelegge isen eller noe. Fant vel egentlig ut at det antagelig var en brolignende sak som var helt grei å gå over, så Janko tusla over. Jeg gikk på igjen og vi skritta videre nedover i traktorsporet.

Vi kom oss etterhvert inn på et annet traktorspor, og jeg fulgte det videre nedover. Det var litt bedre underlag der, så Janko forsvant ikke så mye ned i bakken. Jeg hadde en viss tanke om hvor vi kom til å ende, men jeg var ikke helt sikker. Vi fulgte traktorsporet helt ned til vannet, og jeg kjente meg etterhvert igjen. Vi kom ut ved saga, og rei opp mot hovedveien og tilbake mot stallen. Trava rolig opp bakken på lange tøyler før vi roa ned til skritt. Et godt stykke foran oss oss så jeg at trekløveret hadde vendt nesen hjemover, så jeg ropte at de måtte vente, noe de gjorde.

Lang lang rekke
Vi dannet et pent firkløver med to brune hester foran og to gulinger bak. Inn på rekke gikk vi også da vi møtte to isiser som også var på tur. Nesten så vi skulle lagd kvadrilje.

Øyvind hadde full kontroll på frøken Fix, selv der hun stressa avgårde for å komme fortest mulig hjem. Janko tok livet med ro og synes de to brune var teite fordi de har lengre bein enn han og gikk fort, og Fix var teit fordi hun bare raste avgårde. Janko gidder da ikke stresse for noe. Hva er poenget med det liksom?

Vi kom oss tidsnok hjem alle fire, og Janko hadde ikke tålmodighet til å vente på at han fikk komme inn for å klø seg, så han måtte ty til egne hjelpemidler. Da er alltid et bein godt å ha, det er så tilgjengelig. Vel inne blei det mer kløing, og etterhvert kom det også litt mat i krybbene. Jeg sa natta til Janko og kjørte hjem. Det virker som om forandringen hans på tur er kommet for å bli, og det er absolutt en forandring til det positive. Utfordringen nå blir bare å gjøre så han ikke mister gløden han har. Vil ikke ha en hest som ikke går fremover, så jeg må bevare framdriften. Ikke plukke alt for mye. Men at han har løsna i galoppen på tur også er fantastisk deilig. Så vi fortsetter vår vei mot himmelen!