Om å leve i nuet

Er det noe hester er ekstremt flinke til, så er det å tvinge oss til å være i nuet. Man kan ikke ri i går eller i morgen, man må være tilstede i dagen - i øyeblikket.

Planen var klar. En relativt grei rideøkt på torsdag, med bitt for første gang på en måneds tid. Bobbie gikk bra, og travet var så artig å ri at jeg måtte tvinge meg selv til å slutte. Fredag fikk Bobbie fri, og da var det igjen tid for en rideøkt i dag. Trodde jeg.

Vi tok følge med venninne Lyra, og da vi kom ned i hallen viste det seg at han som jobber med å skifte nedre del av vantet var i full gang med jobbing. Litt miljøtrening er alltid fint, og det var da ingen grunn til at Bobbie skulle reagere noe særlig på han. Trodde jeg.

Jeg startet å jobbe henne fra bakken, stillestående, og hun var overraskende lydhør og stillestående, omgivelsene tatt i betraktning. En hest ble longert samtidig, Lyra tok litt av på grunn av snekkermannen, og snekkermannen banket og dunket, mens Bobbie stod overraskende rolig.

Vi startet et avslappet arbeid i versader og travers på ene hånda, skiftet over til andre hånda, og i det jeg skulle over i travers, så var det som om noen skulle ha strømstukket Bobbie. Hun var plutselig, helt ut av det blå, helt og totalt livredd for pisken. Hun løp som en tulling rundt og rundt meg, og prøvde jeg bare så mye som å løfte hånda mi, så spant hun rundt, blåste i nesa, livredd for pisken. Jeg stoppet henne, hun blåste i nesa, stod med strakt hals og var tydelig redd. Jeg prøvde å forsiktig holde fram hånda mi, til et nytt snøft og en pinnestiv Bobbie som rygget vekk fra meg.

Pisken kastet jeg fra meg og prøvde bare å løfte hånda mi mot henne. Samme reaksjon. Hun spant rundt meg og bukka og styra. Ikke snakk om at jeg fikk lov å nærme meg henne på noen som helst måte, jeg var livsfarlig. Av en eller annen grunn. Og samtidig virket det som om hun var plaget med noe på bakbeina, så hun sparka og smalt i sanda. Nå har hun riktignok gått med to manstrikker i hovskjegget på bakbeina på grunn av noen sår, men disse plaget henne da vitterlig ikke et sekund på torsdag. Så ikke veit jeg hva som fikk hun til å sprette sånn.

Jeg brukte nærmere fem minutter på å få lov å ta henne på halsen igjen, men fikk etterhvert lov å klø henne på begge sider, om enn noe skepsis å finne fortsatt. Etter litt godsnakking og noen godbiter kunne jeg hente pisken igjen, og vi kunne ta opp arbeidet som normalt. Selv om ridningen dog ble lagt på hylla. Trenger ikke risikere livet akkurat.

Fra bakken og for hånd var hun etterhvert helt seg selv igjen, og jeg dristet meg mot slutten av økta til å sette meg opp på henne barbak, og skritte henne to runder i hallen. Hun var helt seg selv, med nesa i bakken selv om det fortsatt hamret og banket.

Hun fikk etterpå gå litt løs, og jeg tok henne med opp til han skumle snekkeren og alle tingene hans. Hun fikk tusle litt rundt der, og brukte ikke lang tid på å bli husvarm.

Etter et lite kvarter løs på banen var Bobbie husvarm nok til å tørre å gå helt bort til det skumle vantet som blei jobba med.

Bobbie fant etterhvert roen, så i det vi skulle ut av hallen ga Kristin meg bein opp på Bobbie, og vi stod en liten stund ved snekkermannen og kikket, før vi rei i halsring ned til utgangen.

Trygg nok til å stå langs snekkervantet med meg på ryggen, kun i halsring.

Flinke ponniser får masse klø på halsen, og det er såååå godt!

Aldri om jeg har opplevd Bobbie slik før. Om det rett og slett ble overload av inntrykk eller om hun trodde det var jeg som lagde hammersmella og blei urolig av det, eller hva det var som gjorde at hun plutselig blei livredd meg, det aner jeg ikke. Vi måtte bare fleipe med det og si at det var nok helt sikkert fordi jeg slår henne så masse med pisken at hun flippet og plutselig var så redd den. Hadde en fremmed person kommet inn akkurat da, kunne det jo vitterlig sett slik ut.

Den planlagte rideøkta mi blei det med andre ord ingen verdens ting av. Vi fikk en haltende bakkearbeidsøkt istedet, men etter litt kos og litt klø, så blei avslutninga på økta veldig, veldig god allikevel.

Så uansett hvor mye jeg skulle ønske og ville og hadde lyst, så gjelder det å være tilstede i nuet og gripe sjansen som byr seg. Det kan gi utrolig mange gode opplevelser det også!