Optisk riktig eller funksjonelt?

Jeg har blitt lurt. Av meg selv. 

Tanken har vært at det må se bra ut. Jeg har ikke vært fornøyd når jeg har sett bildene, og jeg har endret virkeligheten etter bildene. Men hva får du mest igjen for: å følge kartet som er allerede er tegnet opp av noen andre, eller å følge det faktiske terrenget du går i? 

For litt under et år siden fikk jeg min nye sal. Min nye Bent Branderup by Stübben-sal. En sal som egentlig er helt fantastisk, men jeg har enda ikke klart å finne den ordentlige godfølelsen i den. Og det er nok mye min egen feil.  

Jeg har sett på hvordan det skal se ut. Hvordan proffene gjør det. De rir der som klistret til hesten, med sine lange bein som går snorrett ned. Slik skal det være, så slik skal også jeg ha det. Jeg husker jeg fikk salen og stilte inn stigbøylene slik jeg følte at de passet greit. Samtidig passe lange - trodde jeg. Så var det noen som knipset noen bilder av meg og jeg husker jeg tenkte «guuuud, stigbøylene mine er jo alt for korte, jeg må ha de lengre!», så jeg tok de ned to hakk. Det var jo slik det skulle se ut. Jeg forklarte for meg selv at lange stigbøyler fikk være en fin måte for kroppen min å venne seg til hvor langt ned beina mine skulle være. Med stigbøylene hadde jeg en rettesnor som jeg pent fikk rette kroppen min etter. Punktum. For jeg så jo selv at det så riktig ut og det var jo slik "de andre" hadde det. Og da er det jo riktig. Sant? 

Sits er vanskelig, og selv med god sal sliter jeg.
Men mye prøving, feiling og tenking gjør at vi
sakte men sikkert blir bedre.

I skritt klarte jeg etterhvert ganske greit å sitte ålreit, men i trav trakk beina mine seg opp, og med en Bobbie som i stor grad tar mer og mer i, så ble det humpetitten, humpetatten. I galopp ble det bare enda mer rot. Etter et lite halvår med intense forsøk på å klare og sitte med disse lange stigbøylene slik jeg vet det skal se ut tok jeg en kraftig bit i det sure eplet og kortet dem tilbake igjen de to hakkene jeg senket dem ned. Slik har jeg ridd en liten periode og følelsen har vært bedre, men fortsatt har jeg følt meg som humpetitten. 

I dag tok jeg enda et steg videre og tok opp stigbøylene enda et hakk. For første gang klarte jeg å la beina mine slappe av ned i dem, og de gangene Bobbie virkelig tok tak i trav og travet, så kunne jeg ri litt lett i stedet for å humpe rundt som en filledukke på henne. 

Nei. Det er nok ikke optisk korrekt slik jeg sitter nå, men å få kortet opp stigbøylene slik at jeg kan få litt hjelp fra dem i stedet for å føle at jeg hele tiden må kjempe for å rekke ned til dem, det føles så mye bedre, både for meg og da også garantert for Bobbie. 

Konklusjonen? Det som er optisk korrekt trenger ikke nødvendigvis være riktig for en ekvipasje. Og selv om noe ikke ser optisk korrekt ut, så kan det allikevel være riktig for den ekvipasjen i det øyeblikket, eller i en periode for å få ting på plass.

Jeg håper jeg nå i enda større grad klarer å finne meg selv i sitsen min slik at den blir funksjonell både for Bobbie og for meg, også får den bli mer optisk riktig når kroppen min er klar for det.

Nå framover holder vi oss til:
​Funksjonell framfor forbilledlig!

Det var en befriende konklusjon å komme fram til i dag - nå gleder vi oss til fortsettelsen! :) 

Mens noen er bare forbilledlige uansett ♥
(Foto: Elin Bergendahl Grønås)