Paraden gjennom hestens kropp

Årets kurs med Bent Branderup ble, som mye annet i sommer, ikke helt som planlagt. Men om man ikke får ridd, så får man i det minste få med seg litt teori og inspirasjon som man kan ta med hjem.

Alltid inspirerende å høre det Bent har å si!

En liten del av meg synes det er både vondt og feil å reise på kurs uten Bobbie. Særlig de større kursene, sånn som dette med Bent. Men har man syk hest, så har man syk hest, og det er ikke noe man får gjort noe med. Med Bobbie trygt plassert hjemme reiste jeg til Drammen for å få med meg en del av årets Bent-kurs og ta med meg hjem hvert fall noe teori, inspirasjon og få møte veldig mange hyggelige folk. Hvis jeg ser bort ifra det faktum at det gjør ganske vondt å ikke ha med Bobbie, så er det egentlig ganske deilig å være på kurs bare som teorideltaker. Man får en helt annen ro til å få med seg teori, og til å studere ekvipasjer.

​Kurset denne gangen hadde temaet «paradene», og Bent brukte første teoritime på å ta for seg paradens vei gjennom hestens kropp. Ikke overraskende starter det hele med en enkel setning om å ri hesten fram og ta en parade slik at den bøyer hasene. Og med det har du hele ridekunsten samlet i ett. Hadde det enda bare vært så enkelt, da… 

Når vi jobber med hester jobber vi med en helhet. Hvis vi ønsker at bakbein skal svinge fram gjennom ryggraden, ned i brystkassen og ut i skuldre før det fortsetter videre opp i nakken, så er det én ting vi ikke må gjøre, og det er å blokkere svinget med hånden vår. Blokkerer vi svinget med hånden er resultatet enten at vi ødelegger, eller reduserer hestens evne til å gå fram. Og en stor del av hestens evne til å gå fram er også kombinert med ryggradens sving. Hvis du som rytter ikke jobber med å sitte korrekt i hestens bevegelse, så vil du veldig lett ødelegge hestens evne til å gå korrekt fram gjennom kroppen.

---

Når vi først skal trene en hest med ønske om å ri den, så er det visse faktorer vi må ta i betraktning. De fleste av oss ønsker følelsen av «å være ett» med hesten, og for å få til denne følelsen er det ett ord som må jobbes med, og det er balanse. Hvis hest og menneske skal klare å føle seg som ett er man nødt til å ha hestens balansepunkt og menneskets balansepunkt over hverandre. De fleste av oss har kjent følelsen av å være i ubalanse med en hest, spesielt når man hopper over et hinder og havner litt etter spranget. Ingen god følelse. Det samme kan absolutt skje i dressurridningen, men der blir det ikke nødvendigvis like tydelig for oss som ryttere. Delvis fordi det ikke er like tydelig som i sprang, og delvis fordi vi ikke har lært oss hvordan vi skal føle det. Når vi setter oss oppå hesten gjør vi noe med tyngdepunktet til hesten, og for å få tyngdepunktet tilbake i balanse igjen slik at hesten ikke belaster kroppen sin feil, så må vi gjøre ett av to: Enten få hesten til å tråkke bakbeina fram til tyngdepunktet, eller flytte tyngdepunktet tilbake igjen i balanse over bakbeina.

​Veien dit er veien gjennom paradene. Det aller første vi må sjekke når vi begynner å trene hesten er at den kan strekke seg fram og ned. Og ingen skal komme her og si at det ikke er noe hesten kan, for det er noe av det enkleste den gjør. Den er jo tross alt lagd for å spise fra bakken. Ved å tvinge hodet ned så vil vi aktivisere feil type muskler, så dessverre er snarveier ingen løsning her.

Vi må lære å kommunisere med hesten slik at vi kan forklare den at vi ønsker at den skal strekke ned hodet.

Hvis vi først kan få hesten til å strekke seg fram og ned, så vil vi også kunne ta den tilbake igjen i normal balanse. Og allerede der har man oppnådd mye i form av den første descenté (ta hesten fram og ned), og den første paraden (ta hesten tilbake til normalposisjon). På dette nivået lærer hesten å forstå kroppsspråk og hånden – noe absolutt alle hester kan lære. Dette er også første steget på stigen med å lære hesten paraden, og gi den en forståelse for hånden – med andre ord så er dette noe av det aller viktigste du kan lære hesten.

Hvis ikke hesten vet hva du vil med hånda, så kommer du bare til å ødelegge hestens munn med et stykke metall. 

Med en liten ungjypling hjemme demrer det i større og større grad for meg hvor viktig akkurat denne detaljen er, og hvor mye den har å si for den videre utdannelsen av hesten. Det føles litt som en magisk nøkkel som vil åpne døren for resten av veien framover.

Når vi starter med dette arbeidet, så starter vi gjerne med å stå foran hesten. Det vi egentlig ønsker å jobbe med er hestens bakpart, og ved å stå foran den så ser vi veldig tydelig konsekvensene av det vi gjør med hånden vår. Hvis alt er gjort rett, så skal det være en helhetlig sammenheng mellom bakparten og hodet til hesten. Det vil si at hvis vi gjør rett i hodet så skal vi også få en riktig reaksjon i bakparten, og hvis bakparten gjør rett så vil man kjenne en rett reaksjon foran i hodet. For oss mennesker er det lettere å forstå hva som skjer dersom vi ser det, så derfor er det godt å først se reaksjonene som skjer, for deretter å lære seg å føle dem.

Det du gjør i hånden skal skje i bakparten.

Nå er det jo også en gang slik at vi ikke nødvendigvis har en sammenhengende energistrøm fram og tilbake gjennom hestens kropp. Derfor må vi også lære oss å først og fremst se, og deretter kjenne hvor i hestens kropp energistrømmen stopper. Det er veldig sjeldent at det er tungen eller hodet i seg selv som er problemet, så vi må kjenne lengre ned i kroppen til hesten: skuldre, hvilken retning brystkassa går, lenden, bekken, hofte, og videre ned i bakbeina: kne og hase.

Hvis vi går gjennom arbeidet med paraden vil vi etter hvert kunne jobbe oss inn i hesten og føle oss ned i hestens bakbein. Jo mer utdannet hånden er, jo lengre ned kan vi kjenne i hestens bakbein, og det ironiske er at den følelsen vi leter etter er følelsen av «ingenting», nemlig:

Følelsen av fraværet av enhver form for motstand.